Anmeldelse

Civilization IV: Colonization

En supermakt blir født

Et av tidenes herligste strategispill har endelig fått en verdig oppfølger.

Sid Meier's Colonization kom opprinnnelig ut i 1994, som en halvoffisiell oppfølger til Civilization, strategiklassikeren som tok spillverdenen med storm noen år tidligere. Colonization benyttet seg av mange av Civilizations grunnfunksjoner, men gjorde også en god del endringer med konseptet, og totalpakken var en spillopplevelse vi egentlig ikke har sett maken til før nå. Med Civilization IV: Colonization har Sid Meier og resten av teamet hos Firaxis laget en trofast nyutgave av den gamle klassikeren, som kjører på en oppgradert versjon av spillmotoren fra fantastiske Civilization IV.

Fra nybyggere til opprørere

Vis større

Teaser: Sid Meier's Civilization IV: Colonization

Stikkord:
  • spill
  • pc
  • strategi
  • civilization
  • _editorialselect
  • colonization
  • sid meier


Skap en ny nasjon

I Civilization IV: Colonization (eller Colonization, som jeg fra nå av vil kalle det) spiller du representanten for en av fire europeiske stormakter. Året er 1492, og du har nettopp ankommet «den nye verden» med et seilskip lastet med en enkel nybygger og en soldat. Fra dette spede utgangspunktet må du bygge opp en vellykket koloni, som til slutt er mektig nok til å erklære seg uavhengig. Deretter må du forsvare uavhengigheten i den endelige finalen, en stor krig med det europeiske fedrelandet ditt.

På samme måte som Civilization-serien, er Colonization et turbasert strategispill hvor du får kontroll over både militære og sivile ressurser. Fokuset her er imidlertid i langt større grad på handel og sivil utvikling enn det er på krigføring. Den nye verden er nemlig full av ulike typer ressurser, som du kan tjene gode penger på å selge til moderlandet. Store deler av spilletiden går dermed med på å skape en infrastruktur for produksjon og foredling av tobakk, sukker, pels og andre råvarer.

Den største forskjellen mellom Colonization og Civilization finner vi i hvordan innbyggerne dine behandles. En by består med ikke av et antall identiske innbyggere, men en gruppe individuelle «personer» som alle har egne ansvarsområder. En av dem kan arbeide som fisker for å brødfø kolonien, en annen kan være pelsjeger satt til å jakte på ville dyr i en skog i nærheten, og en tredje kan arbeide med å lage dyre pelsfrakker som du frakter til Europa og selger dem for profitt.

Bygg og bo i en ny verden.

I utgangspunktet kan alle kolonister gjøre alle oppgaver, men skal du være effektiv bør du sørge for at folkene dine er eksperter på det de gjør. Det sier seg egentlig selv; sender du en gruvearbeider til å gjøre en børsemakers jobb, blir resultatet svakere enn om du bruker en mann med erfaring i yrket. Spesialister kan du få gjennom gratis innvandring fra Europa, eller du kan kjøpe dem. Alternativt kan du sende folk til å bo hos lokale indianerstammer for å lære skikkene deres, eller bygge skoler og trene innbyggerne dine selv.

Som et ekstra kompliserende element kommer selve varene som produseres. Du har nemlig begrenset lagerplass, og det nytter ikke å produsere uendelige mengder jakker så lenge du ikke har lagerbygninger å sette dem i. En omfattende koloni krever et nettverk av ruter, hvor du frakter ferdigvarer og ressurser mellom byene, enten ved hjelp av skip eller vogner. I den forbindelse kan det også være lurt å bygge omfattende infrastruktur mellom byene.

Komplisert?

Hvis du synes det nå høres ut som det å spille Colonization innebærer mye detaljstyring, har du fått akkurat riktig inntrykk. Colonization er svaret på detaljfrikenes mange bønner, og selv om spillet inneholder en rekke ulike automatiseringsmuligheter, lønner det seg ofte å ta kontroll selv. Hvis du bare lar kolonien din styre seg selv, og ikke bryr deg om detaljene, synker vinnersjansene dine omtrent til null.

En av tidenes mest innbringende byer.

I tillegg til at du helst bør gjøre det meste selv, er det generelt også veldig mye å gjøre i Colonization. Du må forsvare kolonien din mot angrep, sørge for at kristendommen står sterkt (for å sikre innvandring), sette politikere til å spre selvstendighetsbudskapet og sørge for et godt forhold til indianerne – eller forberede deg på krig mot dem. Samtidig må du utforske landet rundt deg, forbedre områdene rundt byene, bygge opp militær produksjon og forholde deg til andre europeiske kolonimakter, samt din egen, svært kravstore, konge.

Alt henger sammen, og nedprioriterer du én ting går det ut over andre deler av samfunnsmaskineriet ditt. Det å bygge opp en godt forsvart handelskoloni, som tjener penger som gress, hjelper for eksempel lite når nabokolonien din plutselig erklærer uavhengighet, og folkene dine er like begeistret for kongen hjemme i Europa som de alltid har vært. Eller hva om indianerne du bor ved siden av plutselig finner ut at de er grundig lei av blekansiktenes sjefing, og går på krigsstien?

Det er kanskje nettopp her mye av appellen til Colonization ligger. Dette er et spill hvor du konstant bombarderes av dilemmaer som du må ta stilling til. Samtidig får valgene dine alltid tydelige konsekvenser, og hver minste beslutning påvirker helheten på en eller annen måte. Det tar en stund før man får kontroll over spillets mange nyanser, men når man gjør det blir det veldig, veldig artig.

Hei på deg.

Resultatet er at Colonization får den samme vanedannende «bare én tur til»-følelsen som Civilization. Du har alltid flere prosjekter på gang samtidig, og det er alltid ett eller annet du bare må bli ferdig med før du kan legge spillet bort for dagen. Og når planene faller på plass, føler du den herlige tilfredsstillelsen det kun er strategispill av denne sorten som klarer å tilby.

Har sine problemer

Colonization er likevel ikke et perfekt spill. Jeg synes for eksempel at tilfeldigheter avgjør litt vel mye. I ett spill erklærte ellers så hyggelige Sitting Bull krig mot meg før jeg hadde fått satt opp min første koloni. I et annet fikk jeg to prester og en statsmann (veldig nyttige – og dyre – enheter), samt et par erfarne speidere, gratis fra Europa ekstremt tidlig i spillet. Jeg er klar over at slike tilfeldigheter er «en del av gamet», og at de representerer en ekstra utfordring man bare må akseptere å forholde seg til, men samtidig kan de ødelegge litt av balansen, spesielt når du spiller sammen med andre mennesker.

Du aner ikke hvor mye Boston sliter.

Et annet element er den siste krigen mot fedrelandet ditt. Jeg skjønner den skal være vanskelig, noe den jo tross alt var i virkeligheten. Men det er litt av et sjokk for en fredelig handelsmakt å plutselig få to-tre hundre topptrente britiske soldater på døra. Problemet her ser ut til å være at kongen kontinuerlig legger til nye soldater til hæren sin etter som du produserer uavhengighetspoeng, noe du må gjøre for å utvide landegrensene og tiltrekke deg «founding fathers» (som gir ulike bonuser til fraksjonen deres). Hvis du begynner å produsere uavhengighetspoeng tidlig i spillet, ender kongen opp med en hær som er nesten umulig å slå når du endelig begynner å gjøre deg klar for uavhengighet.

Jeg vil påstå at det er noe galt med balanseringen her. Spillet straffer deg for å ikke produsere uavhengighetspoeng tidlig, ved at eventuelle naboer tar over dine landområder med kultur, samtidig som de ender opp med alle de gode «founding fathers»-personene. Samtidig straffes du for å gjøre det, ved at hæren du møter i uavhengighetskrigen blir ekstremt stor. Man kan selvsagt si at dette er nok en utfordring man må forholde seg til, men jeg synes spillet er litt for vrient på dette området.

Europa virker generelt også mer plagsomme enn tidligere, og jeg synes kongen maser om skatteøkninger og pengegaver litt vel ofte. I virkeligheten spilte kongen på lag med koloniene, mens her er han en hatsk motstander helt fra starten av (det lukter egentlig litt historisk revisjonisme av måten Europa presenteres her, og det samme gjelder for så vidt spillets mangelfulle behandling av slaveritemaet, men det er en debatt vi eventuelt får ta en annen gang).

Jamestown er blitt en skikkelig storby.

Mange flerspillermuligheter

Colonization leverer akkurat de samme flerspillermulighetene som Civilization IV. Det vil si at du kan spille over LAN, internett (i utgangspunktet ved hjelp av Gamespy, men du kan også koble direkte til en server, om du har IP-addressen) og flere på samme maskin (i «hotseat»-modus). Vi får til og med mulighet til å bruke gamle, gode «play by e-mail».

Som i Civilization IV fungerer det også ganske utmerket, uansett hva du velger. Selv foretrekker jeg «hotseat»-modus for et spill som dette – det er noe ekstra tilfredsstillende med å være i samme rom som medspilleren din. Colonization er i alle tilfeller et stort spill, som tar lang tid å spille (selv i den raskeste spillmodusen), så opplevelsen er ofte best hvis du kjenner de du spiller mot.

Som i enspillerdelen står du selvsagt fritt til å velge nøyaktig hvordan spillet ditt skal være, og du kan bestemme alt fra hvilke fraksjoner som skal delta til hvor stort det tilfeldig genererte landområdet det kjempes om skal være (spillet har også noen få forhåndslagde og historiske kart). Du kan også velge hva som må til for å vinne.

Det ser unektelig pent ut.

I forhold til grafikken har jeg bare lovord å komme med; omgivelsene ser skikkelig lekre ut, og selv om spillet ved første øyekast minner om Civilization IV, har motoren fått en total overhaling med massevis av forbedringer. Ta for eksempel en titt på det usedvanlig lekre vannet. Lyden er det litt mer så-som-så med. Lydeffektene fungerer greit nok for et spill av denne typen, og musikken er for så vidt fin, men gamle Colonization-spillere vil nok bli skuffet over at utviklerne ikke har gitt oss nye versjoner av de gode, gamle låtene.

Konklusjon

Civilization IV: Colonization er et spill av en type vi ikke ser alt for ofte nå til dags. Her fokuseres det kompromissløst på detaljstyring, og resultatet er at spillet kan være vanskelig å komme inn i – både for nybegynnere og spillere med erfaring fra Civilization-spillene. Men samtidig er det svært intelligent designet, og når du først kommer inn i spillet, vil du garantert elske det. Jeg har, gjennom arbeidet med sniktitt og anmeldelse, opparbeidet meg nesten femti timers erfaring med dette spillet, og jeg er fortsatt sulten på mer. Colonization har sine feil, men det er likevel skikkelig snadder for alle som liker gode og dype strategispill. Vær oppmerksom på at det kan ta over livet ditt om du ikke er forsiktig.

Merk: På tross av at spillet har Civilization IV i navnet, er det ingen ekspansjonspakke. Du kan installere og spille uten å eie Civilization IV.

Siste fra forsiden