I det siste har jeg spilt Nioh 3, Crimson Desert, Path of Exile, Diablo IV og Saros. Heseblesende action, masse effekter, massive verdener og uendelige fiender. Jeg har digget alle sammen, men det er også en action- og kampdrevet trend i alle spillene.
Inn kommer Outbound, som plasserer seg omtrent så langt fra de spillene som det går an å komme. Her er det bilen, landeveien og stillheten som venter. Ganske digg, når alt kommer til alt.
Fred og ro
I Outbound har du solgt unna alt du eier, kjøpt en liten camper og skal utforske naturen. Egentlig hadde jeg ikke trengt å skrive mer om spillet enn akkurat det, for hvis du forenkler det litt, er dette alt du gjør.
Reisebrev dag 1: Nå drar jeg. Bilen er ladet, vasket og klar. Jeg har bestemt noen punkter jeg har lyst til å besøke, og gleder meg til å nyte naturen, høre fuglene og leve et stille, rolig liv utenfor byen de neste ukene. Jeg er spent på hva som venter der ute, og om jeg har husket å pakke det jeg trenger.
Spillet har et kart som viser deg anbefalte steder å besøke, og første mål er et branntårn. På veien dit er det en ødelagt bru, og til den trenger du både verktøy og tre. Rundt om på landeveien er det rasteplasser det passer å stoppe ved. Her finner du litt forsyninger, og veldig ofte litt søppel fra tidligere gjester. Rydder du opp og putter søpla i resirkuleringsmaskinen i bilen, får du billetter. Disse byttes inn mot blåkopier av verktøy, møbler eller masse annet som kan lages i bilen.
For å bygge trenger du forskjellige materialer som du samler rundt om i naturen. Trær kan ikke hogges, men må plukkes fra bakken. Ingen grove inngrep i naturen i Outbound; tanken er tydeligvis å leve i harmoni med moder jord. Samtidig som du utforsker landemerker og leter etter forsyninger, må du også samle mat. Det er bær og andre ting spredt rundt, for du blir jo sulten.
Beroligende og litt kjedelig
Outbound har noen elementer fra «survival»-sjangeren, men det setter deg aldri på noen prøver. Det er ikke vanskelig på noen som helst måte, og det måtte litt tilvenning til før jeg fikk skrudd ned tempoet jeg var vant til. Da jeg først gjorde det, satte jeg mer pris på roen og kosen i spillet. Det går sakte, ingenting haster, og ingen verden skal reddes eller demoner drepes.
Reisebrev dag 8: I dag har jeg brukt mesteparten av tiden på rasteplassen. Jeg har utvidet terrassen på bilen, laget et par nyttige verktøy, men mest av alt har jeg samlet og laget mat. Deilig syltetøy og andre godsaker er klart, og nå skal jeg kose meg med solnedgangen.
En god spilløkt i Outbound er når jeg rusler rundt i naturen og får med meg noen trestubber på vei mot et utkikkspunkt. Før jeg kommer dit finner jeg et radiotårn, låser opp nye møbler jeg kan lage og finner ressurser til litt pynt. Så får jeg endelig utvidet andre etasje på bilen med litt platting, noen nye verktøy og kanskje en koselig lenestol. Ja, bilen har etasjer – og den samler magisk nok sammen alt når du rydder ned campen for å kjøre videre. Slik går egentlig dagene og ukene i Outbound.
Det er hverken mange eller komplekse spillmekanismer her. Alt er enkelt og rett fram, uten store utfordringer eller hindre på veien. Du har aldri dårlig tid, og er aldri i livsfare. Men det er koselig, deilig og avslappende. Litt kjedelig og repetitivt etter noen timer, men naturen er pen og lydene er beroligende.
Konklusjon
Outbound er mer eller mindre akkurat det spillet det ser ut til å være. Her gjelder det bare å senke skuldrene, ta livet med ro og kjøre rundt i naturen. Reisen er hele poenget, og jeg har kost meg godt med den tiden jeg har hatt i spillet.
Spillmekanismene for å samle ressurser og mat, lage møbler og bygge på camperen er enkle og greie. Overlevelsesmekanismene er til stede, uten at det noen gang blir utfordrende.
Koselig, rolig og et deilig avbrekk fra andre heseblesende spill. Outbound ender opp som en ganske fornøyelig reise gjennom vakre omgivelser.
Outbound slippes 11.mai til PC og Xbox, samt 14. mai til PS5 og Nintendo Switch.
