Etter å ha laget ikke bare én, men tre serier av høyt elskede actionspill, hadde tiden kommet for å prøve seg med noe helt nytt for Naughty Dog. Med inspirasjon fra historier som The Road og No Country for Old Men ville de dyktige fortellerne ta for seg en mer menneskelig historie enn noe de hadde prøvd seg på tidligere.
PlayStation 3-generasjonen var på hell, og tradisjonen tro skulle Naughty Dog nå dra så mye krefter av den gamle dinosauren som overhodet mulig. Studioet hadde stort sett bare landet innertiere siden de første Crash Bandicoot-spillene blåste sokkene av oss i PlayStation 1-dagene, men ingen kunne forutse hva slags grensesprengende og viktig spill de skulle diske opp med i 2013.
Som å spille en HBO-serie
Jeg husker trailerne og demonstrasjonene som ble vist frem i månedene før The Last of Us skulle slippes. Det var det første helt nye Naughty Dog-spillet etter mange år med Uncharted. Skattejakt-serien hadde gjort en god jobb i å overbevise spillere om at PlayStation 3 var noe å satse på – selv om det lenge så ut som at Xbox 360 var konsollen som skulle gå av med seieren i den sjuende konsollgenerasjonen. Dette var nå i ferd med å snu.
På starten av 2010-tallet var zombiehistorier megapopulært på et nivå vi ikke har sett hverken før eller siden, og Telltale games hadde nettopp gjort den populære The Walking Dead-historien om til spillform. Samtidig gikk tv-serien sin seiersgang på TV.
Jeg vet ikke om zombiefanatismen var viktig for The Last of Us sin suksess, men jeg husker definitivt å ha lest kommentarer fra spillere som lurte på om The Last of Us kom til å bli litt som The Walking Dead.
Ved første øyekast kunne nemlig spillet minne litt om The Walking Dead og andre populære zombiehistorier. Trailerne til spillet viste frem en overgrodd postapokalypse hvor de gjenværende menneskene sloss både seg i mellom og mot muterte soppskapninger (definitivt ikke zombier). Dette var noe helt annet enn Uncharted, men det så veldig imponerende ut.
Åpningssekvensen setter deg i skoene til Sarah, som tilsynelatende lever et fint liv sammen med faren, Joel. Du får nyss om at det foregår noe alvorlig i omverdenen, og det tar ikke lang tid før både Sarah og Joel er på rømmen. Et dødelig soppvirus har spredd seg i en voldsom fart, og mens samfunnet kollapser i kaos prøver alle å komme seg bort fra befolkede områder.
Det er en ordentlig ubehagelig introduksjon, som både holder deg på tå hev med måten den gir deg informasjon, og setter deg i skoene til et forsvarsløst barn. Den påfølgende sekvensen er aldeles hjerteskjærende å være med på. Joel mister datteren sin, før skjermen går i svart og den rolige tittelmusikken ruller mot deg. Introdukssekvensen slår lufta ut av deg, og setter tonen for en lang, følelsesladet reise.
20 år senere jobber Joel som våpensmugler, og prøver etter beste evne å holde seg selv i live. Han er en bitter, ødelagt person som ikke er redd for å ta ei kneskål hvis det er det som trengs for å få jobben gjort. Den post-apokalyptiske verdenen er fortsatt delvis befolket, men de gjenværende menneskene har delt seg inn i tungt bevæpnede grupper som utgjør en like stor fare som de infiserte.
Tilfeldighetene skal ha det til at Joel blir satt på jobben med å transportere en viktig person til en militærgruppe på andre siden av landet. Den viktige personen viser seg å være 14 år gamle Ellie. Selv om Joel først er nølende, blir oppdraget starten på noe vakkert.
Hard kost for en gammel konsoll
Ingen ble overrasket over at Naughty Dog både siktet høyt og leverte kvalitet når det kom til det tekniske. Spillet hadde noen imponerende ansiktsanimasjoner, fantastisk godt regisserte videosekvenser og noen ekstremt gjennomførte post-apokalyptiske miljøer å navigere seg gjennom. Spillet er fullt av minneverdige sekvenser – overgrodde bygater, forlatte hoteller og studentboliger som du kan kjenne på kroppen at engang har vært et sted hvor noen har levd.
Det er kanskje litt snodig at så mange rakk å skrible ned historiene sine før de ble soppmat, men så lenge man klarer å se forbi den delen gir de små historiene mye bra til spillet. Dette er kanskje først og fremst noe som henger igjen fra gamle skrekkspill som Resident Evil, men hvis man vil dykke inn i bakgrunnshistorien av de siste dagene til skriblerne er de verdt å få med seg. Heldigvis er det helt valgfritt.
Hovedfigurene var så levende at at spillet gikk for å være like bra som å spille en HBO-serie, som forsåvidt er ironisk nå som det har blitt nettopp det. Det at mange av scenene i serien er revet så direkte fra spillet som de er, sier massevis om kvaliteten vi ble servert fra starten av.
Spillbarheten var heller ikke noe å kimse av. Sammenlignet med andre spill i sjangeren ga ikke gåteløsingen deg spesielt mye utfordring å tygge gjennom, men kampene var hektiske og tilfredsstillende. Kampsystemet skinner spesielt når du får et godt utvalg av forskjellige skytevåpen og utstyr å veksle mellom. Det at du både kjempet mot forskjellige menneskefaksjoner, og stadig farligere infiserte ga en god variasjon.
Styringen var så sømløs og velspillende at hele spillet føles skikkelig bra, og det fungerte også bra for dem som ikke hadde mye dataspillerfaring fra før.
Alt er gråsoner
Når man diskuterer dataspilløyeblikkene som ga oss klump i magen, er jeg nok ikke den eneste som fort går til den hjerteskjærende åpningssekvensen til The Last of Us. Men det er plenty med scener senere i spillet som er både vonde og dypt rørende.
The Last of Us har ikke en sentral skurk som du arbeider mot gjennom historien. Joel og Ellie møter mange farlige fiender underveis, men til syvende og sist er det ikke en tradisjonell skurk som vil ta fra deg noe. I den raserte, harde virkeligheten Joel lever i får han til slutt et utrolig hardt valg plassert foran seg – er det verdt å miste den eneste personen som har klart å dra ham opp av søla igjen hvis det redder verdenen?
Joel tar et valg som kanskje fordømmer menneskeheten for godt, fordi han er så utrolig glad i Ellie. Hvis det går an å se objektivt på det valget, vil de fleste være enige i at menneskeheten egentlig er viktigere enn den ene personen. Men hva om det var personen du bryr deg mest om i verden?
Jeg kunne sikkert skrevet en egen artikkel om disse scenene, men til syvende og sist tror jeg det koker ned til at de fleste spillere skjønner at Joel tar et objektivt feil valg. Det er de tidligere traumene, og måten han ser Ellie som løsningen på det vonde i livet hans som gjør at han ikke klarer å ofre henne. Det er egoistisk og feil, men det er også veldig menneskelig.
En faktisk HBO-serie
Mange år senere fikk vi faktisk en TV-serieversjon av historien også, og jeg er ikke overrasket over at historiene fungerer skikkelig bra i TV-format også. I bunn og grunn er historiefortellingen i spillene veldig filmatisk, og de narrative grepene Niel Druckman og kompani har tatt er hentet fra filminspirasjonene deres.
Mange var litt nysgjerrig på hvordan historiefortellingen som skjer under selve spillingen kunne overføres til TV-formatet, men det virker nesten ikke som at det har vært et problem engang. I all hovedsak flyter den første sesongen veldig likt til måten den ble presentert i originalen.
Jeg er veldig spent på å se hvordan sesong 2 skal ta for seg den enda dystrere historien til The Last of Us Part II, men for å være ærlig stoler jeg på serieskaperne på dette tidspunktet.
I enkelte miljøer har både The Last of Us og Uncharted-spillene blitt beskyldt for å bare være spillbare filmer, hvor du ikke får frihet til å gjøre som du vil.
Kritikere av denne typen spill mener det er som å bli satt på en historiedrevet berg-og-dal-bane som du like gjerne kunne opplevd på YouTube uten å miste noe særlig. Det er for så vidt ikke et synspunkt jeg vil krangle mye på, for spillene er jo litt sånn – men er det egentlig så farlig?
Jeg liker også å fordype meg i en åpen spillverden av og til, men noen ganger vil jeg bare spille noe som tar meg på en forhåndsbestemt, regissert reise. Da spiller Jeg spill som Half-Life 2, Stray, Halo, eller nettopp The Last of Us.
I skrivende stund har spillet blitt lansert på PlayStation 3, PlayStation 4, og nyversjonen på PlayStation 5 og PC. Jeg er ikke her for å forsvare Sonys pengemelking (for det er akkurat det gjenutgivelsene fremstår som), men som en tilhenger av spillene har jeg faktisk satt pris på disse oppdaterte versjonene selv.
Med det sagt er de tidligere utgavene av spillet også veldig spillbare i dag. I forbindelse med denne saken ble jeg faktisk overrasket over hvor godt PS4-versjonen har tålt tidens tann, selv om det er forbedringer i oppussingen jeg setter pris på.
Innflytelsesrikt som få
Om man liker «filmspill» eller ikke – The Last of Us har hatt en enorm innflytelse på spillmediet. «Trist Pappa-simulator» har nærmest blitt sin egen undersjanger siden den gangen, og flere spill har latt seg inspirere av denne historien til å fortelle sine egne. God of War-serien har for eksempel fått to nydelige spill hvor man får utforske hvordan Kratos fungerer i farsrollen, med bearbeiding av traumer og hele pakka.
Jeg mener fortsatt at det aller beste og viktigste med spillet er hvordan det viser båndet som knytter seg mellom Joel og Ellie på reisen de går på sammen. Det betyr dessverre også at det gjør enda vondere når det båndet senere blir mer anstrengt, men det er en historie for en annen gang.
Jeg har fått på et sterkt personlig forhold til denne spillserien. Selvfølgelig var det mange dataspill jeg hadde vært glad i gjennom oppveksten, men The Last of Us vekket en dypere kjærlighet for spillmediet som jeg har fortsatt å dyrke siden den gangen. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært en del av denne redaksjonen hvis jeg ikke hadde hatt den sterke opplevelsen i 2013 – det er rett og slett et spill som har påvirket livet mitt.
Les også vår anmeldelse av The Last of Us Sesong 2.
The Last of Us kan spilles på PlayStation 3, 4, 5 og PC. Bildene i artikkelen er hentet fra utgavene på PlayStation 4 og 5.
