ANMELDELSE: Halo: Reach
Anmeldelse

Halo: Reach

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Hvordan avslutte en spillserie som fikk sin start for snart ni år siden? Selv om Microsoft i teorien kan lage flere spill, er nok dette spørsmålet Bungie stilte seg i starten av utviklingsfasen til Halo: Reach, det aller siste Halo-spillet fra utviklerne. Millioner av fans venter på kopiene sine verden over, og da er det vel på tide å spørre – har Halo: Reach endt opp som en verdig avslutning?

Hele kalaset begynner med at Noble Team blir plassert på planeten Reach, og du får kjenne på hvordan det er å være i skoene til Noble Six, det nyeste medlemmet i skvadronen. Fra første dialog gjør spillet det klart for deg at dette handler om samarbeid med setningen “We’re a team”. Enkelt og greit. Det er også rom for litt kameratslig munnhuggeri i din nye familie, noe som hindrer at stemningen blir for gravalvorlig. Samtidig gjør dette også at laget føles hakket mer ekte, og dette gjør også visse scener i spillet hakket mer sjokkerende.

Penere enn de fleste skytespill

Selv om hovedmålet i Halo kanskje er pangpang, er ikke planeten Reach alltid like lite gjestfri. Det første som slår meg er hvor innbydende og fargerikt landskapet er; en bragd sammenliknet med andre populære skytespill som opererer med en fargepalett som er begrenset til sort, grå og brun. Reach ser derimot riktig flott ut, og i tillegg til planteliv finner vi også noen spesielle strutseliknende skapninger som er morsomme å slå med melee-angrepet. Senere i spillet møter man også aggressive beist på størrelse med en alminnelig villa, og hvorvidt det var jeg som forstyrret midt i parringssesongen eller ikke, er ennå uvisst. Sinna ble den ihvertfall.

Soundtracket i Reach har blitt plukket fra øverste hylle, og er ekstremt atmosfærisk og vakker. Lydeffekter og våpenlyder er også troverdige, men er vanskelig å legge spesielt merke til. Ørene henger ofte ikke helt med når øynene er fiksert på de flotte omgivelsene.

Spillet kjører for det meste helt upåklagelig, men jeg blir selvfølgelig nødt til å nevne unntaket som bekrefter regelen. Da det gikk ekstra heftig for seg opplevde jeg nemlig et kraftig framerate-dropp tidlig i spillet. Dette var riktignok innendørs, og fordi spillet aller oftest foregår utendørs er dette heller ikke noe stort problem. Selv om jeg ikke så noe til hakking i resten av kampanjen, ødela det allikevel litt for innlevelsen i det nevnte kapittelet.

Ut på tur til verdensrommet

Nytt i Halo: Reach er kampene i verdensrommet, som du litt utover i spillet får prøve deg på. I romkampen skal du forsvare et UNSC-skip mot angripende covenantstyrker. Unnamanøvre og to forskjellige våpenvalg er de viktigste tingene å ha i bakhodet her, hvor det ene våpenet sender en søkende missil mens det andre våpenet spyr ut prosjektiler i fleng. Unnamanøvrene er definitivt av det akrobatiske slaget, hvor de som er glade i å ta loop burde glede seg. Et smart siktesystem som hjelper deg med å bestemme hvor langt foran covenantskipet du bør sikte gjør dagen lettere for alle, med unntak av romarten selv. Stort sett er det en fryd å manøvrere disse krigerskipene, og med omringende planeter og solsystemer får man en virkelig troverdig opplevelse. Man får ikke se spesielt mye av romkampene i spillet, men de fungerer som et forfriskende avbrekk fra fotsoldat-kampene vi er vant med til vanlig.

På bakken håndteres våpen som burde være kjent for de fleste, og som stort sett er svært tilgivende å skyte med. Her finner vi alt i det standard arsenalet; rifler, snipere, maskingevær og rakettkastere. Tradisjonen tro kan du også være riktig frekk og knabbe covenantvåpen, som gir deg tilgang til diverse plasmaskytende finesser. Noen av plasmaplafferne kan man lade opp, noe som resulterer i en ladning som gjør mer skade enn vanlig. Morsomme nærkampvåpen gjør at man noen steder kan velge tilnærmingen til fiendene selv, og noen ganger er det jo gøy å leke gærning også. Det slår meg at covenantstyrkene er ganske smarte, og de nøler ikke med å løpe bak deg, flanke deg og generelt være fæle.

Et utvalg av power-ups som jetpacks, midlertidig udødelighet og sprint tilbyr variasjon i hva slags spillestil man er nødt til å benytte og gir mer forandring enn man skulle tro. For å skape enda litt mer valgfrihet, dog kun kosmetisk, er det mulig å bruke sine Halo-gryn på diverse utseendemessige forandringer. Hjelmer, skulderplater, drakter og liknende er til salgs for en relativt dyr penge som burde ta ganske lang tid å samle opp.

Firefight gjør et fortreffelig comeback fra ODST, og som kjent er det her du slåss mot bølger på bølger av fiender. Her er det også mulig å sette kompisen på lag med motstanderne, for litt ekstra piff. Firefight er også en ypperlig arena å teste ut mulighetene for tilrettelegging av modiene man kan spille. At det kun kommer en type fiender er ganske morsomt, og enda mer gøyalt blir det hvis det kun er lov til å bruke rakettkastere og det spruter konfetti ut av døende fiender. Du kan gjøre stort sett hva du vil med de egendefinerte modiene: lagre dem og dele dem med andre.

Småirritasjoner

Kort sagt er Reach gjennomgående solid, men enkelte ganger fungerer ikke det spillet har lyst til. Eksempelvis er det ett oppdrag hvor man skal fly fra skyskraper til skyskraper og ta over bygninger. Typisk meg klarte jeg å dø her, og da satt jeg fast i en ond sirkel hvor jeg døde, ble gjenopplivet utenfor skipet, falt ned og døde igjen. Til slutt klarte medspilleren min heldigvis å lande sitt skip trygt på bakken, og jeg fikk nok en gang leve, fri fra permanent falling.

Spillets filmopptaker tar opp omtrent alt som skjer, og lagrer det på maskinen. Hvis du, som meg, har spilt igjennom enspillerdelen med en annen, kan du irriterende nok ikke se på opptakene sammen med den andre personen. Bortsett fra dette fungerer filmopptakeren som forventet: Du kan se film!

Forge er nok en modus i Reach, men her er ikke målet å spille gjennom det gutta som jobber i Bungie har laget, nei, her er det du som står for snekringen av ferdige brett og andre morrosaker. Du får tilgang til et enormt brett som du selv kan modifisere som du vil, og bruke drøssevis av objekter som du ser ellers i spillet som byggeklosser. Vi lagde for eksempel et funksjonelt golfhull og et morsomt hoppebrett bestående av de minste objektene vi fant, plassert i luften. Friheten er latterlig og potensialet enormt.

Konklusjon

Halo: Reach er en bunnsolid avslutning/begynnelse på en enormt populært spillserie. Det er ikke vanskelig å forstå populariteten heller, når spillet er såpass tilgjengelig, men allikevel så dypt når man først setter seg inn i det. Egne modier og Forge gjør det lett å anbefale spillet til andre. Dessverre er selve kampanjen litt i korteste laget, og dette trekker ned.

Med en fargerik og innbydende atmosfære og en troverdig gjeng med soldater ved din side er Halo: Reach et sikkert kjøp på høstkanten. Triste dager kan trygt tilbringes på planeten Reach.

Halo: Reach er å finne i butikkene 14. september, eksklusivt til Xbox 360.

Enspillerdelen spilt fullt gjennom, Firefight spilt på samtlige brett, Forge prøvd ut. Takk til Stian Øby ved HaloNorge for en meget fornøyelig gjennomspilling.

Kommentarer (24)

Black Week

onsdag

Følg salget på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen