ANMELDELSE: Enslaved: Odyssey to the West
Anmeldelse

Enslaved: Odyssey to the West

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Den store overvekten av spillutgivelser satser på trygge kort og velkjente konsepter, men innimellom kommer det en liten perle som tør å bryte ut av mønsteret og for en stakket stund ta oss med til et nytt og annerledes sted.

Spillet kan by på noen virkelig slående områder.
Spillet kan by på noen virkelig slående områder.

Enslaved: Odyssey to the West er et slikt spill. Utviklerne Ninja Theory, som er kjent for Heavenly Sword, har laget enda et tredjepersons actioneventyr – et spill som vi ikke har hørt så mye om i forkant, og som kommer som en liten overraskelse på mange av oss.

Annerledes post-apokalypse

Spillet er en aldri så liten hyllest til den kinesiske fortellingen Journey to the West, en fortelling som har en viktig posisjon i kinesisk litteratur, og også har blitt brukt i en lang rekke spill tidligere. Men i motsetning til litteraturen handler ikke spillet om en pilgrimsreise til India under Tang-dynastiet. Isteden tar det for seg en futuristisk verden der store flygende slaveskip brukes til å frakte mennesker til en uviss skjebne.

To av de uheldige er Monkey og Trip, den første en akrobatisk muskelbunt, og den andre en yndig ung dame med en evne til å håndtere teknologi.

Det er ikke rart Monkey har blandede følelser overfor sin sjarmerende kidnapper.
Det er ikke rart Monkey har blandede følelser overfor sin sjarmerende kidnapper.

Tilfeldighetene vil ha det til at de to svært forskjellige personlighetene klarer å rømme fra et slaveskip på spektakulært vis, og havner i ruinene av et litt annerledes, post-apokalyptisk New York, som nå er overgrodd av jungelvegetasjon og befolket av ondsinnede roboter – Mechs.

Fra slaveskipet har Trip fått tak i et hodebånd som sikrer henne muligheten til å skade og drepe Monkey om ikke han gjør som hun befaler. Av ren nødvendighet tvinger hun Monkey til å hjelpe henne å nå tilbake til landsbyen sin, og på veien blir det anledning til at det utvikler seg et interessant forhold mellom de to. Men ikke før Monkey har bedrevet en masse akrobatikk og ekspedert en lang rekke Mechs til de evige robot-jaktmarker.

Stilig og lettvint akrobatikk

I ruiner kan det være vanskelig å komme seg fra A til B, og da er det godt at den menneskelige apekatten har evner som prinsen av Persia, Altaïr, Ezio og Nathan Drake. Assosiasjonene er tydelige, for her skal det klatres og hoppes fra den ene utrygge avsatsen til den neste, mens man samtidig finner en rute som ikke like akrobatiske Trip kan bruke. Klatringen er både stilig og trivelig, men ikke spesielt utfordrende. Det går ikke an å bomme med hoppene eller falle i døden, men spenningen opprettholdes ofte ved at det man klatrer på raser sammen om man ikke er rask nok.

Monkey er tidligere kretsmester i svingstang.
Monkey er tidligere kretsmester i svingstang.

De filmatiske grepene som er gjort i slike situasjoner er avgjørende for opplevelsen. Ulike kameravinkler brukes på en virkningsfull måte, og det skjer alltid noe rundt Monkey og Trip. Det er heller ingen mangel på spektakulære situasjoner, som å klatre på et slaveskip i høy fart eller dingle fra en bro som er i ferd med å kollapse.

Det er også mye god dialog mellom de to og de få de andre de møter på veien. Spill med en dynamisk duo som kan by på mye trivelig småprat mellom slagene har vist seg som en kjempeoppskrift ved mer enn en anledning, og slik er det også her.

Stemmeskuespillet er helt førsteklasses, og det er virkelig lagt et grundig arbeid i animasjon, og ikke minst ansiktsuttrykk. Her snakker vi ikke om mimikk som kan uttrykke et par-tre følelser, men et helt spekter, inkludert dem som er vanskelige å tolke. Det gir en ekstra dybde til forholdet mellom de to, som er spent på mer enn en måte.

Herlig sjonglering av fiender

Til å begynne kan kampsystemet i Enslaved virke noe ordinært og forglemmelig. I nærkamp har man i utgangspunktet bare et hurtig angrep, et kraftig angrep, og i tillegg muligheten til å blokkere. Bildet forandrer seg derimot noe når fiendene blir flere, smartere og kraftigere. Man får også anledning til å låse opp nye angrep og egenskaper som blir nødvendige når man skal sjonglere et stort antall fiender.

Håndmakt og teknologi i skjønn forening.
Håndmakt og teknologi i skjønn forening.

Å være fullstendig offensiv er ikke alltid det lureste, spesielt når fiendene blokkerer og svarer med motangrep. For å unngå å bli omringet og overveldet gjelder det å bruke den riktige kombinasjonen av unnamanøvre, blokkering og lammende angrep.

At kameraet tidvis er noe kranglete under slåsskampene forhindrer dem heller ikke fra å være tvers gjennom fornøyelige.

Mystiske fenomener

På veien får de to besøke varierte omgivelser, fra en gravplass for mechs til en ruinert teatersal, og variasjonen i oppgaver er også ganske bra. I tillegg til nærkamp kan Monkey skyte prosjektiler med staven sin, mens han i enkelte områder får seile langs bakken på en sky av elektrisitet eller løse gåter for å komme seg til målet.

Denne forvokste q-tipsen kan også skyte prosjektiler.
Denne forvokste q-tipsen kan også skyte prosjektiler.

Møter med gigantiske mekaniske hovedfiender og noe mer vennlige mennesker, som den morsomme, matglade, hjelpsomme og lumske Pigsy, holder opplevelsen frisk hele veien gjennom.

På toppen av det hele får man en ekstra drivkraft av de mystiske tilbakeblikkene Monkey opplever etter å ha blitt påtvunget det truende hodebåndet. Hva betyr de?

Konklusjon

Jeg liker Trip, Pigsy og Monkey (tross håret), og tror virkelig på dem. Det er kjekt å se at de ikke helt vet hvor de har hverandre, og spennende å finne ut av mysteriet de sammen nøster opp i i den nydelig skildrede verdenen.

I tillegg har Enslaved en underholdende historie med et visst rom for tolkning, og et veldig solid grunnlag med en variasjon av fornøyelige oppgaver, selv om noe av det kan bli en liten anelse for enkelt og harmløst til tider.

Det til tross ville jeg definitivt ikke vært denne spillopplevelsen foruten, for i et 2010 som ikke har hatt allverdens av fantastiske opplevelser er dette virkelig et friskt pust.

Enslaved: Odyssey to the West er testet på Xbox 360, men kommer også til Playstation 3. Spillet er i butikkene fra fredag 8. oktober.

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen