Lite inspirerende oppdrag
Dette er Brute Force. Et omreisende sirkus bestående av kampglade klovner, hver med sin lekre egenskap og varierende grad av nyttighet for gameplayet. Faktumet er at Tex blir den mest brukte blant de fleste spillerne, tett etterfulgt av reptil-Brutus som mer eller mindre er av samme type soldat som Tex. Oppdragene i spillet er som tidligere nevnt ganske håpløse, og de fleste av dem kan lett fullføres uten bruk av egenskapene de to kvinnelige medlemmende kan tilby. Mellom hvert oppdrag blir du vist en releativt kort mellomsekvens, alle av storslått kvalitet, hvor du altså blir informert om hvilke heltedåder du skal utføre. Kort tid etterpå blir du plassert på overflaten til en av de seks planetene spillet byr på, og det første du gjør er å rulle opp listen over objektiver du skal innfri for øverstkommanderende. Sjefen din kommer hele tiden med biter av informasjon om hva som skjer, og objektivene kan endre seg etter som oppdraget utarter seg. Et oppdrag deles ofte opp i flere kapitler, som du glir sømløst over i titt og ofte. Dessverre er de fleste oppdragene i spillet uinspirerende, gjentakende og direkte kjedelige. Det finnes unntak, men de er ytterst sjeldne.
Hvert kapittel-område, om en kan kalle det for det, er små og begrensede. Det høres kanskje hardt ut med så mye kritikk rettet mot spillets oppdrag, men det sørgelige faktum er at dette er spillets svakeste punkt. Du finner ikke historien som i Halo. Du finner ikke de interessante og innlevende oppdragene som i mange andre skytespill. Vanligvis skal du ta deg fra punkt A til B, og skyte alt som gjør eventuell motstand. Dette funker fint i dedikerte skytespill, men Brute Force faller ikke under den karakteristikken. Du finner ikke det rette spenningsmomentet, du blir aldri overrasket, og spillet får deg sjeldent til å smile eller le. Noen oppdrag prøver å friske opp med enda mer håpløse vrier, slik som å skulle ta en titt på forskjellige gjenstander og steder, og formodentligvis rapportere tilbake til sjefen om hva som har blitt funnet. Oppdragene er ikke helt katastrofale, mens så snart en blir lei av å skyte seg gjennom menger av fiender og utøve vanligvis unødvendige snikmord med Hawk, har du lite å se frem til. Hadde det ikke vært for Brute Forces interessante gruppedynamikk, imponerende grafikk og den tildels solide spillfølelsen, hadde spillet falt raskt i fisk.
Reddet av gruppedynamikk
Styrken bak Brute Force ligger i det vanligvis velutviklede gameplayet. Det kan bli noe repetivt, men det er unektelig gøy og forfriskende å kunne ha kontroll over en hel gruppe gjennom hvert oppdrag. Du kan selv velge hvordan du vil spill og hvordan du vil løse de objektivene oppdraget krever du innfrir. Du kan eksempelvis buse rett inn i et område med Tex, eller du kan la Hawk snike seg inn og drepe vaktene før de andre kommer til. Flint er vanligvis ikke spesielt nyttig, selv om det er morsomt å kunne ta i bruk hennes ferdigheter som snikskytter. Plasser henne gjerne på en fjelltopp, og la de andre rase inn mens hun sitter og plukker ut de fiendene hun vil. Du kan lett bytte mellom hvilken figur du vil kontrollere ved å bruke d-pad-en. Trykker du raskt i en retning, bytter du til en av de ande figurene, og hvis du holder inne lenge vil du få opp forskjellige kommandoer du kan gi vedkommende. Du kan be dem gå løs på egenhånd, følge deg, eller be dem vente. Det mest skuffende er at du ikke kan bytte våpen og utstyr mellom de, noe som viser seg å være svært frustrerende når én sitter med fem medisinpakker, mens en annen har ingen. Kontrollene ellers i spillet er bunnsolide, uten å skulle gå inn i altfor intrikate detaljer, og forsterker spillfølelsen.
