Anmeldelse

Far Cry 6

Det siste Far Cry-spillet jeg kommer til å spille

En vakker øy til tross, jeg er lei av den samme formelen hver gang.

Se en videoversjon av anmeldelsen over.

Det er litt rart at det er nærmere tre år siden vårt siste gjensyn med Far Cry-serien og dens kjente skurker. Nå er vi likevel tilbake i tropiske miljøer og står enda en gang ansikt til ansikt med en maktsyk gærning, men spørsmålet er om Far Cry gjør nok for å skape en opplevelse som er morsom og frisk nok, i tillegg til å imponere på de nye konsollene. Men på samme måte som «legendene fra ‘67» begynner å dra på årene, er det også tydelig at Far Crys beste dager ligger bak i tid.

Guerilla, guerilla, og atter guerilla

Skyt for harde livet!
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Den cubanske revolusjonen er ganske vrien. De kommunistiske revolusjonære ledet av Fidel Castro kjempet mot det dyspotiske diktaturet ledet av Fulgencio Batista, og selv om man kan argumentere for at situasjonen ble bedre i ettertid, ble ett type diktatur på mange måter erstattet med et annet. Å gjengi denne situasjonen respektfullt og på en måte som egner seg for spillmediet er derfor vanskelig, men kan gi enhver fortelling om temaet en tyngde og et alvor man sjeldent ser.

Derfor er det litt skuffende at Far Cry 6 ikke foregår på Cuba i det hele tatt, men på Yara, en fiktiv Cuba-inspirert øy med en Cuba-inspirert diktator og Cuba-inspirerte revolusjonære. Ubisoft var litt ambivalente om Far Cry 6 faktisk ville si noe politisk, men uansett hva utviklerne sier selv, er det tydelig at Far Cry 6 blander gammel revolusjon med impulser fra vår egen tid. For Far Cry 6 foregår faktisk i moderne tid, med smarttelefoner og snakk om demokrati og representasjon, samtidig som de gamle bilene og de like gamle heltene fortsatt er å se.

Å klatre gjør man mye av, enten det er i jungelen eller i byområder.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Yara er et noe uheldig navn for en som heller tenker på et norsk gjødselselskap med Norges største korrupsjonssak mot seg enn en fiktiv øygruppe i Mexico-gulfen, men Yara selv er i Far Cry like vakkert som det er enormt. Om vi snakker palmene, strendene, bilene, og om vi ser det hele fra hesteryggen eller himmelen, er det lite å klage på.

Det er her vi møter Dany, i mitt tilfelle en kvinne som lever under det totalitære diktaturet på Yara, og jeg sier i mitt tilfelle fordi man kan velge sitt eget kjønn. Dany er en ung person med håp om å leve i en bedre verden, og en traumatisk begynnelse på frigjøringsfortellingen leder til at hun på mange måter mister alt og alle hun kjenner.

Men ikke tenk at det betyr lange sørgeperioder eller ordentlig refleksjon – dette er jo et Far Cry-spill. Og i sann Far Cry-stil er vi på beina igjen etter 2 minutter, plaffer ned et titalls antall soldater etter ti, og ja, brenner ned åkre med flammekaster så snart det lar seg gjøre. At man ikke dveler ved fortiden er ikke en deal-breaker i seg selv, men klisjefylte eller endimensjonale figurer er definitivt noe som ikke er greit, og vår kjære hovedfigur Dany gjør dessverre lite for å skape medfølelse. Greit, jeg skjønner at man er sur og ønsker hevn mot regimet som har drept familien og vennene sine, men at man tilsynelatende ikke eier noen som helst frykt for autoritetene i denne verden, eller at man alltid har et toneleie som sier «jeg er alt for kul for denne verden», gir meg ikke noe lyst til å bruke tid med Dany.

Yara er vakkert!
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Heller ikke superskurken Anton Castillo spilt av dødskule Giancarlo Esposito klarer å engasjere spesielt. For Far Cry-skurken er, når alt er sagt og gjort, ganske lik fra spill til spill. Han er overbevist om sine meninger, har kanskje noen legitime poeng, men er til syvende og sist en galning som ikke stopper før du stopper ham. Og for Far Cry 6 er ikke Castillo nok til å løsne litt opp i denne formelen som er så ufattelig forutsigbar, og som her paradoksalt nok benytter seg litt for mye av Espositos unike stemme.

Far Cry Gonna Far Cry

Castillo er en ok skurk, men ikke god nok til at jeg kommer til å huske ham.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Far Cry 6 er Far Cry som du kjenner det, men selv om det er mange meta-referanser til serien selv, klarer det ikke helt å fjerne følelsen av at serien ikke klarer å komme opp med noe nytt og friskt fremfor å lene seg på nostalgi. Joda, vi har noen nye våpen og nye måter å sette dem sammen på. For eksempel samler du ressurser som du setter sammen for å egentilpasse våpnene dine, noe du gjør hos stasjonene til Juan, som også hinter til de cubanske revolusjonæres evne til å tenke nytt. Dette leder blant annet til ryggsekken Supremo, som gjør litt av verdt i kampen mot diktaturet. Det samme gjelder ledsagerne dine, om det er en skummel krokodille eller en søt liten valp som lar deg distrahere eller kvitte deg med fiendene dine.

Samtidig prøver Far Cry 6 seg på noe nytt når det kommer til bevegelse. Dany kan klatre opp enkle høyder, hoppe i fallskjerm, klatre i tau, ri på hest, kjøre bil, kjøre vannscooter og til og med fly helikopter eller, vel, fly. Sånn sett er det imponerende mange måter å komme seg rundt på, og gjør denne enorme verdenen mye enklere å komme seg rundt i.

Full guffe med Supremo!
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er liksom alt det andre som demper moroa. For Far Cry 6 klarer liksom ikke å gjøre noe for å innovere på et fundamentalt nivå. Istedenfor skuffer det, for potensialet er der. I begynnelsen av spillet blir vi gitt en telefon som jeg hadde håpet skulle gjøre opplevelsen mer lik den i Far Cry 2, der man faktisk brukte et fysisk kart for å komme seg rundt. Men Far Cry 6 stoler ikke nok på spilleren til å gjøre opplevelsen mer realistisk eller mer oppdagelsesfull med noen slike enkle, men effektive triks, og fortsetter å fylle brukergrensesnittet med interessepunkter på skjermen og en GPS nede i hjørnet. Å måtte bruke telefon og Yara Maps istedenfor kunne lagt til en helt ny dimensjon vi nå ikke ser noe til.

Samtidig er det ikke spesielt gøy å klatre i fjell når alt man egentlig gjør er å løpe, hoppe, og holde inne noen knapper her og der. Ikke ser det like elegant ut som i Uncharted, og ikke er det like spennende eller risikabelt som i Tomb Raider. Ei heller er det like fritt som i The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Samtidig, tross det vakre landskapet, er det veldig mye i Far Cry 6 som skriker forrige-generasjon. Figurer oppfører seg rart, visuelt kan de ikke måle seg med konkurransen når det kommer til animasjon eller figurmodeller, og merkelig nok kjører alle filmsekvenser i 30 bilder i sekundet selv om spillet selv kjører i 60. Ubisoft-DNAet ligger med andre ord tydelig igjen på de nye konsollene, enten vi snakker visuelle aspekter eller ødelegging og overtagelse av fiendtlige baser verden rundt.

Conclusión

Jeg skulle ønske telefonen var mer brukbar.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Far Cry 6 tar et bombastisk steg inn i nestegenerasjonen, men holder sin andre fot altfor godt plantet i forrige. For selv om det er små tillegg her og der, som noen våpen og bevegelsesmuligheter, er Far Cry 6 så smertefullt gjennomsnittlig.

Yara byr på vakre områder og noen kule skyteepisoder, og ja, til og med noen sjarmerende figurer eller hjelpere. Men for det aller meste gjør ikke Far Cry noe som helst for å ordentlig vokse, trekke til seg nye spillere, eller få tilbake de som er gått lei. For Far Cry 6 sparker fra seg med kjente fjes og imponerende utsikter, men er til syvende og sist bare et nytt Far Cry, akkurat som du har spilt det før, bare så vidt annerledes nok fra det forrige til å komme i ny innpakning. Og det er et «far cry» fra hva Far Cry 6 burde være.

5
Far Cry 6
Vakkert og til tider imponerende, men kopierer en gammel formel til det kjedsommelige.
Far Cry 6

Les også

Siste fra forsiden