Året er 2025. Andre sesong av hitserien Severance slippes rundt samme tid som indiespillet Citizen Sleeper får en oppfølger, Citizen Sleeper: Starward Vector. Det får jo tankene til å surre.
Er det noe i tidsånden som har provosert frem dette?
«Se for deg at du er en dumphuske», sier Mark S til Helly R før hun pælmer en radio i trynet på ham.
De endeløse hvite gangene, symmetriske pultene og limegrønne teppene på Lumons såkalte «severed» etasje er livet hennes nå. Jobb er livet hennes. Det er det hun har blitt skapt for.
Citizen Sleeper har et liknende premiss. Sleepers er roboter med emulerte menneskesinn. De delvis mekaniske kroppene deres kan tåle ekstreme arbeidsforhold og de må jobbe for å betale ned gjelden til personen deres emulerte sinn er en kopi av. Dette kan ta flere tiår. Jobb er livet deres. Det er det de har blitt skapt for.
Mennesker i et umenneskelig system
Å skape en kopi av seg selv, ofte i form av en maskin, er ikke et nytt fenomen i sci-fi. Vi har alle sett den ondsinnede dobbeltgjengeren og den maktgale KI-en. Men i Severance og Citizen Sleeper er ikke disse kopiene ondskapsfulle, til tross for utenforskapet de opplever i samfunnet sitt. De er oss. Og de er fanget i et system som utnytter dem grundig.
«Du blir vant til det», sier Mark S.
«Jeg vil ikke bli vant til det», svarer Helly R.
I en todelt bevissthet er du både offer og gjerningsmann. Og konsekvensene er ofte inhumane.
Hvor går grensen for hvor mye en arbeidsgiver kan kreve av deg? Hva de kan kontrollere? Tiden din? Kroppen din? Psyken din? Det er ingen «Severance-prosedyre» eller «sleeper-roboter» i virkeligheten. Men å selge seg selv som arbeidskraft er noe vi alle gjør.
Det er bare sånn verden er.
Det er lett å normalisere systemet man blir født inn i. Mange begynner som Helly R. Oppgitt. Sinte. Krever å bli behandlet rettferdig. Men så glir man over i Mark S.
Det er bare sånn verden er.
Jobb eller dø
Lumon-bygget er det eneste stedet såkalte «inne-personligheter» kan eksistere, den delen av de ansatte som husker arbeidshverdagen. De er fanget der og bruker all tiden sin på det samme monotone arbeidet. Det er et stusselig liv, men det er alt de har. Om personen de er utenom jobb velger å slutte, så slutter også inne-personligheten å eksistere. Valget blir da mellom en miserabel eksistens, og døden. Og er det egentlig et valg?
I Citizen Sleeper har Essen Arp utstyrt sleeper-robotene med en innebygd «feil». Om de ikke tar en stabilisator produsert av bedriften, vil kroppene deres forfalle. Dette gjør det vanskelig for en sleeper å unnslippe Essen Arps klør. Det blir et kort liv på rømmen om man ikke finner en måte å få tak i denne pillen på og dette er en av de første målene dine i spillet.
Likevel kjemper både «Sleepers»og «Innies» hardt for det livet de har. Essen Arp har få skrupler og ikke noe behov for falske løfter. Men Lumon prøver å manipulere arbeiderne sine, overtale dem om at deres dystopiske hverdag er normalt og at de jobber for et større gode. Selskapets historie er svøpt i en myte om hardt arbeid og noble ambisjoner og selskapets grunnlegger har så å si religiøs status.
Arbeidet er mystisk og viktig.
Jo mer motstand Mark, Helly, Dylan og Irving gjør, jo mer faller masken. Biter du hånden som forer deg, er det slutt på falske smil og tomme løfter. Da er man plutselig ikke en familie lenger. De ansattes meninger er ikke like verdifulle om de tar til motmæle mot ledelsen. All makten ligger hos Lumon, og de bruker den gjerne.
Prislappen på uendelig vekst
Citizen Sleeper-spillene finner sted i en galakse der menneskeheten i mange år har kolonisert verdensrommet. Enorme bedrifter har drevet et kappløp om å etablere seg i de nye grenselandene; å sette sin logo på bosetninger, gods og romstasjoner. I slike prosesser trengs det arbeidskraft, enorme mengder med arbeidskraft og arbeidet er ofte farlig, dårlig lønnet og uforutsigbart. Spillet er fylt av figurer som har blitt etterlatt i støvet av jakten på uendelig vekst. Det er ikke menneskeliv som er viktig her. Det er penger. Kontroll.
Emphis er en figur du møter tidlig i det første spillet. Han driver en matbod og er en mann av få ord. Etter hvert får du vite at han tidligere jobbet for megaselskapet Conway Extractions. Han og mange andre ble trent opp for å bruke utgravningsutstyr som fungerte som en forlengelse av deres egen kropp. For å kunne håndtere utstyret optimalt, måtte de gå gjennom store kirurgiske inngrep. Denne teknologien viste seg å være ekstremt farlig. Arbeiderne fikk lemmer revet av i groteske ulykker og levde med store smerter i armer og bein ellers.
Etter hvert bestemte Conway seg for å skrote et prosjekt de så på som «lite konkurransedyktig». Hundrevis av piloter med nå fullstendig ødelagte kropper ble sendt hjem for å jobbe som kokker, sjåfører og vaskehjelp. De fikk et klapp på skulderen, medisiner for smerten og ordre om å fortsette å bidra til samfunnet. Den nye tilværelsen ble for mye for noen. Emphis kom til romstasjonen Erlins øye for å starte et nytt liv, men glemmer Conways hensynsløshet.
Severance lener seg mer mot det absurde, det komisk overdrevne, til tross for at premisset er likere vår egen verden enn den mer nøkterne Citizen Sleeper. Vi fnyser når Dylan G drar ut fingerfeller og karikaturtegninger han har fått for prestasjonene sine. Dylan G vet ikke bedre, men det gjør selvsagt vi som ser på. Fingerfeller og karikaturtegninger er ikke akseptable godtgjørelser for et liv i slaveri. Her er bedriftskulturen helt ut av kontroll. Men det er jo noe kjent ved det og. Det absurde på tv kan noen ganger peke ut det absurde i våre egne liv.
Pensjonsalderen blir bare høyere og høyere. Lønningene lavere. Jobber for førstegangssøkere blir færre. Det trengs mer og mer utdanning, mer og mer erfaring for å få de jobbene som er. Bedrifter sparker hundrevis av ansatte i effektiviseringens navn.
Ingenting er sikkert.
Sykemeldingene går opp og istedenfor å se på det som et symptom på en befolkning som ikke har det bra, peker vi på en lat og privilegert generasjon med arbeidere. Bit tenna sammen og kom dere på jobb!
Milchick sine dansefester er absurde, men er ikke livet vi lever nå også litt absurd? Tid er ikke en uendelig ressurs. Og vi bruker så mye av den på jobb. Fordi vi må. På grunn av økonomien. Så bedrifter kan tjene enda mer penger enn det de gjorde i fjor. Grønne tall, så vi alle kan klappe hverandre på skulderen for en vekst som sjelden reflekteres i lønningene til den gjennomsnittlige ansatte.
Med blikket mot stjernene
Evig vekst er en feberdrøm som har kostet oss livene våre, våre etiske prinsipper og jordkloden selv.
Er det lov å si at nok er nok?
Vendepunktet i Severance er når Helly, Mark, Dylan og Irving velger å samarbeide. Å putte hverandre foran Lumon. Lumon er en bedrift. Ikke en person. Ikke en familie. Ikke et ideal og ikke en religion, uansett hvor mye de prøver å maskere seg som en. I Citizen Sleeper blir du som sleeper i første omgang mistenkeliggjort og holdt utenfor. Det som etter hvert forener menneskene på romstasjonen Erlins øye og besetningen ombord the Rig, er det faktum at det eneste man kan gjøre i et kaldt system er å passe på hverandre. Empati, motstandsvilje og søken etter nye løsninger er den eneste veien videre. Inne-personlighet, sleeper-robot eller menneske. Når man alle knuses under samme støvel, må man alle ta tak for å stå imot.
Og er ikke det hele poenget, når alt kommer til alt? Å gjøre verden bedre for neste generasjon?
«Det er bare sånn verden er», er en hul rettferdiggjørelse. Ingen systemer er uunngåelige. Det finnes mange løsninger på dagens problemer og å blindt akseptere status quo fordi en selv klarer seg fint er ikke bare empatiløst, men også høyden av latskap.
Det er menneskene i systemene våre som er viktige. Ikke økonomien. Ikke markedets usynlige hånd. Ikke evig vekst. Mennesker. Jorda vi lever på.
Dette burde ikke være en kontroversiell påstand i året 2025. Og likevel drukner disse grunnleggende verdiene i dagens debatter.
Hvis et system fortsetter å gi oss dårlige resultater år etter år etter år, er det kanskje på tide med noe nytt.
Det er nok derfor Citizen Sleeper og Severance er mer aktuelle enn noen gang.
