ANMELDELSE: Shin Megami Tensei: Persona 3: Fes
Anmeldelse

Shin Megami Tensei: Persona 3: Fes

Tidligere i år kom endelig rollespillet Shin Megami Tensai: Persona 3 til Europa, men da hadde utvikler Atlus allerede sluppet en oppdatert utgave i Japan. Nå har også denne nyversjonen nådd vårt lille land, og i tillegg til hele det opprinnelige Persona 3 får vi en splitter ny historie og en rekke små og store forbedringer.

Et moderne rollespill

Vis større

Et moderne rollespill


Skyggene truer

Persona 3 foregår i en moderne storby under angrep av overnaturlige vesener som kalles skygger. Byens borgere er lykkelig uvitende om dette, da skyggene kun angriper i en spesiell tidsperiode som kalles Den Mørke Timen. Dette er en time midt på natten hvor alt liv stopper opp, og kun skyggene og enkelte mennesker i besittelse av en spesiell kraft kan bevege seg fritt rundt.

Denne kraften kalles Persona, og du spiller en ung mann (du velger selv navnet) som akkurat har lært å bruke denne mystiske evnen. Ved å plassere en pistollignende gjenstand mot tinningen kan du framkalle guder og demoner fra det underbevisste, og disse er det eneste våpenet som bitter på skyggene. Sammen med dine allierte i SEES, en organisasjon som er viet til å bekjempe invasjonen, må du bestige det gigantiske tårnet Tartarus og finne en måte å bli kvitt Den Mørke Timen for alltid.

Historien er godt gjennomført og engasjerende, dog med et par svake punkter og melodramatiske sekvenser her og der. Flotte portretter av figurene pynter opp under samtaler, og mye godt stemmeskuespill øker innlevelsen. Dessverre er det også noen slette presentasjoner på stemmefronten, og det hjelper ikke at en av de dårligste også er den du kommer til å høre mest av i spillet.

Flittig student.
Flittig student.

Dag og natt

Du har ikke bare et digert tårn fylt med utstykker å bryne deg på. Du har også lekser å gjøre. Alle SEES-medlemmer er nemlig elver på videregående, og når de ikke bekjemper monstre har de vanlige tenåringsgjøremål å sysle med. Din oppgave er å balansere mellom monsterjakt om natten og et vellykket skoleliv på dagen, for du har ikke nok tid til å rekke over alt.

Persona 3 foregår over en ettårsperiode, og det er opptil deg hvordan du bruker tiden din. Du kan bevege deg rundt, handle, og snakke med folk uten at tiden går, men enkelte gjøremål koster tid. Det er også disse gjøremålene som avanserer egenskapene til karakteren din, og i tillegg må du ofre tid hvis du vil dra til Tartarus og banke skygger.

Den viktigste bruken av tid er å knytte sosiale bånd til dine medmennesker. Forskjellige steder på skolen og i byen finner du mennesker som er interessert i deg. Hvis du vil kan du bruke litt av den dyrebare fritiden din til å bli bedre kjent med dem, og jo mer tid du bruker på dem, jo mer får du vite om livene deres og båndet til dem blir sterkere. Båndene du knytter gir ikke bare store bonuser når du utforsker Tartarus, men selve historiene til disse menneskene er ofte interessante nok i seg selv at det føles verdt å grave dypere bare så du kan lære dem bedre å kjenne.

Gjentatte møter styrker båndet mellom kompiser.
Gjentatte møter styrker båndet mellom kompiser.

Tidsbegrensningen og de mange båndene utfyller hverandre svært godt. Du må ta valg og prioritere, for det er nesten umulig å se alle historiene første gang du spiller. Det er flere overraskelser på lur som gjør at du aldri kan være helt sikker på hvor mye tid du egentlig har igjen, og det er helt opp til deg hvem du vil bli bedre kjent med, og hvem du ikke gidder å bruke tid på. Etter å ha vært gjennom både den opprinnelige utgaven av Persona 3 og Fes har jeg ikke klart å fullføre alle historiene, og andre gang gjennom gjorde jeg et bevisst forsøk på nettopp dette.

Hvis du vil trenger du ikke bli kjent med noen, du kan gå hjem å sove hver dag i stedet. Selv om den overordnede historien er nesten helt lineær står du såpass fritt til å forme hverdagslivet til ditt alter ego at det føles som en langt mer personlig opplevelse en de fleste andre japanske rollespill. Du bestemmer selv hva slags person du er.

I tillegg til å lære dine medmennesker å kjenne kan du sysle med diverse fritidsaktiviteter. Ingen av disse har noen spesielle historier knyttet til seg, men er diverse småting som kun tjener det formål å øke dine tre karaktertrekk: intellekt, mot og sjarm. Ser du skrekkfilm blir du tøffere, mens hyppige bibliotekbesøk gjør deg smartere. Disse egenskapene brukes til å fullføre diverse små, valgfrie oppgaver gjennom spillet, og er også nødvendig for at enkelte mennesker skal knytte bånd til deg.

På skyggejakt i Tartarus.
På skyggejakt i Tartarus.

Godt og brutalt

Persona 3 gir deg ikke lov til å duppe av når det koselige skolelivet slutter og mørket senker seg. Da er det nemlig dukket for nådeløs kamp i surrealistiske omgivelser. Natten begynner med at du velger deg et jaktlag fra de tilgjengelige medlemmene av SEES og setter i gang med å klatre opp Tartarus. Hvert nivå bli tilfeldig satt sammen vær gang du besøker det, og skatter og fiender er strødd rundt omkring.

Her gjør Persona 3 et sjakktrekket ved å ikke ha irriterende, tilfeldige kamper som så mange andre japanske rollespill, men lar deg bestemme om du skal slåss eller prøve å unngå fiendene som lusker i korridoren. Alternativt kan du be lagkameratene dine om å ta seg av skyggene mens du utforsker.

Det er også verdt å nevne at Persona 3 unngår en annen vanlig fallgruve for japanske rollespill. Du trenger sjeldent å kjempe masse ekstra kamper for å bygge opp erfaringsnivå og penger, for du kan vanligvis slå fienden hvis du tenker lurt og bruker de egenskapene du har tilgjengelig. I tillegg justerer spillet hvor mange erfaringspoeng du får basert på hvor mye sterkere motstanderen er enn deg. Prøver du å bruke for mye tid på å bygge nivåer vil du snart innse at det ikke lønner seg, og at du sikker kan finne en smartere måte å slå bossen du strever med.

Når du først havner i kamp får du servert et tilsynelatende tradisjonelt turbasert kampsystem, men med et par små grep. Alle fiender og dine allierte har nemlig styrker og svakheter som må utnyttes for at du skal vinne. Dette er riktignok ganske vanlig i rollespill, men i Persona 3 betyr svakhet litt mer enn at et angrep gjør mer skade. Et vellykket angrep mot et svakt punkt slår i tillegg målet, enten det er venn eller fiende, i bakken og gir angriperen en ekstra tur. Med de rette elementene kan man dermed slå ned alle fiender på en runde.

Disse gutta har ikke lenge igjen å leve.
Disse gutta har ikke lenge igjen å leve.

For å hindre at kamper blir for ensidige ved at du bare kverker alle fiender ved å utnytte deres svake punkter er det en rimelig sjanse for at angrep kan bomme. Det gjelder dermed å vurdere risikoen ved hvert angrep. Tåler du et eventuelt motangrep, eller bør du helbrede denne runden? Fienden slår vanligvis like hardt eller hardere enn deg selv, og det skal ofte ikke mer til en et par angrep før du dør, så det gjelder å gjøre gode taktiske valg. Kampene i Persona 3 er ikke av den lettvinte typen, og du kan ikke bare slenge ut kraftige angrep i hytt og pine og forvente å vinne.

Du har ikke direkte kontroll over de andre medlemmene i SEES, og må i stedet nøye deg med å gi generelle ordre om hvordan de skal slåss. Heldigvis er de nokså glupe, og gjør for det meste fornuftige ting. Likevel er det et par anledninger de ikke gjør som du vil, men hvis du er flink til å gi ordre er dette sjeldent noe problem. Det varmer å se en kompetent kamerat slå tre fiender i bakken for så å invitere deg til å banke løs på dem alt du orker.

Fra det ubevisste sjeleliv

Blant Persona-brukerne i spillet er du spesiell. Alle andre må ta til takke med én Persona, mens du kan ha opptil tolv stykker samtidig (etter du har gått opp noen erfaringsnivå). Nye Persona fås vanligvis som belønning når du gjør det bra i kamp, men disse kommer i begrensede varianter og med varierende slagstyrke. For å bedre oddsene mot skyggene må du gi deg i kast med en god, gammel Shin Megami Tensai-tradisjon og fusjonere.

Sær, men hjelpsom.
Sær, men hjelpsom.

En merkelig skrue ved navn Igor og hans assistent Elizabeth kan hjelpe deg med å lage nye og mektigere Persona. Du tar med de du har vunnet i kamp til dem, og får dermed valget mellom å kombinere to eller tre stykker for å kalle fram en ny skapning fra det underbevisste. Fusjoner som koster tre Persona å gjennomføre gir ofte bedre resultater enn de som bare krever to, og du får alltid se hva sluttproduktet blir før du starter en fusjonsprosess. Angrer du på en fusjon kan du alltids kjøpe tilbake dine gamle Persona, men bare hvis du registrerte dem.

Hjemmelagde Persona har to store fordeler over de du vinner i kamp. Hver av menneskene du knytter bånd til er nemlig assosiert med en arkana, og alle Persona tilhører en av disse. Dine selvlagde Persona får en erfaringbonus basert på hvor sterkt båndet ditt er til den personen som representerer deres arkana. Dermed går de raskt opp i nivå, blir sterkere og lærer nye angrep. I tillegg får du evnen til å skape spesielt mektige Persona når du har bygd opp et bånd til sitt høyeste nivå.

Hovedpersonen har et overmåtelig rikt sjeleliv.
Hovedpersonen har et overmåtelig rikt sjeleliv.

Angrep og andre særtrekk ved en Persona kan overføres til en annen via fusjon. Det er visse begrensinger i hvem som kan lære hva, men gjennom litt eksperimentering lærer du fort hvordan dette fungerer. Akkurat det å eksperimentere med fusjoner er veldig artig, for all slags merkelige guder og demoner kan dukke opp. Hva skjer når du kombinerer en hunndjevel med en enhjørning? Kan resultatet av denne merkelige kombinasjonen arve hunndjevelens evne til å sjarmere fienden?

Det er likevel et lite svakhetstrekk ved dette systemet, da det er tilfeldig hva som blir overført. Siden du får se resultatet før du godkjenner kan du alltids avbryte prosessen og starte på nytt, men en litt mer elegant løsning på dette kunne vært ønskelig. Du glemmer likevel dette problemet når din nye praktdemon arver både evnen til å fullt helbred dine allierte og usårlighet mot slagvåpen.

Det lille ekstra

Hverdagsliv.
Hverdagsliv.

Mesteparten av Persona 3: Fes er identisk med originalspillet, men det har blitt lagt til masse små forbedringer. Nye mellomsekvenser gir deg et innblikk i dine alliertes hverdagsliv, du kan spille på en høyere vanskelighetsgrad og ved spillets slutt får du epiloger for alle sosiale bånd du har klart å fullfører. En hel drøss nye sideoppdrag gir deg litt ekstra å gjøre i byen og Tartarus, og over tjue nye Persona kan tilkalles.

Et par måneder inn i spillet åpnes også muligheten for å smi dine Persona om til våpen. Disse er ofte kraftigere enn de du kjøper eller finner i Tartarus, og enkelte spesielle Persona kan gi opphav til særdeles mektige våpen.

Denne oppdaterte utgaven av Persona 3 er blitt omdøpt til Reisen, og i tillegg inneholder Fes et nytt kapittel som finner sted etter begivenhetene i originalen. Den nye historien har fått tittelen Svaret, og her får du rollen som kamproboten Aigis. Sammen med SEES må Aigis utforske den mystisk labyrinten Tidens Avgrunn, som er til forveksling lik Tartarus.

Det er langt mindre historie i Svaret enn Reisen, og det er heller ikke noe tidsskjema å stri med. I tillegg er nesten alle fiender du møter resirkulerte utgaver av de du allerede har møtt og nedkjempet i løpet av Reisen, så Svaret gir ofte en avsmak av oppvarmede rester. Dessuten krever den høyere vanskelighetsgraden at du stopper opp oftere for å nedkjempe fiender og bygge erfaringsnivå.

Tidens Avgrunn følger samme oppsett som Tartarus.
Tidens Avgrunn følger samme oppsett som Tartarus.

Paradoksalt nok reddes opplevelsen av vanskelighetsgraden. Det er svært viktig å utstyre seg med passende Persona i enhver situasjon, samt tenke nøye over hvem du vil ha med deg i labyrinten. Du må også tenke mer over hvordan du skal fusjonere Persona, for du kan ikke lengre kjøpe tilbake dine gamle. De beste kampene I Persona 3: Fes foregår i Svaret, og et av spillets høydepunkter er å se nøye planlegging belønnes med tilintetgjorte skygger.

Herlig og annerledes

Grafikken i Persona 3: Fes er ikke spesielt imponerende rent teknisk, men har et så sterkt særpreg at jeg glatt kan overse den slags mangler. Alt fra menyene når du handler til designet på dine fiender er så godt gjennomført (og ofte vidunderlig sært) at det stiller mange mer teknisk sterke spill i skyggen. Her er det ingen middelalderborger eller alver, men en flott, moderne stil akkompagnert av et av årets beste lydspor.

Musikken spenner alt fra klassiske toner til pop, rock og rap, og er ofte langt fra det vi vanligvis forventer i et rollespill, noe som er veldig oppfriskende. Det eneste problemet med musikken er at det ikke er nok variasjon for et gigantisk spill som Persona 3. Du hører for eksempel den samme kampmusikken gjennom hele spillet, og selv om Fes-utgaven har lagt til litt ekstra musikk når du utforsker er det for det meste de samme, gamle sangene om og om igjen. Hadde musikken vært av lavere kvalitet kunne dette fort blitt en ubehagelig opplevelse.

Til og med menyene er stilige.
Til og med menyene er stilige.

Akkurat lengden er egentlig den eneste store svakheten i Persona 3. Spillet holder seg friskt og spennende i lang tid, men når bare Reisen varer et sted mellom sytti og nitti timer, og Svaret slenger på enda femten til tjue timer blir det litt vel mye av det gode. Nesten hele spillet foregår i den samme byen, og bortsett fra et par små avstikkere skjer all kamp og utforskning i Tartarus og Tidens Avgrunn. Persona 3 er et godt nok spill at det klarer seg lenge innenfor disse begrensingene, men med rundt hundre timer spilletid risikerer man rett og slett å bli utbrent før slutten. Det må likevel påpekes at mesteparten de nesten to hundre timene jeg har tilbrakt med originalutgaven og Fes har vært ypperlig underholdning.

Konklusjon

Persona 3: Fes er et av de mest originale og spennende rollespillene jeg har spilt på lenge. Det unngår mange av de vanlige fallgruvene i sjangere, og har en forfriskende annerledes stil og struktur. Samtidig byr det på en solid utfordring og en engasjerende historie. Det eneste problemet er at det gjentar seg selv for ofte, og godt kunne slengt på litt mer variasjon i utforskningen og musikken.

Hvis du allerede har Persona 3 er Fes mer å regne som en tilleggspakke. Du får litt nytt innhold i selve hovedhistorien, og et ekstra kapittel å spille gjennom. Hvis du ikke likte originalutgaven av spillet er det ikke noe nytt å hente her, men deler du mitt engasjement for det er dette et gledelig gjensyn med noe av det beste i sjangeren i år.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen