Pokémon-serien har hatt mange opp- og nedturer i nyere tid: fra de eksepsjonelt sjarmerende eventyrene i Alola og Galar, til småkjipe nyversjoner og tekniske katastrofer på forrige konsollgenerasjon.
En av de mer positive utskeielsene de siste årene kom i form av det eksperimentelle sidespranget Pokémon Legends: Arceus i 2021. Her fikk vi en helt ny Pokémon-opplevelse, med dynamiske kamper, fri utforskning og et langt større fokus på å fange fargerike beist.
Det nyeste spillet i serien fortsetter omtrent akkurat der eksperimentet slapp og lever i stor grad opp til forventningene. Pokémon Legends: Z-A gjør riktignok ikke veldig mye nytt, men er friskt og fengende nok til å vekke masse nytt håp for seriens framtid.
Fri og fransk
I likhet med forgjengeren er også Legends: Z-A et litt annerledes sidesprang, hvor vi nok en gang vender nesen tilbake til kjente trakter. Der vi sist fikk reise tilbake i tid for å saumfare middelalderens Sinnoh, er det denne gangen morgendagens Kalos som står for tur.
Nærmere bestemt foregår handlingen i regionens hovedstad, Lumiose City. Byen var blant de mest imponerende skuene i 3DS-spillene Pokémon X og Y, og det selv om størrelsen var tydelig begrenset den gang. Særlig slitsomme var de mange lasteskjermer, som ødela mye for både flyt og utforskertrang.
Disse er nå en saga blott; Lumiose ala 2025 er i stedet en stor åpen verden som har blitt utvidet betraktelig siden 2013.
Storbyen er fortsatt tydelig inspirert av Paris, med dertil hørende elveleie, parkanlegg og et Eiffel-aktig tårn i midten. Handlegater lar deg kjøpe eksotiske pokéballer og haute couture, mens restauranter krydrer smug og sidegater.
Alt i spillet foregår innenfor byens kringvern, men det er likevel overraskende mye variasjon. Universet er imponerende fargerikt, og det kryr av både folk, fe og underlige sideoppdrag når man traver gatelangs.
Enkelte sekvenser lar deg utforske kloakkanlegg under jorden, og etter hvert tilbringer man nesten like mye tid langs hustakene som på gateplan.
Der ingen skulle tru at nokon kunne fange pokémon
Det er også en by under stadig endring, og her spiller de tidligere nevnte parkanleggene en stor rolle. Dette er nemlig naturlige knutepunkter hvor ville pokémon ferdes fritt; såkalte «wild zones» hvor monstre kan spores opp og fanges av hjertens lyst.
Man begynner med kun seks slike områder rundt om i byen, men etter hvert som historien går sin gang dukker det stadig opp nye, forunderlige soner å finkjemme. Tilfanget av pokémon man kan oppdage øker på denne måten jevnt og trutt gjennom hele spillet og er med på å skape en interessant flyt så lenge eventyret varer.
Selve fangingen foregår på omtrent samme måte som i Legends: Arceus, ved at man enten kan uskadeliggjøre pokémon gjennom kamp eller eventuelt snike seg innpå dem og kaste en pokéball før de rekker å reagere. Noen monstre er farligere, viltrere og mer aggressive enn andre, men spillet gjør en god jobb med å vise deg hvordan det er best å gå fram.
Flere skapninger dukker også naturlig opp utenfor viltsonene, slik som en Fletchling som hviler seg i toppen av en lyktestolpe eller en klynge Trubbish som flokker seg rundt en søppelkasse fylt med matrester – dette er med på å skape en nydelig dynamikk på kryss og tvers av byen.
Det eneste jeg faktisk misliker med måten Legends: Z-A håndterer de ville monstrene, er endringene som er gjort i «research»-delen av spillet.
Et av aspektene jeg likte aller best ved Legends: Arceus var nemlig måten man ble utfordret til å fange, slåss og utforske på spesielle premisser. Man kunne for eksempel bli bedt om å fange Drifloon på natten, gi Spheal mat eller se Leafeon bruke spesialangrepet sitt et visst antall ganger.
I Legends: Z-A er disse gjøremålene erstattet med intetsigende og hjernedøde utfordringer som i all hovedsak handler om å fange monstre av forskjellige typer. Man trenger nesten ikke forholde seg til det i det hele tatt, og det er en ganske kjedelig utvikling.
Helt om natten
Ved siden av pokémon-jakt, bruker man mye tid på å slåss med andre trenere, men da hovedsakelig på nattestid. Når mørket senker seg, endrer nemlig gatene i Lumiose karakter; store deler av byen avgrenses og såkalte «battle zones» popper opp som paddehatter.
Her inne er det den sterkestes rett som gjelder, og målet er å utfordre og kryste så mange motstandere som mulig før daggry. Kun på denne måten kan man stige i gradene – fra Z til A – og komme nærmere drømmen om å bli byens mektigste pokémon-trener.
Spillet er på sitt beste når det lar deg veksle naturlig mellom slåssing på natten og monsterjakt på dagtid, men dessverre blir balansen noe skjev utover i spillet.
Det flyter spesielt dårlig i andre akt, hvor både historien og figurene man møter tar for mye tid og oppmerksomhet. Hovedoppdragene blir også veldig forutsigbare på et tidspunkt.
Megakule mega-utviklinger
Det som derimot er alt annet enn forutsigbart er kampsystemet, som denne gangen er markant annerledes det vi er vant til. Joda, man velger fortsatt mellom et utvalg elementære angrep – vann slår ild og ild slår gress – men kampene er ikke lenger turbaserte.
I stedet foregår all slåssing i sanntid, med monstre som løper rundt og fyrer av angrep i vilden sky. Din utvalgte pokémon følger trofast etter deg på slagmarken, slik at man også kan dukke unna innkommende utfall hvis man er kvikk nok.
Det tar litt tid å bli komfortabel med endringene og flere av oppgjørene kan bli hakket for kaotiske, men etter nærmere 30 timer i Lumiose City må jeg si at jeg liker det nye systemet godt.
Monstrene formelig popper ut av skjermen med jevne mellomrom, og mange av angrepene har fått en klar visuell overhaling. Det er i underkant av 250 unike pokémon tilgjengelig i spillet ved lansering. Alle er velkjente fra tidligere spill, men utvalget engasjerer og det skal godt gjøres å ikke finne et sekskløver man virkelig, virkelig liker.
Spillet har også et økt fokus på mega-utviklinger, og her er det flere nye varianter å oppdage. Ikke alle treffer like godt, men jevnt over setter jeg stor pris valgene utviklerne har tatt – flere av disse alternative formene er allerede ikoniske.
Krisen over?
Utenom monstrene er det grafiske fortsatt ikke all verden å skryte av. Teksturarbeidet er altfor dårlig, og verdenen kan føles noe hul og flat til tider. Menneskene i byen er stort sett svakt animert, og mangelen på stemmeskuespill og mer detaljerte lydeffekter begynner å bli smått pinlig.
Nintendo og The Pokémon Company har allerede fått tydelig tilsvar for at de ikke går inn med større ressurser, og jeg har ikke noe imot å bli med på dette argumentet.
Samtidig mener jeg at Legends: Z-A i seg selv har fått ufortjent mye tyn av sofakritikerne.
For det på ingen måte full krise denne gangen, slik det jo faktisk var ved lanseringen av Pokémon Scarlet og Violet. Spesielt på Switch 2 er dette flere hakk i riktig retning, og det er særlig gledelig at spillet kjører klokkerent med 60 bilder i sekundet store deler av tiden.
At verdens største franchise fortjener enda bedre, kan vi saktens være enige om.
Konklusjon
Pokémon Legends: Z-A slår ingen rekorder for grafisk kvalitet eller enorme nyvinninger, men representerer likevel et spennende skritt i riktig retning for Pokémon-serien. Spillet kunne nok med fordel eksperimentert enda litt mer, men de løsningene som er tatt i bruk skaper en interessant gameplay-loop som underholder jevnt og trutt i de snaut 30 timene eventyret varer.
Byen man får utforske er kompakt, men byr på overraskende stor variasjon; spillet bugner over av farger og det føles som om verdenen er under konstant utvikling.
Monstrene er selvfølgelig det største trekkplasteret, og da er det gledelig at de formelig stråler i denne utgaven av det kjente universet.
Menneskene man møter er langt mindre tiltalende, og både animasjoner og dialog burde vært vært flere hakk bedre. Det blir mye prat i perioder, og flere av sekvensene i andre akt kan virke noe langdryge av den grunn.
Alt i alt er det likevel veldig mye å sette pris på i Legends: Z-A; det er helt klart et av de bedre Pokémon-spillene i nyere tid; og begeistrer tidvis i en slik grad at jeg sitter igjen med fornyet håp for seriens fremtid.
Pokémon Legends: Z-A er tilgjengelig på Nintendo Switch og Nintendo Switch 2 (testet).
