ANMELDELSE: Dragon Ball FighterZ
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

– Jeg er på Kamehameha-kjøret igjen

Dragon Ball FighterZ er blant de peneste, sprøeste og mest tilfredsstillende slåssespillene noensinne.

Det er ikke akkurat manko på spill basert på den populære manga- og anime-serien Dragon Ball, men å påstå at det har blitt lagd mange Dragon Ball-spill av den svært gode sorten, kan Akira Toriyamas tegnede univers dessverre ikke skryte på seg.

Noen solide unntak har riktignok dukket opp her og der, men stort sett har disse spillene vært preget av det enorme og uregjerlige kaoset som oppstår når et tredimensjonalt slåssespill utelukkende byr på figurer som kan fly, teleportere og skyte laserskudd ut fra hendene sine.

Da ringrevene i Arc System Works fikk i oppgave å lage et nytt, fargerikt og fullstendig todimensjonalt Dragon Ball-spill, var det derfor mange som plutselig ante at dette kanskje kunne være spillet som kunne snu trenden. Dragon Ball FighterZ så i hvert fall unektelig spennende ut da det ble avslørt under fjorårets E3.

Klar for kamp – og for en kamp det skal bli! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Nå er spillet endelig her, og det er helt klart at dette er mye, mye bedre enn det aller meste som har kommet tidligere i serien.

Latterlig lekkert

La oss begynne ved å snakke om den digre, «cel-shadede» elefanten i rommet: Dragon Ball FighterZ er et hinsides vakkert spill.

Arc System Works har tidligere arbeidet med blant annet de tilsvarende pene BlazBlue- og Guilty Gear-spillene, og det er lett å se hvordan dette spillet henter visuell inspirasjon fra det utvikleren har lagd tidligere. 

Og at denne visuelle stilen skulle komme til å passe så fantastisk godt med Dragon Ball-universet, kan neppe ha vært tilfeldig. 

I korte trekk er det snakk om 3D-modellerte omgivelser som huser todimensjonale figurer, og dette lar de karaktersterke og fargesprakende figurene formelig sprette ut av bakgrunnene. Det ser ganske så heftig ut, men hverken ord eller de hundrevis av skjermbildene jeg har tatt underveis i anmelderprosessen kan beskrive hvor pent dette spillet faktisk er i aksjon. Det er rett og slett noe du må se for å tro at kan eksistere.

Slik går det når man spiller som Goku og gir Frieza pryl på den ødelagte utgaven av Namek – rett fra TV-serien, bare enda penere. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Men det gjør det altså. Figurene skinner, skriker, skråler, slår, sparker og skyter stadig spesialangrep og superstråler ut fra armer og bein.

Det blir øyeblikkelig klart at dette utvilsomt er Dragon Ball, med Kamehameha-angrep, teleportering og opplading av ki tilgjengelig med et par knappetrykk. Og hele tiden oser grafikken av den samme herlige stilen som preget tegne- og TV-serien på 80- og 90-tallet.

Detaljrikdommen i spillet er enorm, med tonnevis av referanser og små påskeegg å oppdage for de som har et forhold til opphavsmaterialet.

Det visuelle taler stort sett for seg selv på dette punktet, men det er også så utrolig mye mer å oppdage: Før de slåss, henviser for eksempel Yamcha og Tien til deres slåsskamp i den aller første Dragon Ball-serien; hvis man spiller med Android 18 og Krillin samtidig, vil de to samarbeide når førstnevnte aktiverer sitt ultimate superangrep; Captain Ginyu kan bruke sitt superangrep for å bytte kropp med motstanderen; mens det også finnes en rekke såkalte «dramatic finishes» som gjenskaper avgjørende øyeblikk fra TV-serien hvis to figurer møtes til dyst på en bestemt bane.

Det er tydelig at utviklerne i Arc System Works har en stor forkjærlighet for Dragon Ball, og dette er med på å gjøre spillopplevelsen så utrolig mye bedre.

Det kan se overveldende ut, men man har stort sett alltid oversikt over hva som skjer til enhver tid. Her karnøfler Gohan Captain Ginyu med det klassiske superangrepet Bros. Kamehameha. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Nokså likt Naruto

Når man spiller fyrer man stadig av superangrep med jevne mellomrom, og da fylles selvfølgelig skjermen med eksplosjoner, lyspartikler og laserstråler til den store gullmedaljen. Stadig er det like pent, og imponerende nok kneler aldri spillmotoren under det rene og skjære vellet av spesialeffekter.

Ikke blir det spesielt uoversiktlig heller, for når man først vet hvordan Dragon Ball FighterZ fungerer, er det svært lett å følge med på slåsskampene.

Dette er et slåssespill av samme type som de foregående Marvel vs. Capcom-spillene. I praksis betyr dette at man velger tre figurer som man tar med seg ut i kamp, hvorpå man fritt kan bytte fram og tilbake mellom disse underveis. Å måtte passe på og lære angrep for tre forskjellige figurer høres i utgangspunktet ut som en real prøvelse (spesielt for de som kanskje ikke er like bevandrede i slåssespillsjangeren), men det viser seg fort at det virkelig ikke er så vanskelig å sette seg inn i spillets kampsystem.

Det er ikke vanskelig å føle at man gjør noe fornuftig i Dragon Ball FighterZ. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

For det første er det relativt enkelt å utføre samtlige superknep i spillet. Dette er langt fra Street Fighter-seriens kompliserte stikkebevegelser, for her trenger man kun å vri stikka en kvart runde framover eller bakover og så trykke på en tilhørende knapp for å utføre alt som finnes av spesialbevegelser.

Og for det andre: Man kan når som helst hamre på en av de tre ansiktsknappene (firkant, trekant og sirkel i mitt tilfelle) for å utføre en automatisk kombo. Denne komboen er ikke optimalt utformet, men lar spilleren sparke fra seg, skyte en fiende opp i lufta, fly etter og slå de ned i bakken igjen. Også dette fungerer langt, langt bedre enn først antatt.

Sånn sett minner Dragon Ball FighterZ faktisk litt om Naruto Shippuden: Ultimate Ninja Storm-spillene: Det handler mindre om det å memorere knappekombinasjoner og timing, og mer om det å vite når man skal bruke de ulike teknikkene. 

Hvis man imidlertid har lyst til å bli skikkelig flink, er man pent nødt til å jobbe med både kombinasjoner og beregning. På samme måte som i Marvel vs. Capcom, er nemlig potensialet for hva man kan komme til å få til skyhøyt – de automatiske komboene er bare barnemat i forhold til det man utrette hvis man vet nøyaktig hva man driver med.

Fjonge figurer

Dragon Ball-universet har vokst seg stadig større, og figurene har blitt stadig mektigere siden den spede begynnelsen på 1980-tallet. Akkurat dette bærer også spillet preg av, med innslag av den ene skikkelsen merkeligere og farligere enn den neste. Selv leste jeg hele den originale manga-serien på tvers av flere år da bøkene ble utgitt i Norge på 2000-tallet, men de siste årenes eskapader (i for eksempel Dragon Ball GT, Dragon Ball Super og på tvers av utallige Dragon Ball-filmer) har jeg ikke fått med meg.

Goku Black? Hva er det for en fyr, liksom? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Raringer som Hit, Goku Black, Beerus og Super Saiyan God-formene av Goku og Vegeta er derfor nye for meg, og øyeblikkelig litt uappetittlige for min uerfarne tilhengersjel. Etter hvert ble jeg derimot vant med disse, og sett over ett er det en veldig solid og helhetlig gruppe figurer man får leke seg med.

En håndfull av figurene i spillet ligner likevel litt for mye på hverandre. Dette er åpenbart en svakhet i Toriyamas originale skisser og ikke nødvendigvis noe spillutviklerne kan gjøre noe med, men det er likevel litt skuffende at de ikke har tenkt litt utenfor Super Saiyan-boksen. Det er vel begrenset hvor mange blonde, karatedrakt-kledde figurer som skriker og fyrer av laserstråler man kan ha i ett og samme spill?

De fleste av disse typene oppfører seg riktignok ulikt hverandre, men jeg savner likevel enda mer variasjon i figurgalleriet. Personer som Kamesennin, Videl, Raditz og Mr. Satan er åpenbare slåsskjemper som burde fått innpass for å sprite opp stemningen enda litt til – la oss i det minste håpe at disse og flere til dukker opp i en fremtidig utvidelsespakke.

Ikke for det, det er veldig mange stilige figurer å velge blant allerede nå, og selv fant jeg meg raskt til rette i skoene til Android 18 og Yamcha (med Krillin som en foreløpig tredjemann). Førstnevnte kommer sammen med tvillingbroren, Android 17, og sammen har de en rekke spennende og dynamiske angrep på lur. Det samme gjelder for Yamcha og Krillin, som begge stiller med flere ikoniske spesialangrep (Neo Wolf Fang Fist og Destructo Disc er kanskje de mest kjente), kule kombinasjoner og et par andre triks i ermet.

Det er nok av spennende figurer å ta av i Dragon Ball-universet. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Enfoldig enspiller

Slåssespilltradisjonen tro har Dragon Ball FighterZ også en historiemodus som i all hovedsak er dørgende kjedelig. Handlingen er satt til perioden etter hendelsene i Dragon Ball Super, og kaster deg inn i rollen som en rekke kjente og kjære skikkelser fra seriens årelange plott.

Hvorfor får jeg en følelse av at jeg har sett dette før? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Denne gangen er det snakk om en ny androide som skaper ståhei rundt omkring. Bråkmakeren, Android 21, har lagd kloner av alt som kan krype og gå i Dragon Ball-universet, og slik har det seg at man i løpet av historiens gang må hanskes med utallige identiske utgaver av alt fra Goku og Gohan, til Nappa og fremtids-Trunks.

Premisset er for så vidt greit nok – Android 21 er en slags kombinasjon av Cell og Kid Buu, og kan absorbere fiender for å bli sterkere etter hvert som handlingen går sin gang – men utførelsen er altså så stakkarslig, kjedelig og ensformig at det er til å gå på veggen av.

Hvert kapittel er delt opp i flere ulike verdenskart, hvor man må stake ut en kurs mot sjefsfienden som venter i det fjerne. Underveis kan man bare utføre så og så mange bevegelser på kartet før man automatisk taper, og samtidig blir også fiendene som venter rundt omkring stadig sterkere for hvert trekk man tar.

Man velger selv hvilke av de tilgjengelige kamphanene man vil benytte seg av i kamp, og så når man nye nivåer og låser opp ulike bonuser underveis.

Også dette høres for så vidt greit ut i teorien, men i praksis er det altså så utrolig tankeløst og traurig.

Kjedelig. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Én av hovedgrunnene til at det er så stusselig å bryne seg på enspillerdelen av Dragon Ball FighterZ, er det faktum at det er altfor, altfor enkelt. Ingen av de hundrevis av klonene man snubler over har noe som helst å stille opp med i kamp, og selv ikke de utpekte sjefsfiendene klarer å sparke og slå spesielt hardt fra seg.

Og så er det heller ikke særlig givende å måtte hamle opp med de samme fiendene om og om og om igjen.

At et slåssespill ikke har en overdrevent spennende fortelling er jo ikke noe nytt, men det finnes så absolutt de som har lyktes med å lage noe interessant og engasjerende man kan gjøre alene i et slåssespill. Dragon Ball FighterZ er ikke blant disse, og det er ekstra synd fordi jeg gjerne skulle sett enda mer av disse figurene i denne fantastiske spillmotoren.

Tøft og tilfredsstillende

Da er det heldigvis langt mer givende å spille sammen med andre mennesker, og det er jo også hovedsaklig det man pleier å gjøre i slåssespill. 

Knalltøft! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Både over nett og lokalt fungerer slåsskampene utmerket, og det er her man virkelig kommer til å la seg rive med. Tempoet er skyhøyt, og det tar ikke lang tid før man skyter fram og tilbake på skjermen med ki-skudd ut fra den ene armen, Kamehameha-er ut fra den andre og spesialangrep ut av både hue og ræva.

Og det føles svært godt. Flyten er upåklagelig, og når man først får til noe man har øvd på, er det vanskelig å ikke la seg rive med av ren og skjær spillglede. Det at spillet (akkurat som opphavsmaterialet) er så utrolig overdrevent, storslagent og eksplosivt, fører også til at det alltid er noe spennende som skjer. 

Sjelden har ordet «hype» vært like gjeldende for et spill: Planeter sprenges i fillebiter; figurer skytes av gårde gjennom fjellkjeder og over til nye baner; et superangrep fyller hele skjermen i et levende, rødt flammeskjær; og så får man plutselig til en kombo på 74 treff mens man dynamisk veksler mellom figurer og knuser motstanderen til pinneved.

Og da er det bare så enormt tilfredsstillende å spille Dragon Ball FighterZ.

Flere superangrep, animasjoner og positurer er hentet direkte fra opphavsmaterialet. Denne husker jeg spesielt godt fra mangaen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Dragon Ball FighterZ er et fyrverkeri av et slåssespill og et virkelig, inderlig kjærlighetsbrev til alt som heter Dragon Ball. Det første man legger merke til er hvor utrolig pent spillet er – her har utviklerne i Arc System Works gått kraftig til verks og lagd noe som virkelig har tatt til seg den originale stilen og gjort det enda penere.

Det at Krillin tar plassen til Android 17 når han er på lag med Android 18 er bare én av enormt mange detaljer som gjør spillet så kult for tilhengere av opphavsmaterialet – dra i streken for å sammenligne de to superangrepene.

I tillegg er det visuelle stappfullt av detaljer som formelig frir til tilhengere av manga- og anime-serien. Hvis man ikke har noe forhold til disse figurene og dette universet fra før av, vil man kanskje ikke la seg gripe like kraftig som meg, men det er uansett vanskelig å ikke la seg begeistre for det Dragon Ball FighterZ har å komme med.

Alt flyter bare så utrolig godt, enten man slår og sparker via automatiske komboer, bytter mellom sine utvalgte figurer ved å slå sammen deres respektive superangrep eller treffer med et slag som er så kraftig at motstanderen flyr gjennom et fjell og lander på et helt annet sted i verden.

Å skulle utføre disse tingene høres kanskje veldig komplisert ut, men i praksis er det overraskende lett å sette seg inn i spillets kampsystem. Og da tar det heller ikke lang tid før man føler at man gjør noe virkelig vettugt med de verktøyene man har fått utdelt.

Og heldigvis er det masse skjult dybde i spillet, slik at de som vil bli skikkelig gode, har muligheten til å pugge kombinasjonsangrep og tidsberegning til krampa tar dem.

Dette er imidlertid utelukkende når man spiller sammen med andre spillere – den kunstige intelligensen i spillet er nemlig ikke mye å skryte av, og dette påvirker enspillerdelen svært negativt. Denne delen av spillet blir altfor forutsigbar og kjedelig altfor fort.

Heldigvis tilbringer man størsteparten av tiden sin sammen med andre når man spiller slåssespill, og det er antagelig også det utviklerne har tatt sikte på. Og når denne delen av spillet er så solid som det den er i Dragon Ball FighterZ, er det utrolig lett (og hyggelig) å la seg rive med. Jeg hadde aldri trodd det, men godt over ti år etter at jeg la fra meg min siste Dragon Ball-manga, er jeg altså på Kamehameha-kjøret igjen. 

Vil du ha andre, spennende slåssespill? Da er både Tekken 7 og Injustice 2 solide alternativer.

Vurdering

"Enormt vakker, ekstremt overdreven og utrolig engasjerende slåssing – sammen med andre."

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen