ANMELDELSE: Borderlands
Anmeldelse

Borderlands

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Ved siden av sin jobb med Half-Life-utvidelser er Gearbox Software kanskje mest kjent for Brothers in Arms-serien der de har skildret andre verdenskrig på relativt seriøst vis. Med sitt nyeste skytespill har de derimot tatt en ganske annen retning.

Borderlands er et skytespill med røff holdning og mye humør – satt i en åpen verden, med mange oppdragsgivere, masse forskjellig utstyr og ikke minst erfaringspoeng og nivåer. Hele herligheten får man anledning til å dele med opptil tre kompiser, noe som er blitt veldig avgjørende for underholdningsverdien.

Av en eller annen grunn har du havnet på planeten Pandora. Denne kloden er et fullstendig lovløst sted uten noe dominerende samfunn, men fullt av små grupper mennesker som enten prøver å finne noen av de sagnomsuste verdiene planeten skjuler, eller simpelthen prøver å overleve.

My momma's girly parts

Sixpack og maske er obligatorisk for kjeltringer på Pandora.
Sixpack og maske er obligatorisk for kjeltringer på Pandora.

Av en ukjent hjelper blir du ledet mot et hemmelig hvelv fullt av skatter – men veien dit er godt skjult, og for å finne frem må du søke råd hos lokalbefolkningen. Noen av menneskene har oppgaver de trenger hjelp med før de kan gi deg en liten ledetråd på veien, mens andre bare kan hjelpe deg med penger, våpen og utstyr.

Siden vi for det meste er langt ute i ødemarken passer det seg med noen skikkelige «rednecks». Bli ikke forundret om en av dem ber deg ta hevn over noen fordi de tuklet med «my momma's girly parts». Det er bare slik sjefsutvikler Randy Pitchfords humor er, noe jeg fikk observere under en presentasjon av spillet tidligere i år.

En annen stor del av befolkningen på Pandora er ikke mulig å snakke med, og har i praksis blitt en del av planetens blodtørstige rovdyr-fauna. De bedriver dagene sine med å prøve å ta skalpen din dersom du kommer i nærheten av dem.

Planeten er i det hele tatt ganske ugjestmild, men full av stemning, og den stiliserte, «håndtegnede» grafikken fungerer godt til å gi det et litt mer imøtekommende preg.

Den underliggende strukturen i spillet er ikke helt som et typisk skytespill, men heller et rollespill, nærmere bestemt et MMO-spill: I byene kan man ta en rekke oppdrag som går ut på å drepe noen, samle inn ting, eller besøke enda flere oppdragsgivere. Men historien og samspillet mellom rollefigurene som ofte ellers hører til et rollespill glimrer stort sett med sitt fravær.

De kuleste oppdragene har store, stygge bosser og knallharde utfordringer, men alt for mange av dem er rene rutineoppdrag. Gearbox har kapasitet til å lage gode oppdrag, men har ikke gjennomført det hele veien.

På begynnelsen av spillet var jeg ganske skeptisk til hvordan dette skulle ende, ettersom det ble litt vel mange småkjipe oppgaver i de samme omgivelsene. Det tok seg derimot veldig opp mot slutten når utforskingen ble viktigere og oppdragene mer spissede, med unike fiender, unike utfordringer og nye områder.

Action i høysetet

Du kommer til å få nok av disse.
Du kommer til å få nok av disse.

Oppdragene introduseres for det meste ved hjelp av noen korte biter tekst, og kun unntaksvis er noe av det stemmelagt. Sakte, men sikkert beveger man seg gjennom områdene, og får på veien servert bittesmå biter av en bakenforliggende historie som blir veldig usynlig i den store sammenhengen.

Heldigvis er det mer enn nok av fiender å ta seg av. Tross en opplevelse av at kulene ikke alltid går der de skal, selv med presise snikskytterrifler, er selve skytingen i det store og hele veldig tilfreddsstillende. Treff belønnes med store, gule indikasjonstall som angir hvor mye skade man gir, og når man får inn hodeskudd får man ettertrykkelig beskjed om det. Dermed føles hvert eneste treff som en liten seier i seg selv, og naturlig nok blir man lett opptatt av å oppnå stadig høyere skadetall.

Spillet er på mange måter ikke mer gøy enn man lager selv, noe som bringer oss til et viktig punkt: samarbeidsspilling. Om man har gode venner med seg får spillet fort mye gratis i form av høyere underholdningsverdi.

På svært enkelt vis kan man invitere opptil tre venner og samarbeide om oppdragene. Oppdrag blir automatisk delt mellom alle, så sant hver enkelt har kommet langt nok til å kunne ta oppdraget selv. Derfor er det mest praktiske om de man spiller med har noenlunde lik progresjon som deg selv, eller at man i det minste hjelper den som har kommet kortest med å fullføre de oppdragene vedkommende trenger for å kunne delta på de andres oppdrag.

Bosskampene er spillets høydepunkter, selv om de er forholdsvis enkle.
Bosskampene er spillets høydepunkter, selv om de er forholdsvis enkle.

Ved oppstart kan man velge mellom fire ulike klasser, hver med unike egenskaper som kommer godt med. Soldaten kan for eksempel sette opp en geværposisjon som fungerer som skjold samtidig som den skyter fiender på egen hånd, og på høyere nivåer gir helse til spillerne.

Ulike egenskaper kan oppnås ved å bruke ferdighetspoeng som man får hver gang man går opp i nivå. Disse fordeles over et ferdighetstre med tre hovedgrener, som hver gjør deg sterkere på ulike måter. Egenskapene gjør at spillere med ulik klasse kompletterer hverandre, og åpner dermed for samarbeid.

Under spillets gang savnet jeg noen ganger et dekningssystem der jeg sto bak en stein og forgjeves prøvde å gjemme meg for kuleregnet. Gearbox vil tydeligvis at vi skal stå midt i actionen til en hver tid, men til gjengjeld blir man i hvert fall ikke straffet så alt for hardt for å miste all helsen.

Da faller man til bakken, og får et siste vaklende forsøk i noe som minner om Call of Duty 4 sin Last Stand-funksjon. Hvis man klarer å ta en fiende av dage i siste øyeblikk får man fortsette, med ny helse og nytt skjold. Uansett er nærmeste «New-U»-stasjon ikke langt unna, og der får man nytt liv for en liten sum penger.

Et spill bygget på «loot»

Jeg skal ikke skrive for mye om at utviklerne har laget et system som visstnok konstruerer våpen på egen hånd, for det er ikke så viktig som Gearbox vil ha oss til å tro. Det er mange av våpnene som er gjengangere, men innimellom får man unike og artige varianter, som haglen som skyter raketter.

Våpnene er delt opp i pistoler/revolvere, maskingevær, helautomatiske rifler, snikskytterrifler, hagler, rakettkastere og en egen kategori for romvesenvåpen. Innenfor hver kategori er det veldig mye likt i funksjon, men med mye variasjon i skuddtakt, magasinstørrelse, skadepotensial og utseende.

Bilkjøringen er ikke mye å skryte av, men fungerer til transport.
Bilkjøringen er ikke mye å skryte av, men fungerer til transport.

På Pandora er det ikke så mye å interagere med bortsett fra fiender, oppdragsgivere og en viktig ting til – skjulte skatter. I våpenkasser, containere, skap, hauger med boss og vannklosetter kan man finne skjulte våpen og utstyr.

Funnene er rangert etter nivå og sjeldenhet, og bruker fargekoder som et hvilket som helst rollespill ville gjort det. Resultatet er at man skjelver i forventning hver gang man ser lilla og oransje tekst, enten det er etter å ha åpnet en skjult våpenkasse eller drept en monstrøs boss. Disse små sekundene med glede lyser opp mellom oppdragene, og naturligvis er det enda gøyere å finne et heftig våpen når man kan vise det til en kamerat.

Ekstremt actionfokus til tross er det ganske mye dødtid mellom oppdragene, nettopp fordi man får stadige belønninger i form av de nevnte skattene, eller i den offisielle rollespillterminologien: "loot". Man finner ofte noe man kan bruke, men også utrolig mye unyttig skrap som man må selge. Derfor er det plassert ut våpen- og utstyrsautomater på selv de mest øde delene av Pandora, hvor man kan kjøpe våpen, skjold, granater, modifikasjoner og ikke minst ammunisjon.

Konklusjon

Blandingen av tradisjonelt skytespill, sandkassespill og rollespillelementer er ingen dum kombinasjon. Selv om dette først og fremst er et skytespill gir nivåsystemet og ikke minst sjongleringen av utstyr noe ekstra til opplevelsen. Som skytespill fungerer Borderlands temmelig godt, tross små feil.

Borderlands to viktigste bærebjelker er gode kamerater og stadige belønninger. Uten disse to momentene hadde de magiske øyeblikkene fort blitt overskygget av repetitive og enkle oppdrag, og det som nesten er ny rekord i overfladisk historie.

Men til tross for baksidene er det altså i høyeste grad noe som funker her. Den smertefrie implementasjonen av samarbeidsspilling gjør det enkelt å dele opplevelsen med andre – og når man er to eller flere som kan underholde hverandre litt innimellom, da introduserer spillet nytt utstyr, nye områder, nye fiender og nye utfordringer akkurat i et sånt tempo at man holder det gående.

Spillet er testet på Xbox 360, men finnes også til Playstation 3 og PC. Spillet er allerede på markedet.

Kommentarer (33)

Forsiden akkurat nå

Til toppen