ANMELDELSE: Halo: ODST
Anmeldelse

Halo: ODST

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg skal innrømme at jeg aldri har vært noen ihuga fan av Halo-serien. Joda, jeg har alltid likt serien – men den har liksom aldri klart å gripe meg helt og holdent. Mine beste minner fra serien er eksempelvis ikke et av de mange slagene med den krigerske Master Chief, men heller mot kompiser i spillets supre flerspillermodus.

Ei har Halo: ODST klart det verken Halo 1, 2 eller 3 klarte. Nemlig å engasjere meg i kampen mot "The Covenant". Det er og forblir kriging mot andre som er Halos sterkeste kort.

En dårlig start på dagen

Krigen mot de småhumoristiske, men nokså aggressive Covenant har denne gang forflyttet seg til Moder Jord. Det er selvfølgelig alt annet enn positivt, og som en av de "beste av de beste" er det selvfølgelig din jobb å hive ut søpla. Som seg hør og bør går selvsagt ingenting etter planen i det du og dine kompiser fra "Orbital Drop Shock Trooper"-gjengen deiser ned mot jordens overflate, og før man vet ordet av det er man i den tilsynelatende øde sørafrikanske byen New Mombasa.

Spillets mistenksomme stumme protagonist, The Rookie.
Spillets mistenksomme, stumme protagonist, The Rookie.

Enda mer forutsigbart befinner man seg på egenhånd i det man får ristet topplokket fri fra vrakrester, og ergo må du ut på et aldri så lite letetokt etter dine kamerater. Etter hvert som man pløyer seg gjennom byen vil man møte på diverse gjenstander etterlat av dine kamerater, noe som fører til et såkalt "flashback" som lar deg tre inn i rollen til de som var til stede når det skjedde.

Dessverre fungerer dette kun delvis. På den positive siden er "flashbackene" stort sett veldig spennende og leverer akkurat det du forventer av Halo. Nemlig hektisk krigføring både til fots og i all verdens kjøretøy, og ikke minst, herlige mellomsekvenser krydret med lett humor.

På den negative siden er din tid som "deg", The Rookie, så dørgende kjedelig at du gjør lite annet enn å springe forbi fiendene i søk etter neste gjenstand som fører til neste flashback.

New Mombasa er omtrent like spennende som innsiden av en pappeske.
New Mombasa er omtrent like spennende som innsiden av en pappeske.

Heldigvis jevner det hele seg ut etter hvert, men gangene du må trø i støvlene til nykommeren kommer alltid som en skuffelse. Kanskje spesielt så fordi veldig lite er gjort med å gjøre deg, hovedpersonen, til noe særlig mer spennende enn plantegjødsel.

Og desto verre er de utrolig monotone og kjedelige omgivelsene nykommeren må bevege seg gjennom. Endeløse "bylandskap" som består av 100 meter høye pappkartong-bygninger i enhver retning er verken særlig spennende eller vakkert.

Det virker for meg litt merkelig at både spenningen og omgivelsene man opplever gjennom lagkameratene er såpass forskjellig og definitivt bedre enn de man må utholde som nykommeren. Hvorfor kunne ikke morsomhetene vært litt bedre fordelt?

Var utviklerne bekymret for at all spenninga man fikk via resten av ODST-gjengen ble så mye at man var i fare for egen helse, og derfor så det som helt nødvendig å "kjøle ned" spillerne mellom slagene?

Men innen lunsjtid er alt vel

Joda, ODST er tidvis hektisk. Men så hektisk?
Joda, ODST er tidvis hektisk. Men så hektisk?

Og joda, det gikk tidvis varmt i både fingre og hode – Halo: ODST klarer på sitt best virkelig å engasjere, vel, som bare Halo kan. Spillet er på mange måter langt vanskeligere enn tidligere titler i serien, hovedsaklig grunnet mangelen på Master Chiefs "MJOLNIR"-rustning.

Hvor Master Chief kunne krølle seg sammen til en liten ball og regenerere helse når kulene flakset som verst, må ODST-gjengen dessverre klare seg med noen overlappende stålplater. Som resultat må du titt og ofte søke dekning, og ikke minst, springe rundt som ei hodeløs høne i jakt etter helsepakker.

Som om det ikke var nok, vil også ammunisjon være et stort problem. Selv om dette samlet skaper behovet for en ny, og forsåvidt, spennende måte å spille Halo på – finner jeg sistnevnte mer irriterende enn nyskapende.

Covenant leker sjeldent krig (selv om man ofte skulle tro det ut i fra enkelte av kommentarene som kan overhøres), desto mindre så i nærkamp. Ergo vil du ofte finne deg i å laste sjekkpunkter om og om igjen fordi du gikk tom for ammo for tidlig – moralen er selvsagt "lær deg å skyt bedre!", men ikke alle finner like mye glede i å perfeksjonere "headshot"-evnene sine.

De nye nattbrillene er såpass effektive at de stort sett alltid er påskrudd.
De nye nattbrillene er såpass effektive at de stort sett alltid er påskrudd.

Selve spillinga er altså mer eller mindre som forventet, og absolutt godkjent. Og heldigvis har Halo: ODST heller ikke mistet all sjarmen som gjorde de tre oppfølgerne til de braksuksessene de ble. Selv om det grafiske riktignok bærer preg av at vi snakker om et gammelt dyr, klarer det likeså å imponere på gitte øyeblikk.

Og kanskje viktigere, er det musikalske virkelig fortsatt i toppklasse. Det er spesielt en scene hvor man ankommer en nylig forlatt slagmark som virkelig berører ens høyre hjernehalvdel: En svær bygning brenner voldsomt, men likevel underlig vakkert i bakgrunnen.

Speilbildet til flammene blandes sammen med måneskinn, og mens man suger inn det bisarre, men vakre synet kan et nydelig musikkstykke høres. Stemningen er der så absolutt, det er bare så synd at det er så langt mellom hver gang man virkelig får oppleve den.

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen