ANMELDELSE: Guitar Hero 5
Anmeldelse

Guitar Hero 5

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Musikkspill. Sjangeren som hadde sin spede start i japanske spillehaller tiår tilbake er nå et gigantisk verdensomspennende fenomen. Guitar Hero og Rock Band er de argeste konkurrentene, og Guitar Hero 5 er Neversofts mest ambisiøse plott for å overta musikkspilltronen. Er kuppet en suksess?

Plug in Baby

Det første som slår meg når spillets tittelskjerm flimrer over skjermen er grafikken. Den überstygge Death Metal-rockeren Lars Umlaut sprader rundt på gulvet med den største selvsagthet, mer frastøtende enn noesinne. Det er ikke godt å si nøyaktig hva som har skjedd, men alt fra hver individuelle hylende tilskuer til bandet som står på scenen og utstyret de bruker ser umåtelig mye bedre ut. Ikke at det egentlig betyr noe, det som opptar oss er jo gitarhalsen i midten av bildet.

Blålys
Blålys

På akkurat dette området har ikke Guitar Hero 5 noe særlig nytt å tilby, annet enn flammende noter som gir ekstrapoeng i flerspiller. Det området femmern skinner på er tilgjengelighet- og bekvemmelighetsfaktoren. Spillet er det ultimate festspill, mye takket være den herlige party-modusen.

Saturday Night’s Allright (For Fighting)

Se for deg at du har en gjeng på besøk, latteren sitter løst og en av dere får den geniale ideen: Vi drar frem plastinstrumentene! Men før den eneste av dere som faktisk kan spille får så mye som sjansen til å slakte en gitarsolo på expert blir dere møtt med publikums nådeløse buing og piping. Etter masse fikling prøver dere igjen med en lettere sang, men plutselig må det ene bandmedlemmet ut å tømme seg for kroppslige væsker.

Akkompagnert av lite sofistikerte ord av sinne tvinges dere til å avslutte, manøvrere gjennom utallige trege menyer på ny og prøve igjen. Men innen den tid er selvsagt herr Partyblære tilbake og nå vil jo han være med i det aspirerende bandet igjen.

Slike problemer eksisterer ikke i Guitar Hero 5, såfremt det er festmodusen folk spiller i. Her er det umulig å ryke ut, hatometeret som viser hvordan dere gjør det dupper aldri under rødt. Vanskelighetsgraden kan endres på underveis, du kan til og med bytte mellom gitar og bass midt i sangene. Og best av alt, takket være muligheten for å spille med alle kombinasjoner av instrument, for eksempel tre gitarer, betyr det at ingen trenger å traktere den forhatte bassen!

Sympathy for the Devil

Sting look-alike?
Sting look-alike?

En fin vri som også bidrar til at spillet er egnet for fest er muligheten til å hoppe inn og ut av sanger på måfå. Hører du en sang du liker allerede i spillets lobby er du bare et knappetrykk unna fra å være midtpunktet på scenen. Deretter kan andre opptil tre andre spillere hoppe inn, det uten å måtte quitte så mye som én gang. På denne måten kan spillet fungere som en jukeboks på festen, og når en morsom sang spilles over høyttalerne er det bare å hoppe rett inn i moroa. Et lite irritasjonsmoment er at denne funksjonen ikke gjelder i noen annen instans enn den første tittelskjermen.

Menyene og brukergrensesnittet har også blitt kraftig forenklet i forhold til tidligere spill. Guitar Hero 5 er rett og slett et spill som bare gjør alt enklere og mindre tidkrevende, og med langt mindre knotete. Spillet har blant annet noe som kan beskrives som en felles lobby. I menyen hvor man i andre spill bare velger hvilken karakter man skal spille som og vanskelighetsgrad, er hvor man i GH5 kan hoppe mellom modier sømløst.

Utrolig nok kan man fra denne skjermen også begi seg ut på den store vide verdensveven med de hardt ervervede instrumentale ferdighetene dine. Implementasjonen av nye funksjoner som karrieremodus med venner, både over nett og lokalt er sømløs og effektiv, og jeg tok meg selv i å lure på hvorfor de tidligere spill i sjangeren ikke gjorde det hele like enkelt.

Heftige saker
Heftige saker

Smells Like Teen Spirit

Karriermodusen er nå mer underholdende enn tidligere. Mest av alt fordi den ikke på noen måte er obligatorisk. For det første tvinges man ikke til å spille alle sangene for å låse de opp, sangutvalget er komplett fra starten av i Guitar Hero 5. For det andre så er ikke profilene knyttet til et spesielt instrument, karakter eller vanskelighetsgrad. Jeg koste meg i mye større grad når jeg kunne spille sanger på det instrumentet jeg var mest interessert i. Jeg sang på You Give Love a Bad Name, dominerte med mine sinnsyke gitarprops på Sultans of Swing og perfeksjonerte den velkjente basslinja fra Under Pressure.

Nytt i karrieremodusen er såkalte utfordringer, som gir opptil tre ekstra stjerner i potten. Disse varierer fra enkle oppdrag som går ut på å tjene opp så mye star power som mulig, eller så skal sanger spilles bare med oppoverslag på gitaren og bassen. Selv om disse utfordringene kanskje vil gi litt ekstra kjøtt på benet for perfeksjonistene opplevde jeg disse som ganske unødvendige. De føltes unødvendige fordi det ofte er snakk om ting man forsøker å oppnå uansett. Hvem går for eksempel ikke for å få høyest multiplier?

Ellers er det ikke utrolig mye store nyheter å spore i denne oppfølgeren. Guitar Hero 5 er mer enn noe annet å regne som en evolusjon, og en del av forandringene er ikke åpenbare.

Superstition

Tøffing
Tøffing

Et musikkutspill er bare så godt som sine sanger sa en vis mann en gang. Låtutvalget denne gangen er mildt sagt variert, med alt i fra kølsvarte Children of Bodom til koserockerne Coldplay og legendariske Queen. Noen vil kanskje si at utvalget faktisk er for variert, men jeg er uenig. Selv om jeg personlig ikke kan fordra band som No Doubt og Blink 182 i utgangspunktet er jeg åpen for nye erfaringer, og jeg har når sant skal sies fått et bedre forhold til alle band som er del av Guitar Hero 5-pakka.

Selv om jeg ikke hadde hørt alle sangene tidligere så er det ikke langt i fra godbitene. Noe av det morsomste med musikkspillene for min egen del har vært å oppdage ny musikk, og gjenoppdage gamle kjenninger som får nytt liv når det faktisk er jeg selv som «spiller» sangene &ndas; noe jeg også har erfart fra den virkelige verden med virkelige instrumenter. Uansett hvor lei man er den gamle og trøtte ACDC-låta, det er noe helt annet når man faktisk spiller den selv.

Et punkt hvor Guitar Hero og Rock Band skiller seg fra hverandre er hvordan utviklerne har bearbeidet og betraktet kildematerialet, noe som også gjenspeiles i hvilke sanger som velges ut. Med de nyere Guitar Hero-spillene har Neversoft ofte valgt svært vanskelige og teknisk krevende sanger, og attpåtil lagt til et par ekstra noter og rytmeskift som ikke nødvendigvis stemmer med sangen slik den egentlig er på de gjeldende instrumentene. For å kompensere for dette er tidsvinduet, vinduet som bestemmer hvor mye kan bomme og allikevel få poeng, en god del mer tilgivende enn i Harmonix sine Rock Band-spill.

Under Pressure

Dette stemmer godt også i forhold til nummer fem i førstnevnte serien, men utviklerne har i større grad holdt seg på matta når det gjelder forandring og tillegg til sangene. Trommene og mikrofonen er jo selvsagt de mest virkelighettro instrumentene, men også på gitar og bass stemmer noteskjemaene ganske godt overens med det gitaristen egentlig spiller. Et trent øre kan stole på hørselen fremfor synet for å finne ut om en note skal slås eller om det er snakk om hammer-ons/pulloffs.

Johnny Cash i flesket
Johnny Cash i flesket

Økt troverdighethet til tross, gitarfantaster vil nok bli en anelse skuffet over dette spillet. Det er lite av utfordring å hente her egentlig, med bare et knippe ordentlig vanskelige sanger. Til og med på høyeste vanskelighetsgrad er spillet skuffende enkelt, spesielt når vi ble så bortskjemte med steinharde Guitar Hero: Metallica. Trommene er som alltid det vanskeligste instrumentet å mestre, og det har ikke blitt spart på kruttet i denne sammenheng. Expert + er ikke for pyser, og en dobbelpedal er nærmest obligatorisk når man skal denne til livs.

Hele 85 sanger har fått plass på disken, noe som må sies å være ganske omfattende. Likevel er Guitar Hero-spillene milevis unna Rock Band, med sine 1000+ nedlastbare sanger, og nye sanger og album hver eneste uke. Guitar Hero 5 er etter min mening det beste musikkspillet til nå – den beste plattformen og springbrettet. Men sangene er jo tross alt hele grunnen til at vi benker oss foran TV-en med ostete plastinstrumenter, og der kan ikke Guitar Hero 5 la være å skuffe bittelitt, til tross for at vi får flere sanger «ut av boksen» enn vi er vant til.

Konklusjon

Guitar Hero 5 nærmer seg faretruende perfeksjon rent spillmessig. Hvis man setter til side de to helt subjektive faktorene sangutvalg og tidsvindupreferanser så sitter man igjen med det suverent beste plattformen for musikkspill akkurat nå. Selv om spillet ikke gir utrolig mange spillforandrende nyheter er opplevelsen såpass mye mer strømlinjeformet og enkelt at musikkspill blir mer moro enn noen gang. Spillets mange mindre forandringer oppleves som så naturlige og selvsagte at gamere som ikke har spilt de tidligere spillene ikke vil ane at noe som helst har blitt lagt til.

Men, og det er et stort men, musikkutvalget er kvanitativt fortsatt ikke hvor det bør være. Optimister vil kanskje argumentere med at også Guitar Hero tilbyr nedlastbart innhold, og at det bare er snakk om tid før bibilioteket blir like stort som Rock Bands. Men da dette ble lovet også ved lansering av World Tour velger i alle fall jeg å ta dette med en klype salt.

Spill i musikkspillbransjen er beryktet for å låne av hverandre, og Neversoft har nok allerede vist seg som den frekkeste i dette henseendet. Men dette har jeg ingenting imot, jeg forventer nærmest at kommende musikkspill både låner og stjeler dette spillets mange gode ideer. Jeg er nemlig ikke sikker på om jeg klarer meg uten festmodusen i fremtiden.

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen