ANMELDELSE: Fable III
Anmeldelse

Fable III

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Hender det at du våkner om morgenen og føler deg riktig maktsyk? Skulle du ønske du kunne knipse med fingrene og ruste opp hele nabolaget, eller legge en hel landsby i grus? Fable-skaper Peter Molyneux har i hvert fall ambisjoner om å la deg få ta slike valg, men først må du ut på eventyr.

I det godt mottatte Fable II fikk vi ta del i et fabelaktig eventyr der helten reddet Albion og selv overtok tronen. I denne oppfølgeren spiller du avkommet av helten i det forrige spillet. Tronen er det dog ikke du som har arvet, men din ondskapsfulle bror av en konge, som kjører landet rett i grøften. En revolusjon er nødvendig, og for å sette den i gang må du dra fra sted til sted i eventyrlandet og overbevise folket om at de bør støtte deg ved å fore dem med valgflesk.

Lag ditt eget eventyr

Istedenfor å la deg gå rett på det som er den store, nye funksjonen i spillet må du altså gå gjennom prosessen for å ta makten, og det i et eventyr som er til forveksling likt det vi fikk i Fable II. Til å begynne med tas du fra sted til sted for å banke opp banditter og småtroll, mens spillets beste sider først begynner å vise seg når du etter noen timer får en viss frihet til å boltre deg i den åpne verdenen. Man kan godt si at Fable III, i likhet med sin forgjenger, ikke er mer moro enn du gjør det til selv.

Albion er fortsatt en flott og levende eventyrverden.
Albion er fortsatt en flott og levende eventyrverden.

Fable-serien er fortsatt en særegen blanding av eventyrspill og The Sims, og mye av spillets verdi ligger i de mål man setter seg på egen hånd, enten det å kjøpe opp samtlige eiendommer i Albion og leie dem ut til blodpris, å høvle over flest mulig av Albions innbyggere uavhengig av kjønn, eller å få fatt i det beste utstyret og det tøffeste utseendet. Og i et erketypisk Fable-trekk er også sideoppdragene ofte morsommere enn selve hovedhistorien.

De herlige kommentarene fra figurer stemmelagt av Stephen Fry og John Cleese går ikke upåaktet hen, men man bør passe på å ikke gå glipp av den selvutnevnte ondingen som i et av sideoppdragene prøver å gjenoppbygge ondskapens tempel mens han øver på sin onde latter.

Les også: Natal-støtte i Fable 3

Tamme kamper

Jeg er ikke typen som skriker på mer utfordring med en gang spillet ikke heter Ninja Gaiden eller Demon's Souls. Heller tvert imot. Men Fable III tar kaken i forhold til en total mangel på krav til spilleren utover en evne til knappemosing. For å være pinlig korrekt er egentlig ikke knappemosing nødvendig heller – her er det mer enn nok med sporadiske fjærlette trykk på en av de tre angrepsknappene.

Sverdkampen kunne vært mer engasjerende hvis den var mer utfordrende.
Sverdkampen kunne vært mer engasjerende hvis den var mer utfordrende.

Unntaket er de få gangene man blir omringet av ti-femten fiender, hvor man også bør forstå at det kan være lurt å trekke seg tilbake og angripe fra noen meters avstand. Men så lenge man holder seg til disse instinktive handlingene bør de fleste ha små problemer med å få en "achievement" for å ha fullført spillet uten å bli slått i bakken en eneste gang.

Det hører også med til historien at man ikke kan justere vanskelighetsgraden verken opp eller ned. At Fable er et spill som ikke virker avskrekkende på mindre erfarne spillere er vel og bra, men samtidig burde de nok også ha tilbudt en større utfordring til de som ønsker det.

Les også: Belønner førstehåndskjøpere av Fable 3

Valg uten konsekvenser

Momentet som for alvor skulle skille Fable 3 fra forløperen var ifølge spillskaper Peter Molyneux selv valgene man må ta som enehersker over Albion. Når man først har blitt konge eller dronning blir man bedt om å gjøre det som bunner ut i å være økonomiske valg.

Trylleformler for ildkuler, lynnedslag, isstormer og mer kan settes sammen til et stort antall kombinasjoner.
Trylleformler for ildkuler, lynnedslag, isstormer og mer kan settes sammen til et stort antall kombinasjoner.

Vil du ta deg råd til å gjenoppbygge nabolandsbyen slik du lovde, eller vil du spare de pengene? Vil du dumpe giftstoffene fra kloakken i Bowerstone i naturen, eller bygge et kostbart renseanlegg?

Til syvende og sist må du enten skuffe folket, bryte løfter eller nedprioritere forsvaret mot en truende fare. Jeg aner konturene av noen læresetninger om krig, fred, politikk og økonomi og sånt i disse valgene, og ser gjerne verdien av å minne folk på at et velferdssamfunn koster penger som må tas fra et eller annet sted. Samtidig konstaterer jeg også med en viss skuffelse at valgene egentlig ikke får særlig merkbare konsekvenser.

Man blir først enehersker helt mot slutten av spillet, og får knapt nok anledning til å oppleve noen konsekvenser av det man gjør. Spillet gir en illusjon av valgmuligheter oppå det som egentlig bare er en lek med tall og muligheten for en ”achievement” eller to. Hvis vi hadde vært monarkiets overhode helt fra starten kunne det kanskje vært med å sette preg på Albion og opplevelsen av spillet istedenfor en å være en betydningsløs avslutning.

Styr unna samarbeidsdelen

Selv om spillet først og fremst er ment for en spiller har man også muligheten til å spille gjennom det sammen med en venn, enten på samme konsoll eller over nettet. Dessverre er dette først og fremst en påklistret funksjon som spillet egentlig ikke er tilpasset for. Enkelte av oppdragene har kun rom for en spiller, og det meste av det man kan finne på utenom å drepe skjeletter og andre beist kan kun en spiller gjøre av gangen.

For min del tok spillet seg opp når vi bestemte oss for å droppe samarbeidet og heller spille hver for oss, og det har nok en viss sammenheng med at det vi kunne gjøre sammen, nemlig å slåss, ikke er det helt store.

Konklusjon

Peter Molyneux er ikke kommet så veldig mye nærmere idealspillet sitt. Det som er nytt i Fable III sammenlignet med forløperen, primært valgene man får gjøre som konge eller dronning, bidrar nemlig ikke så voldsomt til opplevelsen. Isteden fremstår det som et ubrukt potensial som kunne ha gjort hele spillet noen hakk mer spennende om det ble utnyttet.

Dermed ender spillet opp med å være trivelig, men uten storhet, akkurat som sitt eget kampsystem. Som i forløperen ligger mye av verdien i detaljene, deriblant i den noe varierende, men også tidvis helt herlige britiske humoren spillet kan by på.

Friheten til å skape deg en identitet og være enten godhjertet helt eller nabolagets store frykt er fortsatt grunnlaget for en positivt opplevelse, men vi har også sett det før. Om du likte Fable II er det mer underholdning å hente i Albion, hvis du bare er villig til å slå deg løs og skape litt av moroen på egen hånd.

Fable III kom i butikkene i dag, fredag 29. oktober, eksklusivt til Xbox 360. En PC-versjon er planlagt utgitt til neste år.

Les også: PC-utgaven av Fable 3 utsatt

Fable III

X360
Slippdato: 29. oktober 2010
Sjanger: Action, Rollespill
Utvikler: Lionhead Studios
Utgiver: Microsoft

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen