Hvis det er ett spill som har holdt en type mystisk legendestatus i Paradox-katalogen, må det være Victoria 2. Av den grunn har forventningene til en potensiell oppfølger vært på nivå med Half-Life 3 blant de mest ihuga tilhengerne, noe Paradox Development Studios vet godt.
Nå, hele 12 år etter forgjengerens utgivelse, er vi like rundt hjørnet før lanseringen av Victoria 3 er et faktum for strategikere verden rundt. Vi har selv fått satt klørne i dette beistet av et spill, og minst én ting er klart: 1800-tallet har aldri vært så vakkert.
Glem alt du vet
Det sies ofte at Paradox-spill i bunn og grunn er kart-simulatorer hvor man erobrer land og farger kampanjekartet i sin egen farge. I både Crusader Kings, Europa Universalis og Hearts of Iron-seriene er en sentral del av spillet å erobre dine naboer og bli en form for verdenshersker. Det er fortsatt mulig å erobre verden i Victoria 3, men her er fokuset noe helt annet, faktisk så annerledes at man må reorientere seg ganske så fullstendig.
I Victoria 2 var det storpolitikken – å fange andre land i sin interessesfære – som var sentral. Joda, man måtte passe på økonomien og råvarekostnader også, men Victoria 3 er et helt annet beist. Victoria 3 – og dette sier jeg med mitt første møte med Hearts of Iron 4 i bakhodet – blir nok det mest kompliserte Paradox-spillet ved utgivelse. Her er det så utrolig mye å følge med på at jeg ble gæren de første timene. Samtidig er fokuset på mange måter mer ensrettet enn før.
Victoria 3 er nemlig en økonomi- og handelssimulator først, diplomati-sentrert etterpå, og krigsfokusert helt til sist. Dette betyr at din drevne Paradox-hjerne må reorientere seg fullstendig, ettersom det nå er ditt eget land som står i sentrum og hvis stabilitet skal sikres.
Handel, mer handel, men også mennesker
I Victoria 3 er økonomien det viktigste. Dette betyr ikke nødvendigvis at du alltid må sikre at inntektene overgår utgiftene, men heller at du må følge relativt nøye med på hvert eneste aspekt ved samfunnet ditt. For å fø ditt folk må du produsere mat og drikke, som betyr at du trenger fabrikker. Men fabrikkene dine produserer ikke bare nye varer. De krever også egne varer til både utbygging og produksjon. Alle varer – både råvarer og bearbeidede varer – har hver sin verdi, som endrer seg basert på etterspørselen i ditt eget marked, samt prisene på verdensmarkedet. Og ja, Victoria 3 deler ikke verden opp i bare land, men også i markeder, der flere land kan være innlemmet samtidig, enten med eller mot sin vilje.
I tillegg er det ikke bare mat du må produsere, men jern, kull, stål, verktøy, vanlig tøy, kuler, gevær, kanoner, tog, skip, og enda mer.
Viktigst er det likevel at fabrikkene dine går med overskudd slik at de kan sikre ytterligere produksjon av varene sine, samt at de kan lønne arbeiderne. I verste fall kan du subsidiere fabrikker, men da tas det ut av statskassa. Og der kommer Victoria 3s andre hovedpilar inn, nemlig POPs – «population», eller befolkning.
Hvert land er delt inn i forskjellige stater, og disse statene har igjen sin helt egen befolkning som korresponderer med historiske innbyggertall. Befolkningen er så delt inn i diverse klasser, religioner, kulturer og arbeiderbakgrunner, slik at noen er bønder og tradisjonelle arbeidere, mens andre er kjøpmenn og kapitalister. Alle har de ikke bare sine egne behov, slik at visse varer verdsettes over andre, men de sverger også til forskjellige politiske systemer og tankesett. Dermed er det ikke bare råvarer som må huskes på når man vil produsere varer, men også om man har ekspertisen blant folket til å faktisk bemanne fabrikkene i det hele tatt.
It’s the economy, stupid!
I Victoria 3 tjener man ikke penger den tradisjonelle måten spill ofte gjør det på, i det minste ikke med det første. Med andre ord kan du ikke bygge en fabrikk som automatisk gir deg ti flere gullmynter i måneden. Her tjener du penger basert på verdiskapning i samfunnet. Dette betyr at staten tjener penger på skattlegging av arbeiderne sine, på handelstariffer, og til og med på moms av varer man velger ut selv. Ettersom man skatter folket sitt har også hver egen arbeidende POP en egen inntekt, som de igjen må bruke på varer for å overleve, selv om de rikeste plutselig kan finne på å kjøpe luksusgoder. Hvis du ønsker at økonomien din skal vokse, er det dermed viktig at man følger med på hva varene befolkningen konsumerer faktisk koster, slik at de ikke betaler for mye og blir fattigere.
Selvfølgelig kan ikke alle land produsere like mye, ei heller har alle lik tilgang på alt. Det er her handelssystemet i Victoria 3 marsjerer inn, og fy søren om det ikke er kandidat til det beste handelssystemet noensinne laget.
Alt i Victoria 3 er basert på ressurser, og handelsnettverkene er selve blodårene i spillet. Men der andre spill nøyer seg med generiske «trade agreements» eller handelsruter du kan gjøre veldig lite med, er systemet i Victoria 3 veldig lite mystisk, samtidig som det er svært viktig og tar tid å skjønne. Ønsker du deg mer penger eller at en vares pris øker kan du eksportere den spesifikke varen til et annet marked, og tariffer og antall eksporterte varer – samt hvordan dette kommer til å endre prisen på varen i hjem- og utmarkedet – er oversiktlig informert om. Det samme systemer fungerer for import av varer. Utfordringen her er at hver eneste eksport-import-rute krever «byråkrati», en egen ressurs som hver stat ønsker seg så mye som mulig av. Bruken av byråkrati betyr at det fort blir nødvendig å velge og vrake i produkter hvis man ikke har nok å bruke, men det er heldigvis her handelsavtaler kommer inn.
Noe av det jeg elsker aller mest ved Victoria 3 er hvor viktig handelen er blitt, og at der hvor man i andre spill bare kan allieres via bokstavelig talt allianser, er handelen nærmest like viktig her. Hvis du handler mye med ett spesielt marked, går det nemlig an å inngå en handelsavtale med partneren. Dette gjør at tariffer fjernes, så man tjener ikke mye penger direkte på handelen lenger, men samtidig behøver man ikke bruke byråkrati-poeng. Dermed kan man puste lettet ut hvis man klarer å bruke sine diplomatiske evner optimalt – og som vi vet fra vårt eget europeisk prosjekt: nasjoner som handler sammen, kriger ikke med hverandre. I det minste vil det være lurt av deg å ikke binde deg til en stormakt eller nabo du vet du vil havne i politiske konflikter med senere.
Hva med krig og politikk da?
Så langt har handelen stått i sentrum, og med god grunn. Likevel er det mer ved Victoria 3 enn bare tilbud og etterspørsel. En av de aller mest radikale endringene finner vi når det kommer til krigføring, som er blitt fullstendig totalrenovert. Der nærmest alle spillene fra Paradox benytter seg av spaserende hærer man styrer selv hvor skal gå, får man ikke engang se hærene på kartet i Victoria 3. Man kan ikke engang gå direkte til krig mot en fiende – i stedet har vi noe som heter diplomatiske spill – «diplomatic plays».
Går man til krig må man gjennom et slikt diplomatisk spill før krigen kan begynne. I løpet av denne perioden kan partene bestemme hva de vil kjempe for, søke allierte som vil hjelpe med dem, og til og med overgi seg og inngå en avtale før krigen har begynt. Ofte betyr dette at storkriger plutselig kan finne sted ettersom stormakter søker andre stormakter, og ideen er slettes ikke dum. Likevel er det lite ved krigføringen som føles like gøy som før. Hærene man styrte før er nemlig byttet ut med en brennende frontlinje som viser hvem som kriger med hvem. I tillegg har du mindre kontroll over selve kampene enn før, ettersom det nå er opp til generalene dine å utføre dem for deg.
Dette betyr at det er viktig at du har kjøpt inn materialene du trenger for å faktisk føre en suksessfull krig, samtidig som krigføringen selv er litt vanskelig å få full oversikt over. Det er også her jeg synes systemet – i den tiden vi fikk prøvd oss på det – rakner litt sammen. Det er nemlig mye mindre morsomt å føre krig i Victoria 3, og i en tid der hærene og flåtene var større enn noen gang, føles kartet plutselig tomt og lite dynamisk når man ikke lenger beveger rundt på det man selv har skapt av soldater og skip.
Jeg må innrømme det er merkelig å si dette når kampanjekartet i Victoria 3 tross alt er mer dynamisk og vakkert enn noen gang. Flotte handelsskip og tog frakter personer og varer hit og dit, og det du velger å bygge blir som oftest gjenspeilet på kartet. Slik vil Victoria 3s verden se radikalt annerledes ut i 1914 enn i 1836, og det er kult å tenke på. Jeg skulle likevel virkelig ønske at krigføringen var mer dynamisk og spillerstyrt, men kanskje vil denne meningen endre seg når jeg er blitt mer kjent med systemene.
Til sist er det ikke Victoria 3 uten politikk og teknologi, og selv om det er befolkningen som gjerne velger hvilke partier parlamentet består av, får man ofte innvirkning på valgene gjennom diverse hendelser. Partiene har mye å si for hvilke lovendringer man får gjennomført, så hvis du ønsker deg en velferdsstat er det svært viktig å styrke visse partier over andre – og motsatt.
Teknologi har også innvirkning på hva man får gjort på statsnivå, ettersom det ikke bare innvirkning på hvilke varer man får laget, men også hva slags tankegods landet har tilgang på. Ja, det er faktisk mulig å bygge et kommunistisk Sveits, eller et fascistisk Amerika – bare vær obs på at det kan ha omveltende effekter på økonomien din, selv om jeg skulle ønske de diplomatiske effektene var større på landene rundt deg enn det de for øyeblikket ser ut til.
Konklusjon
Det er ufattelig mye å skrive om Victoria 3, og for det meste er det gode ting som jeg gleder meg å utdype mer om i den endelige anmeldelsen. Likevel skal det sies at det må fikses opp i en del «bugs» og annet grums, blant annet ytelsesoptimalisering, før Victoria 3 føles helt ferdig. Jeg savner for øyeblikket en del kart-moduser som ville gjort spillet mer oversiktlig, og selv om fundament er godt, lurer jeg på hvordan det kjennes i lengden, samt om det er nok forskjell fra nasjon til nasjon.
Når det er sagt er Victoria 3 ufattelig mye dypere enn forgjengeren Victoria 2. Samtidig har det gjort ting enklere å skjønne via forbedrede menyer, selv om jeg stiller spørsmål ved noen design-valg, blant annet vinduer som kunne vært mye mindre, eller som i større grad kunne vært tilpasset en PC-skjerm fremfor noe som tross alt minner om menyer fra mobil-spill.
Jeg har hatt det mye gøy med Victoria 3 så langt, og så godt som alle timene er gått med til å faktisk lære seg å spille. Derfor gleder jeg meg skikkelig til å prøve det ferdige produktet, men håper inderlig at det føles enda litt mer polert enn det det gjør nå.
Victoria 3 slippes til Windows, OSX og Linux 25. oktober.
