Anmeldelse

SoulCalibur VI

Sexy og slagkraftig slåssing

Men det er alt annet, inkludert latterlig «character creation», som stjeler showet i SoulCalibur VI.

Bandai Namco Entertainment

Ved siden av Tekken og Super Smash Bros., er det nok SoulCalibur som står som den slåssespillserien som har dukket opp flest ganger i løpet av min spede slåssespillhistorie. Det var en serie som var veldig populær rundt overgangen til PlayStation 2-generasjonen, og det skjedde flere ganger at jeg fikk kaste meg rundt som Astaroth og Taki på den virtuelle slagmarken.

Det begynner imidlertid å nærme seg godt over 15 år siden da, og selv om serien har humpet og gått sin gang på både PlayStation 3, Xbox 360 og diverse håndholdte plattformer siden den gang, er det ikke til å komme utenom at det er lenge siden SoulCalibur har vært en del av slåssespilleliten.

Dette ønsker Bandai Namco selvfølgelig å gjøre noe med, og nå har det renommerte spillselskapet lansert det sjette nummererte spillet i serien, SoulCalibur VI. Dette er mye av det man forventer fra SoulCalibur, både i form av slåssing, figurer og plott – sexy, slagkraftig og superengasjerende når alt først klaffer.

«Transcending history, and the world, a tale of swords and souls, eternally retold.»
Espen Jansen/Gamer.no

Uendelige muligheter

Som vanlig i SoulCalibur-serien, har også SoulCalibur VI et veldig spennende rollegalleri. Her får man stifte kjennskap med mange kjente skikkelser, som den yndige Sophitia, jyplingen Kilik og piratskikkelsen Cervantes, mens det også blir tid til et par nye ansikt, deriblant den dansk-norskættede Grøh og den mystiske magikeren Azwel. Dette er spennende, unike og fargerike figurer, og sammen med den middelalderske settingen gir de spillet et umiddelbart preg av å være noe helt eget — det er nesten ingen andre spillserier som ligner på dette.

Dette kommer også fram gjennom spillets mange forskjellige våpentyper: Som seg hør og bør fokuserer SoulCalibur VI stadig på rene fektekamper med sylskarpe våpen, og de ulike figurene har derfor en rekke interessante egenskaper og verktøy i ermene sine. Maxi denger for eksempel løs med forvokste nunchakuer, Tira har to digre rokkeringer med knivblader på utsiden, og Siegfried stiller med et gigantisk sverd som nok til og med kunne fått Cloud Strife til å måpe.

Tradisjonen tro er det også plass til en gjestefigur eller to, og denne gangen er det The Witcher-stjernen Geralt of Rivia som står i fokus. Med seg har han en kort, men interessant fortelling, to trofaste sverd og typisk «Sign»-magi. Sistnevnte lar ham blant annet beskytte seg mot angrep med et enormt skjold, skyte ut flammer og sakke ned tiden.

Geralt får en egen, liten historie.
Espen Jansen/Gamer.no

Setter man dette opp mot de langt mer tradisjonelle sverdtypene – eksemplifisert av Mitsurugi – eller de mer spinnville innslagene på rollelisten – ala Voldo – får man et ganske godt bilde på det rene spennet som finnes i Soul Calibur VI.

På toppen av det hele kan man også benytte seg av spillets enormt engasjerende «character creation»-verktøy. Her kan man i først omgang utruste de 22 ferdigstilte kamphanene med nye klær og andre visuelle godsaker, men hovedattraksjonen er nok muligheten til å lage sin helt egne figur fra bunn av. Her er det mange alternativer og variasjoner å benytte seg av, og jeg ser ikke bort fra at jeg har brukt hvert fall et par timer bare på å sitte her og utforske alt man kan finne på å lage.

Man må aller først velge kjønn, rase og en figur man skal basere spillestilen sin på, men derfra og ut er det nesten helt opp til hver enkelt hva det endelige resultatet blir. Man kan lett endre hudfarge, våpentype og klesplagg, men kan også forandre figurens stemmeleie, velge ulike farger på alle figurens bestanddeler og sette på klistremerker. Internett har selvfølgelig også kastet seg over dette verktøyet, og halvparten av moroa blir da å dele det man selv har lagd samtidig som man også får se hva andre har klart å stelle i stand.

To av figurene jeg har laget. Dette er relativt tamt i forhold til det man finner rundt omkring på nettet – dra i streken for å sammenligne de to.

«Fan service» for alle penga

Den våpenbaserte slåssingen er akkurat som man kan forvente, altså like deler strategisk og kaotisk alt avhengig av hvem som spiller. Figurene kan bevege seg rundt omkring på arenaen i alle mulige retninger – såkalt «sidestepping» er en veldig effektiv taktikk – figurene parere angrep og i tillegg er det alltid en sjanse for at man faller utenfor ringen på tvers av spillets mange forskjellige nivåer.

Som i de foregående spillene i serien, kan man også ødelegge motstanderens klær og utstyr i SoulCalibur VI. Nøyaktig hvordan dette skjer er jeg fortsatt ikke helt sikker på, men det skjer som regel når man treffer med et eller flere kraftige angrep i tett rekkefølge. Hver figur har flere lag med klær som kan rives i stykker, slik at man på ulike tidspunkter i løpet av enhver kamp kan sitte igjen med forskjellige mengder tøy på kroppen.

Her har Seong Mi-Na mistet boleroen sin, mens Taki har fått et par rifter i drakten sin.
Espen Jansen/Gamer.no

Til tider kan det være litt for overseksualisert, selv for meg som sjelden har problemer med slike ting i spill, men det er en kul effekt, og spillet skal ha skryt for at de ikke gjør enormt mye forskjell på kjønnene her. Joda, der røk riktignok BH-stroppene til Sophitia, men i forrige kamp endte Azwel opp i bare tangatruse, så da er det kanskje greit?

Selv den allerede ekstremt lettkledde Ivy kan miste et par lag av rustningen sin – dette egner seg med andre ord ikke for de sarteste sjelene der ute, men det har vel egentlig aldri SoulCalibur gjort uansett.

Typisk SoulCalibur

Utover dette fungerer det meste som bestilt: På PlayStation 4 trykker man på trekantknappen for å lange ut med vertikale slag, mens firkant aktiverer horisontale angrep. Runding lar figurene sparke fra seg, mens kryss blokkerer fiendens utfall.

I tillegg har man det meste et moderne slåssespill bør ha, inkludert omfattende og flotte superangrep, kraftige slagkombinasjoner og en og annen interessant gimmick. «Reversal Edge» er det nye og mye omtalte mekanikken i SoulCalibur VI – dette er i all hovedsak et defensivt hjelpemiddel som lar deg absorbere et par slag for så å slå tilbake og aktivere en fase hvor de to aktuelle figurene kaster seg i strupen på hverandre på likt.

Her forvandles spillet til en slags variant av stein, saks, papir, hvor spillerne må velge et angrep og håpe at motstanderen ikke velger det angrepet som kontrer det de selv slenger ut. Det er en interessant mekanikk, men samtidig tilfører det et element av kaos og tilfeldigheter som jeg ikke er helt sikker på om jeg liker til spillet – spesielt hvis man ikke kjenner motstanderen sin så godt.

«Reversal Edge» er en kul mekanikk, men det er ikke spesielt intuitivt.
Espen Jansen/Gamer.no

Ikke Tekken 7 akkurat

Bortsett fra dette er SoulCalibur VI likevel som regel en fryd å spille. Det er lett å sette seg inn i de enkle mekanikkene, og det tar ikke lang tid før man er komfortabel med spillets grunnleggende elementer.

Litt verre er det å forstå seg på det ikke fullt så intuitive kombosystemet – for en som stort sett har spilt Tekken 7 og Dragon Ball FighterZ hva tradisjonelle slåssespill angår, hender det av og til at fektekampene i SoulCalibur VI blir litt for langsomme og oppstykkede for min smak.

Det kommer nok aldri til å nå opp til Tekken 7.

Jeg vet at det skjuler seg kule kombinasjonsangrep et sted dypt nede i spillet, men til tross for mange timer bak spakene har jeg fortsatt ikke helt klart å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Jeg regner likevel med at dette er noe som går seg til over tid – etter hvert vil jeg nok finne meg mer til rette med denne veldig utypiske måten å spille slåssespill på også, og da tror jeg at SoulCalibur VI kan bli enda bedre enn det de allerede er.

Det kommer nok aldri til å nå opp til Tekken 7 her i gården, men det skal også mye til.

Xianghua er en kul figur.
Espen Jansen/Gamer.no

Mye enspillerinnhold

Der SoulCalibur VI derimot skiller seg positivt fra de fleste andre slåssespill, er enspillerinnholdet. Her får man nemlig ikke bare kaste seg ut i en helt streit arkademodus og utforske et par historier knyttet til noen av figurene i spillet – man får alt dette, pluss ikke bare én, men to omfattende historiedeler.

På den ene siden av gjerdet finner man den mer klassiske slåssespillfortellingen i «Soul Chronicles»-modusen. Her får vi en gjenfortelling av handlingen fra det aller første spillet i serien, hvor blant annet Kilik, Xianghua og Nightmare står i sentrale roller.

I tillegg har også de fleste av figurene i spillet en helt egen plottlinje som foregår parallelt med hovedhistorien og da også hverandre. Disse fortellingene er gjerne litt kortere og har ikke alltid like mye interessant å komme med, men jeg liker likevel det utviklerne prøver på her. De ulike handlingsforløpene går ofte på kryss og tvers av hverandre, og det er rett og slett bare utrolig kult å se hvordan alt henger sammen. Måten dette presenteres på – via en massiv tidslinje som viser hvor de ulike slåsskjempene befinner seg til enhver tid i løpet av kampanjen – er noe flere spill gjerne kan kopiere.

Det man gjør til enhver tid mens de ulike fortellingene utspiller seg er derimot ikke alltid like interessant. Som seg hør og bør i slåssespill, er man nemlig nødt til å hamle opp med kunstig intelligens fra tid til annen, og dette er sjelden (les: aldri) like givende som å bryne seg på virkelige spillere. Dette gjelder også i SoulCalibur VI, hvor de datastyrte fiendene regelmessig oppfører seg som dumme, intetanende dukker som kun står i veien.

Det er spennende å se hvordan de ulike figurene snubler over og interagerer med hverandre.
Espen Jansen/Gamer.no

Den andre enspillermodusen, «Libra of Souls» er litt annerledes, men samtidig også veldig lik «Soul Chronicles». Her lager man sin egen figur og legger ut på rollespillaktig reise rundt omkring på verdenskartet. Underveis snubler man stadig over nye figurer som både hindrer deg og hjelper deg videre langs handlingens landevei, og selv om plottet er litt tamt og stivt til tider, gjelder mye av det samme også her: Det er spennende å se hvordan ulike figurer dukker opp rundt omkring på tidslinjen, og universet er spennende i og for seg selv.

Dessverre holdes også denne opplevelsen tilbake av småkjedelige oppgjør mot kunstig intelligens. Motstanden blir riktignok gradvis bedre etter hvert som man spiller, og på et par tidspunkt måtte jeg faktisk ta meg sammen for å ikke tape, men det gjør liksom ikke helt opp for de mange oppgjørene hvor jeg kunne knappemose meg vei til seier tidligere i spillet.

Samme hva man synes om de litt tamme enspillerkampene, skal utviklerne i hvert fall ha ros for å ha satset hardt og lykkes med en god del av det de prøvde på: Det er mye enspillerinnhold her, og en god del av det er veldig interessant.

Fortsatt er det nok flerspillerdelen av spillet som gir mest å juble for, for denne fungerer veldig godt – både på samme skjerm og over internett er det stadig nye og givende slåsskamper å kaste seg ut i.

Seong Mi-Na har kule angrep, solid rekkevidde og flotte animasjoner, og er nok den foreløpige favorittfiguren i SoulCalibur VI.
Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

SoulCalibur VI er et bunnsolid, spennende og sexy slåssespill som engasjerer fra ende til annen. Her får man stort sett ta del i de samme unike fektekampene som serien alltid har levert, samtidig som opplevelsen også har en del nytt og interessant på lur. Resultatet er en litt mer taktisk og avbalansert slåssespillopplevelse, og da spesielt hvis man som meg har brukt det siste året på høyoktane kraftplugger som Tekken 7 og Dragon Ball FighterZ.

For meg blir det litt i tregeste laget til tider – jeg savner flere omfattende kombinasjonsangrep og mer intuitiv styring, spesielt knyttet opp mot den nye «Reversal Edge»-mekanikken. Likevel er dette en opplevelse som stadig byr på massevis av underholdning, enten man er en nykommer eller en gammel kjenning av serien.

SoulCalibur er ikke SoulCalibur hvis ikke Ivy har på seg mindre klær fra versjon til versjon.
Espen Jansen/Gamer.no

Ved siden av de sedvanlige slåsskampene, finner man også en rekke andre spennende aktiviteter å bryne seg på, enten man vil få vite mer om de mange spennende figurene i de separate Soul Chronicles-fortellingene eller ønsker å kaste seg ut på et litt lenger rollespilltokt i Libra of Souls.

Ingen av de to historiedelene er perfekte – til tider er det rett og slett utrolig kjedelig å knappemose seg gjennom stokk dumme fiender; ikke alle figurer har like mye å bidra med; og måten fortellingene blir fortalt på kunne helt klart vært bedre – men det er noe veldig spennende og innbydende med dette universet som får meg til å fortsette selv når det er på sitt aller verste.

I tillegg til alt dette kan man også fordype seg i det latterlig intrikate «character creation»-verktøyet: Her kan man lage nesten nøyaktig den figuren man selv vil, og de tullete, stilige og kreative resultatene man møter på nettet taler for det meste for seg selv.

Og det gjør egentlig resten av spillet også. SoulCalibur VI er et unikt, kreativt og sjarmerende slåssespill, og selv om det antagelig ikke når helt opp til de nåværende sjangerkongene, er det likevel enormt mye å like og bli glad i her. Liker du firfislemenn med massive monsterpeniser, lettkledde BDSM-damer og kule figurer og omgivelser som virkelig skiller seg ut, er det ingen grunn til å styre unna dette slåssespillet.

SoulCalibur VI er ute på Xbox One, PlayStation 4 (testet) og Windows nå. For andre fantastiske slåssespill, kan vi lett anbefale Dragon Ball FighterZ og Tekken 7.

8
/10
SoulCalibur VI
Et slagkraftig, sexy og engasjerende slåssespill.

Siste fra forsiden