Medienes rolle i spilldekningen er evig debattert og stadig relevant. Og i blant regelrett latterliggjort.
Jon Cato Lorentzen er en av de mest erfarne spillkritikerne i Norge og har i tillegg bakgrunn fra spillbransjen som tidligere daglig leder hos spillutvikleren Krillbite Studio.
Han mener at kulturredaksjonene blir blinde på klikkjag og lesertall.
– Vi trenger kulturredaksjoner som våger å rendyrke en flora av kulturuttrykk og våger å slippe kritikere løs innenfor uttrykkene uten kommersielle føringer og krav om å nå et bredest mulig publikum. Kulturredaksjonene må slutte å behandle leserne eller seerne sine som barn som må ha alt inn med teskje og heller gi leserne noe å strekke seg etter, sier Lorentzen.
Spillkritikeren etterlyser substans i dekningen.
– Jeg vil bli klokere på teater, litteratur, musikk, film og dataspill av å lese en kulturavis, ikke få tips om hvilken TV-serie jeg kan sovne til når helga kommer.
– Pisser i buksa for å holde seg varm
Lorentzen er usikker på om dataspill trenger å være en del av en bredere kulturdebatt.
– For meg hadde det holdt i massevis at mediene formidlet jevnlig og god kulturkritikk av dataspill.
At dette likevel er en mangelvare hos flere av de største avisene, mener han bunner ut i en manglende interesse blant redaksjonene i kombinasjon med et konstant krav om å generere flest mulig klikk.
Dataspill kan ikke konkurrere med kjendiser og TV-serier, og blir derfor nedprioritert. Reitan-tankegangen – omsetning per kvadratmeter – har for lengst spredt seg til redaksjonene, ifølge Lorentzen.
Det er ikke nødvendigvis forenlig med medienes samfunnsrolle.
– De store mediene elsker å påberope seg en viktig rolle som den fjerde statsmakt samtidig som de fyller forsidene med puppeglipper og sexscener fra Paradise Hotel. I krisetiden – hvor mediebransjen har vært i 20 år – handler det om å overleve, ikke være en fanebærer for ulike kulturuttrykk. Det blir litt som å pisse i buksa for å holde seg varm.
Ikke det at spillbransjen trenger omtalen for å selge på samme måte som før.
Lorentzen påpeker at spillselskapene før i tiden var helt avhengig av pressen for at potensielle kunder skulle bli kjent med produktet deres.
Sånn er det ikke lenger.
Med etablerte spillsamfunn og egne kommunikasjonskanaler tar mange av seg markedsføringen og snakker direkte med spillerne – og fjerner pressen fra likningen.
– Nå kan man nå millioner av spillere på egen hånd. Medias rolle er ikke lenger nødvendig for den kommersielle spillbransjen.
Men savnet etter jevnere og mer nyansert redaksjonell dekning i riksmediene er der fortsatt.
– Problemet er at det er ingen systematisk og kontinuerlig tilnærming til dataspill som kulturuttrykk i riksmediene. Det gjør at man ikke klarer å identifisere saker bredere, og da blir det lavterskel-frukt som ender opp med å bli omtalt.
