Siden den spede begynnelsen i 2010 har Black Ops fått en tydelig stor stjerne innad i Call of Duty-universet – beviselig ved at årets variant ikke bare er det syvende av sitt slag, men også det andre i rekken på to år.
Black Ops 7 hviler derimot ikke på laurbærene: Spillet er satt til en helt annen tidsalder enn forgjengeren, det har en betydelig annerledes oppbygning og tar et par virkelig interessante valg underveis. Ikke alle endringer er til det bedre, men jevnt over får man likevel mye skytespill for penga.
Slappe spesialsoldater
De mest markante endringene får man i historiemodusen, som er den rake motsetningen til fjorårets nøye regisserte og jordnære spionthriller.
Denne gangen får man i stedet servert en nokså overfladisk fremtidskampanje, hvor fokuset i langt større grad handler om brautende spesialsoldater og overnaturlige hallusinasjoner.
Soldatene er fire i tallet og utgjør en trupp som får i seg et psykoaktivt stoff tidlig i spillet. Som en følge av dette går banden inn og ut av en delt psykose flere ganger i løpet av historien, samtidig som de fortsetter å kverke kjeltringer og redde menneskeheten fra katastrofe i «den virkelige verdenen».
Det er en mer eller mindre usammenhengende affære, og det er lite ved hverken manus eller rollegalleri som skaper varige inntrykk. Den ellers sjarmerende Milo Ventimiglia gjør en overraskende platt hovedrolle, og de få forsøkene spillet gjør på å menneskeliggjøre pelotongen faller fullstendig i fisk.
Sprøtt med et snev av superhopp
Ideene knyttet til selve spillingen fungerer imidlertid bedre, og jeg liker spesielt godt de sekvensene hvor utviklerne tør å strekke strikken ekstra langt. Her kommer hallusinasjonene godt med.
En tidlig skuddveksling sprites for eksempel opp ved at sjefsskurken kyler gigantiske macheter ned fra himmelen, mens man senere må hamle opp med gjenferd fra fortiden i fengsel og leke Frogger i rushtrafikken høyt til værs i hjertet av Los Angeles.
Det er helsprøtt, tullete og litt flaut deler av tiden, men kampanjen evner også å være både kreativ og spennende.
At deler av handlingen er satt til et åpent verdenskart, hvor man kan leke seg med gripekrok, vingedrakt og superhopp, gir også eventyret et lite ekstra spark.
Det hører også med at det her ikke er snakk om en enspillerkampanje – derimot er hele spillet basert på at man deler opplevelsen med opptil tre andre spillere.
Alt i alt lukter det litt Borderlands av det hele, takket være våpen som kan oppgraderes, enkel bruk av kjøretøy og en enorm mengde hjernedøde fiender som tåler altfor, altfor mye. Det fungerer, men det meste er samtidig glemt omtrent idet rulleteksten glir over skjermen.
Stilig sluttspill
Heldigvis er det også da spillet drar et av sine virkelige trumfkort ut av ermet. Som en del av historiens siste oppdrag, låser man nemlig opp en helt ny modus: «extraction»-aktige Endgame.
Her får man plutselig boltre seg fritt på tvers av verdenskartet man har lekt seg i underveis i kampanjen, nå med en bråte oppdrag, tidskritiske oppgraderinger og nivåinndelte soner.
Andre spillere farter også fram og tilbake i denne modusen, men det er foreløpig ikke mulig å drepe hverandre. I stedet kan man slå seg sammen for å kverke stadig hvassere sjefsfiender eller eventuelt evakuere i god tid før verdenen går i lufta.
Oppdragene er ikke nødvendigvis grensesprengende, men modusen har en særegent god flyt som gjør hver runde til noe litt eget.
Snerten og solid skyting
Det samme kan man for så vidt også si om flerspillerdelen, som fortsetter å være seriens viktigste element. Her får man servert hektiske skuddvekslinger hvor hovedfokuset er seks mot seks spillere, og det fungerer fortsatt urimelig godt.
Sentralt for denne delen av Black Ops 7 er seriens «omnimovement»-system, som betyr at man kan løpe i alle himmelretninger, skli hvor og når som helst og nå i tillegg også hoppe på vegger for å nå nye høyder.
Dette betyr at alle spillere har en helt enorm bevegelsesfrihet og ingen steder er helt trygge. Plutselig kommer en fiende flyvende inn gjennom vinduet eller skliende rundt et hjørne.
Tempoet er med andre ord skyhøyt og det stort sett hele tiden.
Man dør mye og ofte, men det gjør jaggu også fiendene, og både styring og skytefølelse er sedvanlig god. Våpnene sparker godt fra seg, med kort «time to kill» og desto kortere «respawn»-tid.
Ved lansering er det totalt 18 kart å utforske, og jeg må si jeg liker utvalget svært godt.
Spillet er ikke grensesprengende pent, men er friskt og vet å bruke farger på en god måte. Det fremstår som et etterlengtet friskt pust etter en drøy måned med de gråbleke og beint fram kjedelige omgivelsene i Battlefield 6.
På samme måte er også klassemulighetene, belønningene og progresjonen klart bedre enn det hovedkonkurrenten har å komme med. Man låser stadig opp noe nytt i Call of Duty, enten det er en spennende «perk», et kult våpen eller en helt ny fremtidsdings.
Også her har spillet et tydelig voldsomt tempo, og det er klart at opplevelsen kan bli noe anmassende i lengden. Det er virkelig ingen pusterom.
Savnet etter skikkelige zombier
Ei heller i Zombies-modusen, som også denne gangen fremstår som litt for ambisiøs for sitt eget beste. Selv var jeg en stor tilhenger av de første iterasjonene av spillmodusen, og jeg ser kjærlig tilbake på de titalls timene jeg brukte på Shi No Numa og Kino der Toten.
Siden den gang har konseptet est ut i alle mulige retninger, og for meg personlig har lite vært til det bedre.
Det er for all del fortsatt gøy å låse opp nye veier, aktivere feller og spore opp «easter eggs». Hovedkartet, Ashes of the Damned, er antagelig det største Zombies-kartet til nå – men sjarmen går veldig fort tom også denne gangen.
Konklusjon
Black Ops 7 er svært mye spill for penga, og selv om det på ingen måte klarer å fri seg fra seriens årelange tradisjoner, tar det også overraskende mange interessante valg.
Historiemodusen er for eksempel blant de mer eksperimentelle kampanjene serien har produsert, og ligner mer på Borderlands enn Call of Duty. Her går utviklerne «all-in» på overnaturlige mareritt og hjernedødt lagarbeid, men det er ikke før i spillets epilog at samarbeidsmodusen virkelig begynner å skinne.
Da åpner kartet man har tumlet rundt på i fem-seks timer seg brått opp, i en modus som minner litt om både Escape from Tarkov og Arc Raiders. Heller ikke her er gjennomføringen hundre prosent, men det er gjennomgående underholdende takket være tilfredsstillende progresjon og engasjerende superkrefter.
Spillets virkelige trekkplaster er og blir flerspillermodusen, og også denne gangen får man servert spennende sammenstøt i time etter time etter time. Det er flust av våpen og duppeditter å låse opp, skytingen er helstøpt og figurene beveger seg med stor fart og enorm frihet.
Black Ops 7 er langt ifra revolusjonerende og neppe noe man spiller i flere hundre timer uten å gå lei, men foreløpig er dette fortsatt veldig, veldig gøy.
Call of Duty: Black Ops 7 er ute på Xbox One, Xbox Series X/S, Windows og PlayStation 4 og PlayStation 5 (testet).
