ANMELDELSE: Punch Out
Anmeldelse

Punch Out

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Den søtkvalmende eimen av spilt øl henger tungt i den oksygenfattige luften. Tomme og halvfulle flaske klirrer av høylytt snorking fra medtatte festdeltakere, noen med mørkeblå slagmerker i ansiktet hvis opprinnelse er vannet ut i hukommelsen av overkonsumerte polvarer. Et blodskutt øye åpner seg motvillig og skuler mistenksomt bort på Wii-konsollen hvor syndebukken ennå spinner intetanende med en lav summelyd.

Ok, så er det kanskje å ta vel hardt i å påstå at Punch Out kun er et spill som kan nytes i overstadig beruset tilstand, men la det like greit være klart innledningsvis at dette er en ganske overfladisk affære mest egnet for ferierende fulltidsspillere. Rent spilleteknisk har det klare aner tilbake til retrotidens spede forsøk, men så er det jo også der Punch Out-serien har sin opprinnelse.

Se også hva vår videoanmelder synes om Punch Out.

Banalt, men utfordrende

Til spillets forsvar er kanskje boksesporten noe vrien å overføre til dataspill. Det er ikke så lett å lage et kontrollsystem som synes intuitivt og "riktig" i forhold til dynamikken, bevegelsene og de hyperraske refleksene i sporten. Wii-konsollen med sin bevegelsessensitivitet har muligens et bedre utgangspunkt enn de knappebaserte systemene, men med sine klare begrensninger i følsomheten er realismen likevel utelukket.

Og nettopp dette har man klokelig tatt konsekvensen av i nyutgaven av Punch Out, så i stedet for å lukte på simulatorelementer har man bevart den simple stilen fra de gamle spillene. Selve kontrollsystemet innebærer ikke annet enn å bevege tommelstikken til høyre, venstre eller nedover for å unngå angrep. For å selv avlevere slag "bokser" du med Wii-remoten, og om du drar tommelstikken oppover samtidig, plasserer du knyttneven i ansiktet til motstanderen. Slår du uten å bevege stikken, treffer du automatisk i magehøyde. Du kan også tidvis få tilgang til et destruktivt "stjerneslag" som utføres ved å holde A-knappen mens du slår.

Dermed er læringskurven nærmest ikke-eksisterende, og allerede etter de første minuttene bærer spillet også preg av en illevarslende ensformighet, som dessverre ikke avtar nevneverdig. Det er som manageren din, en tykkfallen Don King-klone minus håret, sier: "dukk, kontre, dukk, kontre." Og dette er essensen i Punch Out. Du bruker dyrebar energi på å slå motstanderen mens han forsvarer seg, så derfor blir angrepsmønsteret først å vente på slaget for deretter å dukke unna i riktig retning og så gi stakkaren en smak av boksehansken. Og så videre.

Men nå er ikke enkel spilldynamikk det samme som at spillet er lett. Det å lese motstanderen og kjapt reagere deretter, som altså er hovedutfordringen, blir fort vanskelig etter hvert som du beveger deg gjennom fiendegalleriet. De første vil gi deg små advarsler i forkant av slagene ala fraser som "Here it comes!", men etter hvert blir angrepene mye vanskeligere å forutsi, samtidig som de selvfølgelig også blir kraftigere. Forsvaret og utholdenheten blir også sterkere etter hvert, og dermed blir det desto viktigere å unngå slag slik at du kan holde det gående og spise deg inn på motstanderen. Tre knockouts i løpet av runden vil gjøre has på ham, men livbaren hans vil fylles helt opp hver gang han stabler seg på beina igjen, så regn med å øve inn motstanderens særtrekk før du kan regne med å vinne matchen. For øvrig hjelper det en smule at kontrollen er stram og presis.

Fargerike figurer

Hovmodet du eventuelt måtte ha bygget deg opp i løpet av den første spilletiden er med andre ord ganske skjørt. Dette gir deg jo en grunn til å fortsette en stund til tross for spillbarhets-minimalismen, i alle fall om du er av den dårlige og hevngjerrige tapertypen. Selvsagt kan man også tilføre underholdning selv, ved for eksempel å imitere en ekte bokse-kamp ved å hoppe skamløst rundt på stuegulvet med sporadiske gledesbrøl hver gang du får inn et slag. Da er det kanskje også verdt de bekymrede blikkene naboene måtte gi deg på morgenen etter å ha observert den nattlige luftboksingen din gjennom vinduet. Men særlig nødvendig er det i alle fall ikke, for i likhet med en del andre Wii-spill, vil litt løs risting i fjernkontrollen gjøre samme nytten.

Faktisk er det slik at mesteparten av underholdningsverdien i Punch Out kommer fra det hysteriske persongalleriet, som favner alt fra smått eksentriske stereotyper til arrogante ekshibisjonister med tvetydig seksuell legning. De overdøver uansett de fleste andre elementene i spillet med sine bisarre positurer og gøyale grimaser. Det hele minner egentlig mer om et humorladet og karakterdrevet underholdningsshow enn et spill, og derav fest-appellen. Både grafikken og animasjonen er dog artig og gjennomarbeidet, og både slagreaksjonene og knockout’ene er tydelig inspirert av god, gammeldags tegnefilm-slapstick.

Utover selve karrieremodusen finnes det for øvrig et galleri hvor du kan se korte stillbilde-filmer av motstanderne og høre på musikkspor fra spillet i det som virker som et noe desperat, og forresten ganske mislykket forsøk på å tilføre litt mer substans.

Konklusjon

Velger du å tolke Punch Out som et sjarmerende og nostalgisk gjensyn med den enkle, grove spillmekanikken, vil du nok hente ut et og annet høydepunkt fra denne tittelen. Ellers henvender nok spillet seg mest til ukritiske "casual"-grupper, mens resten av den spillende befolkning antakelig raskt vil degradere det til reserveunderholdning på et fuktig vorspiel. Det har et kult audiovisuelt design, men noe kortvarig og begrenset underholdningsverdi.

Kommentarer (6)

Black Week

tirsdag

Følg alle tilbudene på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen