Det andre store problemet er at opplevelsen er så knotete. Du styrer Maxwell ved å peke og dra på skjermen, men det er også slik du velger og flytter på tingene du skriver fram. Dermed er det fryktelig lett å bomme på ting du vil flytte, og isteden sende Maxwell av gårde til et sted du overhodet ikke vil ha ham.
En viktig samhandling du fort finner ut av, er at du kan bruke tau og kjetting til å binde sammen flere forskjellige objekter. En snarvei til irritasjon er å skulle frakte en figur ved å binde ham fast til et fly, og prøve å få tullingen til å stå stille lenge nok til at man får lirket tauet på plass slik at spillet lar deg knyte det fast.
Sikt mot stjernene, så kanskje du treffer månen
Likevel er ikke alt tapt. Hvert brett du fullfører kan spilles på nytt i to morsomme modier. Den ene gir deg ingen oppgave å løse, bare et landskap å forsere, hindringer å omgå og en stjernebit å samle. Kreativ bruk av objekter gir også forskjellige belønninger, som igjen gir mer penger (kalt ollars) du kan bruke til å kjøpe nye brett og kostymer. Den andre modusen utfordrer deg til å løse samme oppgave tre ganger på rad, uten å bruke samme ting mer enn en gang.
Spillet lar deg også lage egne utfordringer ved at du endrer på brett du har fullført, fyller dem med egne hindringer og setter opp hvilke mål som må nås for å fullføre dem. Disse kan du så dele med venner via nettverksspilling. Dessverre er det ikke med noen flerspillermodus utover brettdelingen.
Scribblenauts føles til syvende og sist som en knakende god ide som har grunnstøtt. Samhandlingene mellom ting er veldig enkle, antakeligvis som følge av den begrensede maskinkraften til DS. Mange ting som logisk sett skulle vært mulig klarer ikke spillet å håndtere, og dermed blir man i praksis begrenset til å holde seg til enkle kombinasjoner man vet fungerer.
Konklusjon
Selv om Scribblenauts har flere ganske alvorlige feil, er de to store skårene i gleden det hårreisende kontrollsystemet og all knotingen som må til for å holde styr på alt som skjer. Hadde man kunnet kontrollere Maxwell med knappene, ville kontrollsystemet vært langt bedre. Hvis spillet i tillegg hadde blitt satt på pause mens man flyttet ting slik at man slapp å holde styr på alt annet for å kombinere noe, ville mesteparten av irritasjonen vært borte.
Likevel går det ikke an å bli alt for sint på dette spillet. Ikke så lenge du kan bekjempe troll med selve mannen med ljåen, få hjelp av Gud i en ubåt til å knerte Kraken og endelig finne ut hva som skjer når en prest, en rabbiner og en imam går på kafe (svar: Det er bare plass til to av dem).
Jeg kunne skrevet en hel artikkel bare om morsomme ting jeg har gjort i spillet, og nesten like mye om ting jeg skuffende nok ikke har fått til. Ikke at jeg skal gjøre det, men poenget blir likevel det samme: Scribblenauts prøver å få til det umulige, og hvis du klarer å se forbi alle feilene ligger det mye moro i å finne ut akkurat hvor nært det har kommet.
