Anmeldelse

Stray

Det perfekte spillet for katteelskere

Stray lar deg leve ut drømmen om å være katt i en fargerik og sjarmerende robotapokalypse.

Annapurna Interactive

Jeg elsker katter i alle former og fasonger, og ble selvfølgelig raskt bergtatt da utviklerne i BlueTwelve Studios avduket kattespillet Stray under PlayStation 5-avsløringen i 2020. To år senere er jeg desto mer glad i de firbeinte rakkerne, og jeg har også rukket å bli ganske glad i Stray etter en helg med spilling ... i hvert fall så lenge det varte.

Riv ruskende roboter

Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no

Som tittelen tilsier, handler Stray om en løskatt som etter litt om og men roter seg bort i en merkelig, svunnen fremtidssivilisasjon. Her er menneskeheten utryddet, men desto mer liv er det i de humanoide robotene som fortsatt trasker gatelangs. Byen er gjemt langt, langt under jorden, og det blir opp til deg, i rollen som den tidligere pelsdotten, å løse mysteriet.

Fremtidsbyen man utforsker er delt opp i mindre soner, og man drar naturlig videre til neste område etter hvert som handlingen går sin gang. Til postapokalypse å være, er dette et ganske «fresht» og fargerikt sted, og mye av æren for det går til robotene man snubler over underveis. Så godt som alle har et par linjer med unik dialog, og måten de er kledd og ter seg på er proppet med personlighet.

Pusekatter er uvanlig kost ved verdens ende, og det blir etter hvert gjennomgangstema at du ikke hører til i dette universet. Ikke alle robotene vet hvordan de skal reagere, mens andre agerer overilt, med fargerike ansikt som lyser opp med utvetydige emojier.

Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no

Som katter flest

Pjusken er på sin side særs naturtro, selv om det er noe rart og litt unaturlig hvis man studerer ansiktet dens på kloss hold. Heldigvis bruker man store deler av tiden til å styre nøstet i tredjeperson, og den ser både fin og fjong ut fra alle andre vinkler.

I motsetning til det som hadde vært mest naturlig, har utviklerne ikke brukt «motion capture» for å gjengi bevegelsesmønsteret til faktiske katter. I stedet er hovedpersonen i Stray animert «for hånd», men resultatet er likefremt meget troverdig.

Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no
Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no

Pusen man kontrollerer beveger seg for det meste silkemykt over skjermen, der man tasser omkring og gjør ting man forbinder med de firbente røverne.

Dette innebærer hovedsakelig at man bruker fart og smidighet for å bevege seg der andre spillfigurer vanligvis ikke kunne gått. Et par velrettede fraspark tar deg for eksempel fra rekkverk til vinduskarm, via to aircondition-enheter og en markise for å nå et hustak.

Hopp og sprett er essensielt i Stray, og heldigvis fungerer det utmerket. Spillet er tydelig på hvor og når man kan hoppe, og katten har så godt fotfeste at det er umulig å falle utfor kanter og stup. Dette kunne fort virket begrensende og klaustrofobisk, men det er såpass mange steder det er lov å hoppe at det virkelig er den beste løsningen. Tenk Sly Cooper, bare i miniatyrformat.

Utover dette kan man mjaue, klore på vegger, dytte malingspann ned fra takbjelker og stryke seg inntil ting – for å nevne noe.

Senere i spillet slår man følge med en robot som ikke bare kan lyse opp veien for deg og utstyres med diverse duppeditter, men som også kan oversette det de andre figurene i universet sier. Sistnevnte gjør Stray øyeblikkelig litt mindre mystisk, men robotene man møter på sin vei er for det meste godt nok skrevet til at spillet ivaretar den sjarmerende og besynderlige tonen.

Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no

Et godt, gammeldags eventyr

På noen områder minner spillet veldig om et typisk eventyrspill, hvor man må snakke med figurer man møter, finne ledetråder og plukke med seg tilsynelatende tilfeldige gjenstander som man kan bruke for å løse enkle gåter.

Det flyter meget godt, og det er såpass gøy å utforske byen at jeg gjerne allerede hadde funnet deler av løsningen før jeg i det hele tatt visste at det var et problem som skulle løses.

Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no

I likhet med eventyrspill fra gamledager, kan det imidlertid også være vanskelig å finne fram i Stray. Ofte er det én konkret løsning på ethvert problem, og dette innebærer gjerne å snuse seg fram til en eller annen gjenstand eller robot i mylderet av gjenstander og roboter.

Mjau.
Espen Jansen/Gamer.no

Det er på ingen måte en «dealbreaker», men jeg satt meg bittelitt fast to-tre ganger i løpet av den nokså korte tiden spillet varer.

Spillets lengde er heller ingen øyeblikkelig ulempe, men jeg kunne godt tenkt meg at det var langt mer å oppdage og samle på rundt omkring i byen. Slik det står seg nå, varer spillet i snaut seks timer – hvorav ganske mye tid blir brukt til utforskning – og jeg kunne virkelig tenkt meg å tilbringe mer tid i dette unike universet.

Mjau. ❤️
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Stray byr på et flott og sjarmerende eventyr, uten å noensinne bli noe mer enn det. Dette er ikke nødvendigvis noe dumt, da spillet tjener mye på sin enkle og lune tilnærming til utforskning og plattformsprang.

Universet er ikke fullt simpelt, og overrasker stadig takket være nye fiender, mekanikker og endeløst fargerike robotpersonligheter.

Det kunne dog med fordel vært enda mer oppdage, interagere med og samle på. Spillet har nesten ingen gjenspillingsverdi — med unntak av et knippe interessante trofeer — slik at det hele føles litt snaut når slutten melder sin ankomst etter knapt seks timer.

Stray klarer likevel å være enormt minneverdig takket være sitt helt unike premiss, og dette alene gjør det vel verdt inngangsprisen.

Stray slippes til Windows, PlayStation 4 og PlayStation 5 (testet) den 19. juli.

8
/10
Stray
Sjarmerende og fargerikt katteeventyr.
PlayStation 5 Stray

Les også

Siste fra forsiden