ANMELDELSE: Darksiders
Anmeldelse

Darksiders

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Idéen til Darksiders er god. Det vil si, den er ikke bare god, den er utprøvd – for Darksiders gjør ingenting som ikke andre har hatt suksess med før dem. Isteden for å finne opp kruttet på nytt napper det elementer fra flere av yndlingsspillene til spillere verden over.

Hesterytteren selv i all sin prakt.
Hesterytteren selv i all sin prakt.

I Darksiders inntar du rollen som War – en av de fire rytterne av apokalypsen. Rytterne vokter våpenhvilen som eksisterer mellom himmel og helvete, en avtale som eksisterer for at menneskene skal avgjøre krigen mellom engler og demoner når de er klare.

Tidlig armageddon

Problemene tårner seg opp for vår helt når det viser seg at våpenhvilen er brutt og endetiden er i gang. Han har blitt kalt til jorden alene, uten sine tre medryttere, og må finne den skyldige og gjenopprette balansen mellom godt og ondt. For ham selv spiller det ingen rolle hvilken leir man hører til – alle er hans fiender, og alle er under mistanke for å ha forårsaket en for tidlig apokalypse. Han oppfører seg som en sint superhelt, og er ikke av den diplomatiske typen. Med andre ord blir det lite meningsbærende dialog, og mye engel- og demondenging, for ikke å snakke om kutting, sprenging, og mye annet.

Utviklerne har boltret seg i bibelske referanser i rollegalleriet, men de har naturligvis tatt seg godt med friheter når de utformet fantasiverdenen sin. Både engler og demoner har flust med våpen – fra svære slagvåpen til massive kanoner. Jeg konstaterer også at det er en klisjefylt historie der som et bakteppe, men den har definitivt ikke helt den litterære kvaliteten til sin religiøse inspirasjon. Det er uansett ikke det som er i fokus.

Vulgrim er en sleip slimål, men din beste venn i nøden.
Vulgrim er en sleip slimål, men din beste venn i nøden.

Velkjent slåssing

Rytteren skal først og fremst ut i kamp – og i likhet med sine fiender får også han etter hvert godt med våpen. Til å begynne med har han mistet både hesten og nesten alle sine krefter, og for å vinne dem tilbake må han samle sjeler som han kan bruke til å inngå byttehandler med demonen Vulgrim. Sjelene fungerer som spillets valuta, og skaffes både fra skjulte skattekister, og ved å sende fiender til sitt neste liv.

Fra starten av har han med seg et gigantisk sverd som er som tatt ut av en japansk tegneserie, og kompenserer godt for eventuelle mangler han måtte ha nedentil. I tillegg får han etter hvert tilgang på et utvalg sekundære våpen som han kan bruke ett av gangen. Hos demonkjøpmannen kan man ordne seg nye triks til samtlige våpen, eller oppgradere de man har. Kampsystemet er bygget opp rundt et ensifret antall ulike angrep for hvert våpen, som kan knyttes sammen til korte kombinasjoner. Kombinasjonsangrep kan gjøres på tvers av sverdet og det andre våpnenet man er utstyrt med – uten at man behøver å bytte mellom dem.

Kampsystemet fungerer godt i den grad at det er god respons i styringen, og at det er lett å få War til å lystre. Noen fiender krever en annen fremgangsmåte enn andre, men for det aller meste kan man nøye seg med noen få ulike angrep, og en masse unnamanøvre. Det positive er at man overhodet ikke trenger å pugge triks, og at følelsen av å være mektig i høyeste grad er tilstede. Samtidig kan det tidvis bli litt for simpelt når en overvekt av fiendene tas hånd om på ett og samme vis.

Velfortjent 18-årsgrense

Kister som sender glødende kuler med godsaker ut i luften. Sett det før?
Kister som sender glødende kuler med godsaker ut i luften. Sett det før?

Ekstrem brutalitet er varemerket til War. Ved siden av de vanlige angrepene som i stor grad fører til blodsprut veggimellom, har han voldsomme avslutningsmanøvre som kan aktiveres når fienden er skadet nok. Disse aktiveres ved et enkelt knappetrykk, og man ser raskt at fiendene er mottakelig når et knappesymbol lyser over dem. Du synes kanskje det høres kjent ut? Det er ikke så rart, for kampsystemet og store deler av spillet forøvrig følger God of War-oppskriften nærmest til en prikk.

Til og med det visuelle minner mye om Sonys flaggskip, men med en anelse mer superhelt-tegneserie-preg. Det estetiske preges av blodsprut, avkappede lemmer, samt ild- og lys-effekter. Rent grafikkteknisk er ikke Darksiders akkurat i front av utviklingen, uten at det er noe å klage så mye over.

Spillet fortjener i høyeste grad merkelappen God of War-klone, men tidvis med noe større fokus på gåter enn inspirasjonen. War må klatre, finne nøkler til låste dører, dytte esker og manipulere både det ene og det andre for å finne veien. Spillet er delt opp i ulike områder, hver av dem med en hovedfiende i enden som skjuler en bit av mysteriet, og gjerne et nytt hjelpemiddel. Både det nye utstyret og nye fiender introduseres i kontrollerte former, slik at man får anledning til å lære seg fremgangsmåtene før man må bruke dem for alvor.

Ikke bare action

Utviklerne har snakket mye om at de er inspirert av Zelda, og det er ikke bare tåkeprat heller. Det blir en del utforsking, og på veien kan man lete frem skjulte skatter som den sleipe Vulgrim gjerne bytter i nye krefter, oppgradering og påfyll til helsemåleren. Inspirasjonen er tydelig i måten man løser gåter, finner skjulte kister og låser opp nye hjelpemidler som er nødvendige for å kunne nå nye områder.

For å kunne klatre til de høyeste punktene trenger man for eksempel en kjetting med gripeklo, og boomerangen må man ha for å kunne aktivere visse mekanismer eller flytte flammer fra en fakkel til en annen. Vigil har ikke vært redde for å nappe en spillmekanikk her og der, og også Portal har fått sine teleportasjonsportaler med i Darksiders. Når man først har fått hjelpemidlene kan det være verdt å dra tilbake et sted man allerede har vært for å lete etter skatter i tidligere utilgjengelige områder. Til det tilbys et effektivt, men noe uoversiktlig hurtigtransportsystem.

You shall not pass!
You shall not pass!

Felles for gåtene er at de bryter opp det ellers actionfylte spillet godt. De er for det meste vanskelige nok til at du må stoppe opp en stund, men ikke så vanskelige at du begynner å rive deg i håret. Unntaket er kanskje et litt for langtekkelig og frustrerende parti bestående av lysstråler som skal dirigeres ved hjelp av speil og portaler.

Spillet har også egne skytesekvenser og en sekvens hvor man rir på en flygende griff, noe som fungerer omtrent identisk med Nintendo-klassikeren Starfox og Panzer Dragoon-spillene. Disse korte og noe underutviklede sekvensene er helt grei variasjon fra hovedtemaet, men bidrar nok ikke til å ta spillet til større høyder.

Konklusjon

For at et spill som baserer seg på etteraping av andre blir en stor suksess bør det som er lånt helst gjøres bedre enn i inspirasjonskildene, men akkurat det er det vanskelig å argumentere for at Darksiders gjør. Kanskje har inspirasjonskildene vært litt for mange til at de kunne nå de aller høyeste ambisjonene for alle.

Et velfungerende og visuelt imponerende, om ikke så veldig dypt kampsystem er på plass. Morsomme gåter er også med, og rent teknisk er det mye som fungerer ganske godt for Darksiders. Dessverre er det sjelden det strekker seg lenger «bra», når man først har opplevd de kuleste angrepene og løst et par av de finurlige gåtene.

Darksiders er til syvende og sist en fin homage til God of War, Zelda, Portal og Panzer Dragoon, og en grei start på året. Hvis man allerede er ferdig med fjorårets beste spill er dette verd timene man investerer i det, men det kunne definitivt vært gjort både mer underholdende og mer interessant.

Darksiders finnes både til Xbox 360 og Playstation 3, men er kun testet til sistnevnte plattform. Spillet er allerede å finne i butikkene.

Kommentarer (14)

Black Week

onsdag

Følg alle tilbudene på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen