ANMELDELSE: Deathspank
Anmeldelse

Deathspank

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Deathspank er egentlig et svært rart navn for en spillhelt. Tankene ledes kanskje hen til en lærkledd pervo med en forkjærlighet for både det okkulte og sataniske. Kanskje deduserer du at navnet hans er en refleksjon av mannens sykelige trang til å rise fiendene sine til døde. At Deathspank faktisk er en tapper og selvoppofrende, men også svært lite intelligent helt er det nok få som hadde trodd på forhånd.

Det var en gang en helt i lilla tanga

I komiske tangabærende Deathspanks skikkelse løper man altså rundt i denne visuelt appellerende verdenen og slakter alt man kommer over, plukker opp gull og andre gjenstander som blir lagt ut av de overraskende generøse likene og bruker gevinsten på å bli en enda mer effektiv drapsmaskin, og dermed utrydde alt i fra uskyldige enhjørninger og skilpadder til freidige orker og kjøttetende planter.

Oppskriften er i overkant velkjent, og med noen unntak slående lik spillene Deathspank henter inspirasjon fra. Men det er en grunn til at spill av denne typen er så populære som de er. Jeg aner ikke hva som egentlig er så oppslukende med denne uunngåelig repetitive oppskriften, men Deathspank er som sine forbilder vanskelige å legge fra seg.

Deathspank er egentlig et spill som både ser ut til å drive gjøn med og beundre tradisjonelle action-rollespill som Blizzards Diablo-serie. Spillet latterligjør i et øyeblikk rollespills evinnelige trang til å gi oss meningsløse hente-oppdrag, men tvinger spilleren til å gjøre noen ytterst kjedelige oppdrag av samme type sekunder senere. Deathspank har med andre ord et komplisert forhold til sine spillmessige foreldre.

Hjernen bak Deathspank og den absurde verdenen han lever i er ingen ringere enn Ron Gilbert, mannen som kan ta en del av æren for blant annet de to første Monkey Island-spillene. Dette merker man kjapt. Deathspank spiller gjerne på de samme humoristiske strengene eventyrklassikerne gjorde. Humoren klarer å være både ekstremt lite politisk korrrekt samtidig som den er lett og ledig.

Fokus på humor

Vitsene er utallige, smakløse og treffer like ofte som de bommer kraftig. Spillet er i sitt rette parodiske element når Deathspank tar sjangeren på kornet og faktisk begynner å spørre folk om de har noen sidequester han kan gjøre for de, og det kan være latterlig morsomt nøyaktig hvor mye den pompøse wannabe-helten er villig til å finne seg i.

Men så er det noen vitser som ikke er så utrolig morsomme i utgangspunktet, og som brukes om og om igjen. Spillet spøker mye med det faktum at ingen i verdenen later til å bry seg om foreldreløse, men når denne vitsen brukes på nytt for åttende gang blir det kanskje vel mye av det gode.

Deathspank er et morsomt spill, men kanskje har utviklerne prøvd litt for hardt her. Det er nok halvgode vitser i dette spillet til å fylle et helt bind med Billy-tegneserier, men siden spillet aldri tar noe seriøst blir det vanskeligere å tvinge frem ordentlig latter hver eneste gang. Kanskje hadde det vært bedre å velge ut et utvalg bedre, men færre vitser.

Likevel må jeg innrømme at jeg lo litt når jeg var halvveis gjennom en demon-befengt grotte, på jakt etter en bortkommen foreldreløs jente, og kom over et skilt som lød: «Orphan Storage ahead».

Et spill for massene?

Selv om humoren kanskje lider litt av kvantitet foran kvalitet-syndromet til tider er omgivelsene svært fornøyelig å utforske. Verdenen er innbydende og morsom å skue, og spillet har en stil som minner om en fargerik og sjarmerende tegneserie i utskåren papp.

Deathspank forsøker hardt å være et tilgjengelig spill. Denne filosofien er egentlig et litt friskt pust i akkurat denne sjangeren. Dette til tross for at det skorter litt på ordentlig dybde i spillet, både når det gjelder slåssing og utstyr, men mest av alt karakterutvikling.

Det er sjelden vanskelig å vite hvor man skal gå i Deathspank, oppdragsbeskrivelsene er korte og konsise og hvis man sliter med en av spillets enkle gåter er det mulig å låse opp hint som forteller deg hva du skal gjøre.

Konklusjon

Deathspank er et actionrollespill av den gamle sorten, i ny drakt. Spillmessig er det ingenting nytt her, dette spillet er som snytt ut av nesa av sine forfedre.

Forskjellen er at Deathspank gjør dette med et smil om munnen. Han ønsker mer enn noe annet å bli den store helten i landet sitt, og er derfor villig til å gjøre omtrent hva som helst for hvem som helst, så lenge han får erfaringspoeng og gull for det.

Det denne nedlastbare tittelen står og faller på er humoren, og her kan ikke jeg fortelle deg hva du skal like. Kanskje vil du fnyse av Deathspanks barnslige budskap og sitte morsk som en stein gjennom selv de morsomste øyeblikkene i spillet. Atter andre vil knise ukontrollerbart av den tullete dialogen og de nesten vilkårlige vitsene ("Greetings, Non-Player-Character" er et godt eksempel).

Deathspank er kanskje ikke den sylskarpe spillsatiren vi håpet på, men det er likevel en fornøyelig og godt gjennomført Diablo-klone som er mer enn verdt sin lite skremmende pris.

(Deathspank er en nedlastbar tittel tilgjengelig nå gjennom Xbox Live Arcade og Playstation Network og koster henholdsvis 1200 Microsoft-poeng eller 99 kroner.)

Les også: Oblivion-utfordrere fra gamle kjenninger
Les også: Anmeldelse av Naughty Bear
Les også: Gi døden ris i sommer


Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen