Anmeldelse

Metal: Hellsinger

Beintøff rytmeskyting

Hva får du hvis du slår sammen Doom og Crypt of the NecroDancer?

Metal: Hellsinger.
Funcom/PlayStation Store

Få spillsjangre passer like godt sammen som heavy metal og skytespill. Hvem har vel ikke tatt seg i å skyte i takt med bakgrunnsmusikken i Doom og de mange spillavkommene til det sjangerdefinerende spillet når den treffer litt ekstra hardt?

Det er lett å se for seg at noen av folkene bak svenskutviklede Metal: Hellsinger på et tidspunkt har gjort det samme, og tenkt «hva om vi bare lager et helt spill ut av det?» For her har utviklerne i The Outsiders funnet en sjangerblanding som fungerer overraskende godt.

Rett til helvete

Se hvordan det er å spille Metal: Hellsinger.
Funcom

Vi skal til et univers som er tatt rett fra coveret til et metal-album. Det tordner rundt deg, veggene brenner, alt er taggete og det er demoner i alle retninger. Du spiller som protagonisten The Unknown, som er en slags demon som dreper andre demoner. Innledningsvis er du bevæpnet med en hodeskalle som skyter flammekuler (ganske metal) og et sverd til nærkamp. Hodeskallen fungerer i tillegg som en slags følgesvenn og fortellerstemme, med selveste Troy Baker bak mikrofonen. Det er ikke årets mest historietunge spillutgivelse, men det danner seg et bilde av et ganske stilig univers underveis.

På papiret ser nok spillet velkjent nok ut for alle som har vært borti et Doom-inspirert skytespill, men måten du spiller Metal: Hellsinger har en helt unik vri – du skyter og sloss i takt med bakgrunnsmusikken.

Metal: Hellsinger.
Funcom

Som en slags hybrid av de tidligere nevnte skytespillene og rytmespill som Crypt of the NecroDancer løper du gjennom brettene på frihånd mens det ene beinharde musikksporet etter det andre river i ørene. For hvert angrep du lander på riktig tidspunkt bygger du opp en poengsum, som igjen gjør at du deler ut mer skade. For å gjøre det bra krever det med andre ord både at du treffer fiendene når du skyter, og at du holder takten med hvert angrep du fyrer av.

Det kan føles nokså knotete til å begynne med. Å holde fokuset på å sikte på riktig sted med mange fiender på skjermen kan være nok i seg selv, men når man i tillegg har en rytme å følge kan det bli litt i meste laget før man er vant til det.

Metal: Hellsinger.
Funcom

Faktisk var det vanskelig nok til å få kampsystemet til å sitte i begynnelsen til at jeg ble skeptisk til om spillet var noe for meg i det hele tatt. Med litt trening begynte inntrykket mitt gradvis å endre seg. Angrepene begynte å lande mer konsekvent på tida, og musikken bygde seg opp på nye stilige måter. Jeg låste opp flere våpen, som alle må brukes på forskjellige måter for å holde følge med musikken, og med litt spilletid ble det tydelig at rytmedelen spiller en større rolle enn selve skytingen her. Alt må gjøres i takt med musikken – både lading av hagler, nærkampangrep og unnamanøvere.

Man må rett og slett tvinge hjernen til å tenke mer som en rytmespiller for å få til skytingen ordentlig, og da det endelig begynte å sitte i fingrene var jeg limt til skjermen.

Metal: Hellsinger.
Funcom

Brettene i seg selv består av en rekke korridorer og større kamparenaer, hvor du må bekjempe alle fiendene i området helt til døra til neste del av kartet åpner seg. Sånn sett fungerer det ganske likt som det gjør i deler av de nyeste Doom-spillene. Man må konstant holde seg i bevegelse for å unngå å ta skade, og når det røyner på som verst med fiender blir det litt som å spille et slags rytmeorientert «bullet hell»-spill.

Variert lydspor, litt ensformige fiender

En sentral del av gode rytmespill er at musikken i seg selv burde være bra for at det skal være moro, og her har utviklerne på ingen måte spart på kruttet. Hvert nivå i spillet har fått en egen dedikert låt, i tillegg til et eget spor med musikk til sjefskampene. Hver låt har noe minneverdig med seg.

Det at de har hanket inn gjesteartister som Serj Tankian (System of a Down), Alissa White-Gluz (Arch Enemy) og Randy Blythe (Lamb of God) gir lydsporet en god variasjon. Det er i det hele tatt et skikkelig kult lydspor som virkelig kler materialet godt.

Metal: Hellsinger.
Funcom

Jeg syns det er en stilig detalj at spillet legger til flere lag med instrumenter etterhvert som du får høyere poengsum (for å høre vokalen må du for eksempel bygge multiplikatoren opp til 16 ganger og holde deg der). På slutten av hvert nivå får du en oppsummering av hvor bra du gjorde det, samt hvordan du ligger an på topplista i verden. I tillegg låser du opp nye utfordringer som gir litt mer gjenspillingsverdi.

En side av spillet som derimot kunne trengt litt mer variasjon er fiendegalleriet. Du sloss mot flere forskjellige fiendetyper, og de kan ha mange nok angrep å holde styr på. Dessverre slutter det å dukke opp nye fiendetyper lenge før siste brett. I tillegg blir sjefskampene gjentatt litt mange ganger, med små variasjoner. De fiendene som er med er utfordrende og morsomme å sloss mot, men jeg skulle til syvende og sist ønske at det var litt mer variasjon.

Det er selvfølgelig viktig å kunne kjenne igjen fiendene når man skal følge med på så mye forskjellig, men her vil jeg påstå at fiendene føles en smule ensformige innen man er ferdig med spillet. Det skader ikke opplevelsen mye, men der er noe som er verdt å merke seg.

Spillet er på sitt beste når man lander ei lang rekke med perfekte angrep på rad mens musikken herjer på full styrke i bakgrunnen. Det at man etterhvert kan komme inn i en slags «flow»-tilstand hvor det kjennes litt ut som om spillet spiller seg selv er et testament til hvor bra rytmedelen er integrert i kampene.

Konklusjon

Metal: Hellsinger.
Jørgen Bordal Andersen/Gamer.no

Det er minst like mye rytmespill i DNA-et til Metal: Hellsinger som det er skytespill, men i det store og hele har The Outsiders funnet en veldig fin balanse. I løpet av timene det tok meg å komme gjennom historien hørte jeg mye fet musikk, slaktet flere demoner enn jeg kan telle og koste meg gløgg. Fiendegalleriet hadde ikke hatt vondt av litt mer variasjon, både blant de vanlige helvetstroppene og i sjefskampene. Bortsett fra det sitter kampsystemet godt. Det flyter stort sett utrolig bra, og føles både polert og gjennomført.

Musikken smeller akkurat så hardt fra seg som jeg hadde håpet, og den gjør en viktig jobb med å løfte opplevelsen videre. Ikke minst er det gøy å se at det fortsatt er rom for å eksperimentere med skytespillsjangeren etter så mange år. Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at sjangerblandingen skulle fungere så bra som jeg syns den gjør.

For en mer tradisjonell demonskyteopplevelse kan vi anbefale Doom Eternal fra 2020.

Metal: Hellsinger slippes 15. september til PC(testet), Xbox Series X/S og PlayStation 5.

8
/10
Metal: Hellsinger
En spennende blanding av rytmespill og skytespill.
Metal: Hellsinger

Les også

Siste fra forsiden

Anmeldelse Tunic

Tunic er ute til PlayStation og Switch i dag – les vår anmeldelse av det herlige spillet

Tunic er et skikkelig kosespill som blander det beste fra todimensjonale Zelda-spill og litt Dark Souls.