REFLEKSJON: En hyllest til spillvrede-demonen
Refleksjon

En hyllest til spillvrede-demonen

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Mennesket er en jeger. I mange tusen år har våre instinkter drevet den evinnelige jakten etter territorier, makt, karrierer og gullpokaler. Den moderne sivilisasjon har med sine teknologiske fremskritt gjort livene våre i overkant komfortable og med det også gjort urinstinktene langt på vei overflødige. Men den biologiske evolusjonen henger langt etter, så de dyriske driftene ligger der ennå, som en tikkende bombe bak en tynnslitt konformitetsfasade.

Paradoksalt nok er det nettopp høyteknologien som gir oss muligheten til å få utløp for våre fortrengte impulser, nemlig denne lille oppfinnelsen vi kaller "dataspill". For alle desperate virkelighetsflyktninger som foretrekker ikke-kjemisk stimulans er dette det optimale fristedet fra samfunnets korrekthetstyranni. Men når denne potente digitalmedisinen for revitalisering av haltende livsfunksjoner injiseres i bevisstheten og hverdagens gråtoner oppløses til små fragmenter av irrelevant bakgrunnsstøy, ja da er man også ett lett bytte for den stadig returnerende spillvrede-demonen. Og i den forbindelse følger herved en kortfattet gjennomgang av noen av undertegnedes møter med nevnte skikkelse, i det som kan ses på som en hyllest til hans forløsende nærvær.

Jomfrudommen tas

Street Fighter II på Super Nintendo har den tvilsomme æren av å ha stått for det første møtet og egenhendig sørget for den tapte uskyld. Det jeg husker best fra dette spillet var de særdeles slitsomme omgangene med hovedbossen M. Bison og de fysiske smertene jeg måtte utholde for å bekjempe ham på høyeste vanskelighetsgrad. Det var noe uutholdelig urettferdig i å se ham sprette uhindret rundt på skjermen mens figuren min ble slengt rundt som en hjelpesløs filledukke og den svettedynkede håndkontrollen skle rundt i de gnagsårbefengte hendene, mens bakjekslene slo sprekker og blodstrømmen var i ferd med å sprenge kapasiteten til pumpende tinnings-årer.

M. Bison i en altfor kjent positur
M. Bison i en altfor kjent positur

Bisons triumferende seierspiruetter hjalp heller ikke akkurat på humøret, og etter et antall tilsvarende seanser måtte veggen i gutterommet bøte med et aldri så lite hull forårsaket av adrenalinladet muskelkraft. Heldigvis hadde jeg en passende plakat jeg kunne bruke til å skjule dette tydelige beviset på at mitt bedagelige ytre gemytt skjulte en aggressiv demon som kun disse tilsynelatende uskyldige underholdningsproduktene klarte å vekke til live.

Det kom til det punkt at jeg vegret meg mot å fyre opp spillet igjen av ren frykt for hva de materielle kostnadene ville beløpe seg til. Så i stedet lot jeg det gjerne bare ligge og krøp noe motvillig opp i sengen, mens jeg nærmest kunne fornemme en hånlig latter fra spilletuiet i det jeg morsk i blikket trakk dynen over ansiktet og måtte erkjenne det bitre faktum at ren vilje ikke alltid er nok.

Gryende cyber-misantropi

Dette var en lærdom jeg med fordel også kunne praktisert på verdensveven. Slik som for eksempel i Counter Strike, som representerte mitt første møte med likesinnede drapslystne nettspillere. Og jeg er sannsynligvis ikke alene om at den hektiske CS-karrieren ble en ganske så tastaturkonsumerende affære. Av hittil ukjente psykologiske årsaker er det ofte nesten umulig å akseptere at man er underlegen andre spillere, så i mangel på tilstrekkelige ferdigheter var det kun reell fysisk destruksjon som kunne avhjelpe akutte vrede-anfall. I mitt tilfelle ble flere taster sporløst borte på denne måten og har til dags dato ennå ikke kommet til rette. Kanskje trakk de seg stille tilbake som forskremte vitner til hva de har vært med på å skape. Uansett var det et overkommelig problem så lenge man bare kunne fylle på med andre og mindre brukte knapper på tastaturet.

Håper denne stakkaren var blant server-ugresset
Håper denne stakkaren var blant server-ugresset

Denne noe infantile motviljen mot å anerkjenne andres dyktighet er nå heldigvis et tilbakelagt stadium (i alle fall nesten), men CS bød dessverre også på andre frustrasjonskilder. Jeg sikter selvfølgelig til disse døgnaktive server-skadedyrene som må kompensere for sin talentløshet ved å forpeste cyber-miljøet med sine fornærmende taper-gloser hver gang de tas av dage. Og jeg snakker ikke bare om de typiske feilaktige beskyldningene om juks som de lirer av seg i et desperat forsøk på å jekke opp sitt eget selvbilde, men også direkte personlige og nedsettende bemerkninger de ser seg nødt til å benytte i mangel på den virtuelle ammunisjonens effektivitet.

Feighet på slagmarken

Dette var underlig nok et langt mindre hyppig fenomen i Battlefield 2, men til gjengjeld bød dette spillet på andre og enda sterkere raserimomenter. Det er ikke mange ting som kan sies å være en sterkere katalysator for ukontrollerbart adrenalin-sinne enn det såkalte "spawnkilling"-fenomenet man ofte kan støte på i dette tidvis svært engasjerende krigsspillet, og formodentlig mange andre spill for den saks skyld. Det er vel uunngåelig at nettbaserte multiplayerspill tiltrekker seg ivrige poengjegere hvis selvrespekt avhenger av høy rangering og god spillstatistikk, og det å drepe fienden før de får rørt seg er jo i så måte en effektiv metode, om enn mildest talt noe usportslig.

Undertegnede ble utsatt for dette ved mange anledninger, og fenomenet maktet å hente ut helt nye aggresjonsnivåer som ville ha skremt vannet av selv de mest erfarne vrede-terapeutene. Og det vil jeg si, hadde det eksistert en domstol for slike alvorlige brudd på spillvettreglene, ville jeg uten å blunke begjært noe i retning av 20 års kontinuerlig CS-spilling med brukne fingre, konstant server-lag og delvis defekt mus. Akk, det er lov å drømme.

Battlefield 2 er en magnet for respektløse statistikk-ryttere
Battlefield 2 er en magnet for statistikk-ryttere

På den annen side, desto sterkere ble den kriblende følelsen av tilfredsstillelse når man foretok en ubemerket retrett fra massakren og klarte å levere et grovkalibret blyprosjektil i pannen til en av disse æresløse taperne fra trygg avstand. En annen idé var selvsagt å etterlate seg en fjerndetonert plastisk overraskelse eller et par sniperminer til den heldige medskyldige. Skadefryden i slike tilfeller var av nesten orgasmisk karakter, og med tanke på at jeg egentlig ikke er noen hevngjerrig person er vel dette nettopp et eksempel på gjenopplivede, primitive følelser som overstyrer det rasjonelle intellektet.

Farlig autoritetshat

Mulighet til å lette på trykket har man heldigvis også i Grand Theft Auto-spillene, disse politihat-fremmende rekrutteringsverktøyene for kriminelt disponerte ungdom. Jeg vet ikke hvor klokt det var av spillprodusentene å gjøre snuten til det desidert største irritasjonsmomentet i disse spillene, for det kan neppe ha en respektinngytende effekt på potensielle ofre for lovens lange arm i fremtiden. Og med tanke på disse spillenes popularitet, er dette kanskje noe spillprodusentene burde tenkt på.

For et av de mest effektive sinneutløsende faktorene ved disse spillene for meg er når man under en eller annen panisk kamp mot klokka eller et oppdrag hvor smidig mestring av de trafikale forhold er av avgjørende betydning, kommer ut for et høyst ubeleilig sammenstøt med en av de tallrike politibilene i byen. Som om stressfaktoren allerede ikke er høy nok, skal man nå riste av seg disse innpåslitne smultringspiserne, som for øvrig ellers har en høy toleransegrense når man utviser en avslappet holdning til trafikkregler og tryggheten til uskyldige fotgjengere. Moralen er med andre ord; kødd gjerne med andre, men lag en ripe i politibillakken, og grensen for uakseptabel oppførsel er passert. Er det rart samfunnet preges av en forkvaklet rettferdighetssans?

Velkjent scenario?
Velkjent scenario?

Uansett, ved flere anledninger har jeg sett det nødvendig av mentalhelsemessige årsaker å begi meg ut på blodige vendetta-tokt mot purkebestanden i Liberty City, bare for å temme demonen nok til at han ikke hemmet mine videre kriminelle beskjeftigelser i spillet. Og når arsenalet begynner å minke og blodtørsten er stillet, er det bare å skrense inn for en hurtig omlakkering og spasere videre med gjenvunnet sinnsro og ren samvittighet.

Utilsikted terapi

Slike rensende stålbad er som balsam for følelsesregisteret, og med en oppkvikket sjel er det dermed bare å tørke frådeslimet fra munnviken, stramme slipsknuten og på nytt tre inn i den ikke-digitale verdenen med ny giv og pågangsmot. Og da kan spillvrede-demonen trekke seg rolig tilbake etter å ha bidratt til denne befriende forsoningen med vår egen menneskelighet.

Og hva er vel bedre en at denne midlertidige utlevelsen av vår latente huleboer-natur kun resulterer i virtuell skade? Da er det kanskje også en liten pris å betale for totalinnlevelsen at et lite mindretall av utskudd ikke makter overgangen til de fysiske omgivelsene og oppfatter virkeligheten som lite annet enn kun et nytt spill-level, bare med bedre grafikk og ingen lagre-muligheter. Og det finnes jo sågar triste eksempler på brutal, spillrelatert vold. Men så lenge vår digitale hobby gir normale mennesker sunne utløp og selvinnsikt, er det nok foreldres følelseshemmende omsorgssvikt og samfunnets manglende evne eller vilje til å identifisere psykososiale avvik som kan gjøre spill til en farlig, utløsende faktor.

Og så lenge jeg ennå har til gode å se hurtigkjørende GTA-disipler i kaprede biler komme farende nedover bygatene med ulende politibiler på slep i febrilsk jakt etter nærmeste omlakkeringsverksted eller kostymekledde World of Warcraft-tilhengere jage uskyldig forbipasserende med sverd, velger jeg å tro at dette uansett er en marginal trussel mot dataspillets legitimitet.

Likevel kan det være lurt å passe på hva du putter i PC'en eller konsollen neste gang, for spillvrede-demomen lurer stadig der ute i cyber-rommet, på jakt etter sitt neste intetanende offer.

Har du tilsvarende erfaringer med spillrelatert sinne? Diskutér dem gjerne i forumet.

Kommentarer (38)

Forsiden akkurat nå

Til toppen