Etter en ganske monoton sesong med Ferrari traskende i spissen og Williams BMW pesende bak, er det kanskje på tide med en ørliten forandring. Er du en av de som river håret av deg i frustrasjon hver gang McLaren Mercedes bilene streiker, tar en kald dusj når Williams BMW ikke er å se på pallen, eller en av de som ikke tåler det overlegne seiersgliset til Schumacher? Mangler du kanskje bare litt mer fart og spenning? Da burde Formula One 2002 passe deg fint.
Jomfruturen
Mange har nok sett på Formel 1 og drømt seg bort i en fartsfylt verden, en verden hvor Michael Schumacher bare er å se i sidespeilet. Dessverre er dette bare en drøm og ikke en virkelighet. Første gang jeg i det hele tatt var i nærheten av en slik følelse var vel i 97, da jeg spilte et Formel 1-spill for første gang. Denne sporten, og spillet, fascinerte meg. Dessverre har Formel 1-spill i ettertid hatt en del mangler og har ikke vært så fengende. Det var uten tvil mer håp enn forventninger, da Formula One 2002 ankom. Formula One 2002 er basert på 2002-sesongen som sluttet i oktober i fjor. Derfor er også spillet så å si oppdatert til dags dato. Alle bilene som var med i fjor, er med i dette spillet. Det samme gjelder førerne og lagene for den saks skyld. Spillet har mange utfordringer å by på i form av moduser. Formel 1 2002 har som sagt mange utfordringer å by på. Følgende moduser er tilgjenglig: ”Quick Race”, ”Arcade”, ”Time Attack” og "Simulation”. Innenfor disse igjen kan vi velge mellom forskjellige spillemåter. Dermed kan ta mange timer å gjennomføre dette spillet. Imidlertid er ”Simulation” kjernen i spillet. Konseptet i denne modusen er selvfølgelig realisme. ”Simulation” har tre undermoduser du kan velge mellom.
Imidlertid vil det meste av spilling foregå i ”World Championship”. Her skal du velge en bil og fører, og jakte etter seier. Det høres kanskje lett ut, men det er det absolutt ikke. Dersom du ikke kan banene, eller har blitt kjent med bilen, er det bare å glemme å begynne å kjøre rett på ”race”. Heldigvis tilbyr spillet en del treninger før selve løpet, samt en presentasjon av banen. Det er to treninger på torsdag, to treninger på fredag, kvalifisering på lørdagen, oppvarming på søndagen og løp etterpå. Alle disse treningene varer i en time, og går i sanntid. ”Simulation” har mange innstillinger du kan tukle med. Til dette formålet passer treningene utsøkt inn. Da kan du selv konfigurere bilen til det maksimale i forhold til banen. Du kan lære deg banen, teste forskjellige ting med bilen og teste ditt nivå mot de andre konkurrentene. Uheldigvis er det ikke like mye frihet er som blant annet i ”Gran Turismo 3”.
Dersom en time blir for mye med spilling, er det bare å trykke ”forward time” og tiden vil elegant bli ført framover. Etter en slik trening kan du studere dine, og dine motstanderes rundetider, og få et grovt overblikk over hvordan situasjonen er. Slik foregår kvalifiseringen og oppvarmingen også. Når det angår kvalifisering, har du 12 runder til disposisjon. Det gjelder da å ha så bra rundetid som mulig. Underveis i kvalifiseringen kan du sjekke hvem som ligger på hvilken plass, og hvor du selv befinner deg. Mange vil kanskje legge merke til at det her kan kreve en god del tid, og det gjør det absolutt. En En ting er sikkert Du vil ikke greie løpet uten å ha en god startposisjon. Dermed må du i det minste kvalifisere deg. Som sagt er realisme konseptet til "Simulation”. Derfor er det også lagt inn værforandringer i spillet. Underveis i et løp kan det begynne å spyle ned med regn, eller omvendt. Det kan også være sol hele tiden, eller regn hele tiden. Hvis det først har regnet, blir vannet liggende på bakken og det forblir såpeglatt selv om solen har tittet frem. Dette skule vise seg for meg å være utrolig vanskelig å takle.
Helt opp til deg selv
Med en del moduser vil mye tid som sagt gå av til spilling. Det fine med slike muligheter er at spillingen til en viss grad kan bli variert. ”Quick Race” vil passe når du har lyst til å sette deg ned og bare spille en bane eller to fort. ”Arcade” passer når du har litt mer tid til disposisjon, men ikke har lyst til å engasjere deg helt eller sitte bak skjermen hele dagen. ”Time Attack” er midt i blinken når du har lyst til å variere spillingen, og ”Simulation” passer den kresne, som har masser av tid. Dermed er det helt opp til hver enkelt hvor mye tid du vil bruke og engasjere deg i spillet. ”Arcade” som inneholder samme sesong som ”Simulation”, tar garantert halvparten, kanskje enda mindre, av tiden.
Dette kommer av hvor detaljert og hvor dypt du må engasjere deg i ”Simulation”. Det som derimot er litt spesielt i dette spillet er vanskelighetsgraden. Du har mulighet til å velge mellom 3 nivåer; ”Rookie”, ”Semi-Pro” og ”Pro”. Det å bytte fra ”Arcade” til ”Simulation” tilsvarer nesten å rykke opp en slik vanskelighetsgrad. Spillet ble startet i ”Semi Pro” i ”Arcade”-modusen. I en vanlig sesong skulle det vise seg å være rimelig enkelt, faktisk veldig enkelt. Når en derimot når en beveger seg over til ”Simulation” blir det litt mer svette i panna. Med andre ord, du hadde mer enn nok utfordring på ”Semi-pro”, og skulle det være noen hardbarkede gamere som er ute etter maksimal utfordring, burde ”Pro” passe bra.
