Under Devolver Digitals E3-show tidligere denne måneden viste utgiveren frem et nytt glimt av Death's Door. Den åndelige oppfølgeren til Titan Souls har nå fått slippdato – 20. juli 2021 – og i forkant av lanseringen fikk vi en smakebit på hva utvikler Acid Nerve har stelt i stand denne gangen.
Etter å ha tilbragt et par timer i den sjarmerende verdenen er det lett å se elementer av Titan Souls. Samtidig er dette en langt vennligere opplevelse, som uten tvil vil være mer overkommelig for den gjengse spiller.
Se for deg sjarmen fra gamle Zelda-spill kombinert med de hektiske kampene i Hades. Der har du Death's Door – rett og slett et skikkelig hyggelig actioneventyr.
Kråken med ljåen
Spillet åpner dystert nok, i en underverden der kråkene bestemmer over liv og død. Du er en slags «kråke med ljåen», hvis jobb er å reise ut i verdenen og hente sjeler som har sluppet opp for tid.
Når du en dag skal ut og hente en ekstra viktig sjel går ting imidlertid galt. Sjelen blir nemlig stjålet og forsvinner bak spillets titulære dør. En kråke som ikke fullfører oppdraget sitt er dømt til døden, og dermed bærer det ut på eventyr for å finne en løsning på problemet.
Verdenen er en fryd for øyet, og designteamet har lekt seg med masse variasjon – fra den film noir-inspirerte underverdenen til mosekledde slott og høstlige hager. Det flotte lydsporet bygger opp stemningen, og figurene man møter på fungerer som motvekt til spillets ellers så dystre tema. Spesielt ble jeg glad i Pothead, en stakkars fyr hvis hode har blitt forvandlet til en gryte full av suppe.
Hvert område skilter også med egne fiender, som bidrar til at opplevelsen aldri blir kjedelig, men stadig vekk har nye utfordringer å by på.
Frem med sverdet
Kampsystemet i Death's Door er enkelt nok å forstå. Sverdet ditt har et lett og et tungt angrep, du kan hoppe unna og du kan bruke pil og bue, samt diverse magiske egenskaper, på avstand. Akkurat avstandsvåpnene er ikke spesielt effektive – i hvert fall ikke før du får oppgradert dem – og som oftest vil du bruke sverdet når du takler spillets mange forskjellige fiender.
Mens spillet handler om å sanke store sjeler i håp om å komme deg gjennom Death's Door, er det også flust av småttinger som står i veien. Enkelte kreperer av ett hugg med sverdet, mens andre krever litt mer innsats for å bli kvitt.
Felles for dem alle er at de slår akkurat like hardt. I motsetning til Titan Souls tåler man imidlertid mer enn et slag, som betyr færre dødsfall og mindre frustrasjon.
Enten du blir truffet av en liten flaggermus eller en svær sjefsfiende mister du alltid én av dine totalt fire segmenter på helsemåleren. Når du dør er det tilbake til siste sjekkpunkt. Disse er heldigvis aldri langt unna, men alle småfiendene du hadde kverket er nå tilbake igjen.
God trening, men dårlig progresjon
De mange monstrene du meier ned fungerer som god trening før spillets sjefskamper. Her lærer du når du skal slå til og når du bør dukke unna. På vandring gjennom verdenen tjener man også opp Soul Energy, som brukes for å oppgradere sverdet, buen og hvor hurtig den lille kråka kan fyke frem og tilbake i kampens hete.
Akkurat progresjonssystemet var ett av få elementer i Death's Door jeg ikke lot meg imponere av. Etter to oppgraderinger av sverdet tok det fortsatt like mange slag å bekjempe samtlige fiender jeg møtte på.
Skal det være noen vits for spillere å sanke Soul Energy tror jeg Acid Nerve blir nødt til å justere på oppgraderingene. Akkurat nå merker jeg null forskjell på kråken jeg startet spillet med, og den jeg hadde oppgradert fire ganger i løpet av demoen.
Samtidig vet jeg ikke om oppgraderingene strengt tatt er nødvendige. De tre sjefskampene jeg var gjennom varte alle akkurat passe lenge, med nok tid til å lære seg de forskjellige angrepene som dukker opp for hver fase av kampen.
Kampsystemet er rettferdig. Det byr fortsatt på utfordringer, men sammenlignet med Titan Souls opplevde jeg aldri å bli frustrert fordi jeg ikke fikk til det jeg prøvde på.
Spenning i puslespill
For meg er det riktignok spillets mange puslespill som byr på mest spenning i Death's Door. Disse er aldri spesielt vanskelige å forstå, men omstendighetene rundt bidrar ofte til å skape litt ekstra adrenalinrush.
Ta for eksempel en sekvens der man står på et rullebånd med digre stempler som hele tiden prøver å dytte deg ned i avgrunnen. Med jevne mellomrom dukker det opp svære ovner som man må tenne opp med en ildkule, samtidig som en fiende står på andre siden av rommet og peprer deg med bomber.
Du kan ta deg god tid, være forsiktig og time alt perfekt. Eller så kan du guffe deg gjennom hele greia og håpe på det beste. Sistnevnte er selvfølgelig ikke den smarteste løsningen, men her er det altså flere muligheter for de som er ute etter litt tøffere utfordringer.
Konklusjon
Med Death's Door har Acid Nerve skapt en opplevelse som er langt mer overkommelig enn den åndelige forgjengeren Titan Souls. Sistnevnte hadde fortsatt sine egne positive sider, men frustrasjonen som gjerne førte med gjentatte dødsfall mot samme fiende er kraftig redusert i Death's Door.
Verdenen er flott, med varierte omgivelser å bevege seg gjennom, morsomme figurer å støte på og ulike fiender å bekjempe. Kampsystemet er enkelt å forstå, og sjefskampene er passe utfordrende uten at de noen gang føles urettferdige.
Det eneste jeg savner, og som jeg håper utvikleren får orden på i fullversjonen, er et progresjonssystem man faktisk merker noe til. Av det jeg fikk spille var det ingen merkbar forskjell på opplevelsen før og etter oppgraderinger, og det er kjedelig å investere hardt opptjente sjeler uten å få noe igjen for det.
Ellers må jeg si at jeg gleder meg.
Death's Door kommer til PC, Xbox One og Xbox Series X/S 20. juli.
Ute etter flere sjarmerende eventyrspill? Da kan vi anbefale The Legend of Zelda: Link's Awakening. Vil du ha en mer actionfokusert opplevelse er Hades kanskje for deg.
