Pokémon har alltid vært to ting: samling og slåssing. Først sporer man opp og fanger de fargerike skapningene; dernest gjør man dem sterkere og sender dem ut i kamp.
Over de siste 30 årene har enkelte spill skjøvet denne balansen i den ene eller den andre retningen, men ingen i en slik grad som det Pokémon Champions gjør ved lansering – her er det nesten utelukkende fokus på snedig slåssing og kalkulerte kamper.
Stadium anno 2026
Det er riktignok ikke første gang serien har hellet i denne retningen: Tidligere har både Pokémon Stadium, Colosseum og Battle Revolution hatt et lignende ensrettet fokus, men det har alltid vært noe mer - morsomme minispill, en slags historie eller en turnering å komme seirende ut av.
Pokémon Champions har ikke noe slikt, men dreier seg helt og holdent om kjekling mellom spillere. Alt foregår over nettet, enten i enkelt- eller dobbeltkamper, og man stiller til start med henholdsvis tre eller fire figurer, avhengig av formatet man velger.
Enkeltkampene er helt OK, men blir litt for tamme og forutsigbare – brorparten av monstrene tåler ikke all verden, typer har svært mye å si, og det strategiske spillerommet er rett og slett ikke veldig stort.
Dobbeltkampene byr derimot på langt mer interessante oppgjør: Her blir det brått aktuelt å tenke ordentlig taktisk, med enkelte figurer som kan fungere som dedikerte støttespillere, noen som kan tåle mye juling og andre som kun skal gå i strupen på motstanderen.
Gøy i godt lag
Det er et system med enorm dybde, ikke bare i form av ulike typer – vann slår ild, ild slår gress, og så videre – men også i kraft av en bråte angrep, unike evner og spennende mega-utviklinger.
Særlig i møte med venner fungerer det veldig godt: Muligheten til å ta flere kamper mot hverandre på rad tilfører duellene noe helt ekstra.
Får du juling av kompisens Volcarona i to kamper på rad, er du brått på leting etter en stein-pokémon du kan bytte inn; kompisen lukter lunta og kontrer ved å trene opp Azumarill og Gyarados; du sørger for at minst ett av monstrene dine lærer seg lynangrep.
Det er en oppriktig spennende runddans, og i disse øyeblikkene ser jeg helt klart noe av appellen med pokémon-konkurranser.
Mot tilfeldige motstandere man snubler over på internett – fiender man ser én gang og så aldri igjen – er det langt mindre å rope hurra for. Det er gøy i små doser.
Utrolig brukervennlighet
Monstrene er heldigvis henrivende (som alltid), og rent teknisk er både karaktermodeller, animasjoner og angrep noe av det beste serien har levert hittil.
Det samme gjelder brukervennligheten, som ikke bare forteller deg hvilke angrep som er supereffektive og ekstremt effektive, men også gir deg full oversikt over hva de ulike «nature»-variantene gjør. Man kan nå gå rett inn i monstrenes DNA for å gjøre de sterkere på områdene du selv ønsker; det er superenkelt å eksperimentere med nye angrep; og alt av merkelig terminologi blir nøye beskrevet med et par enkle knappetrykk.
Grunnlaget er med andre ord fjellstøtt, og de som driver med pokémon-konkurranser på fulltid er nok veldig fornøyd – den ørlille målgruppen har fått nøyaktig det de ønsker seg.
Bismaken
I skrivende stund er kun er en brøkdel av seriens mange pokémon tilgjengelig, men variasjonen er likevel svært god. Man får låne et vilkårlig lag ved spillets begynnelse og låser stadig opp nye etter hvert som tiden går.
I fravær av tradisjonelle måter å lete etter og fange monstre på, har spillet en ranch man kan besøke for å rekruttere forskjellige vesen.
Hver 22. time lar spillet deg møte en «lineup» med 10 tilfeldig valgte skapninger og herfra kan man rekruttere den man ønsker – enten gratis i en prøveperiode på syv dager eller permanent ved å betale med VP, en av spillets mange valutaer.
Akkurat denne valutaen kan ikke kjøpes for ekte penger, og det er heller ikke mulig å fremskynde tilgangen på nye pokémon med ekte penger.
Likevel er det fullt mulig å punge ut for Pokémon Champions, enten man ønsker mer plass, flere utfordringer eller ny musikk. Spillet har en passe rimelig starter-pakke, et dyrt battle pass og et usmakelig abonnement som løper månedlig eller over et helt år.
Enn så lenge har jeg klart meg helt greit uten – spillet deler ut tonnevis av ressurser gjennom daglige og ukentlige utfordringer, og det er fullt mulig å sette sammen et godt lag uten å betale et rødt øre. Muligheten til å hente pokémon fra andre spill, gjennom Pokémon Home, fungerer også overraskende godt.
Samtidig er det umulig å overse betalingsmulightene som er der, og jeg sitter regelmessig med en litt vond smak i munnen.
Konklusjon
Og det er synd, for selv om ikke Pokémon Champions er all verden til spill, leverer det samtidig akkurat det det lover: en plattform som legger til rette for konkurransedrevne pokémon-kamper i stort monn.
Variasjonen i skapninger, angrep og unike evner er enestående, og på sitt beste – gjerne i møte med riktig motstand – er det mye moro å hente her. Mot vilkårlige fiender er det hakket mindre engasjerende, med markant mindre strategisk spillerom.
Ellers har spillet en herlig tilnærming til opplæring og brukervennlighet når det kommer til slåssingen, utvikling av monstre og sammensetting av lag.
Det er bare synd at alt utenfor kampene er langt mindre tilgjengelig. Det er for så vidt greit nok at man ikke har fri tilgang på nye pokémon til enhver tid og at det er mulig å legge igjen penger – spillet er tross alt gratis. Men det er mye av det; en uappetittlig tilstedeværelse som hjemsøker Pokémon Champions fra start til slutt.
Pokémon Champions er tilgjengelig på Nintendo Switch og Nintendo Switch 2 (testet). En utgave til iOS og Android er ventet senere i 2026.
