Demoer pleier være smakebiter. Kanskje det første kartet eller starten av spillet med fremgang låst etter veldig kort tid. Et håp om mersmak.
ZDT Studios hadde en litt annen ide med Darwin's Paradox! Spillmekanismene og figuren din var plassert i en annen start enn i spillet. Musikken fyrer opp og du får en vag følelse av gjenkjennbarhet. Som bekreftes det øyeblikket du, blekkspruten Darwin, får en svart bandana. Dette. Dette er Metal Gear Solid-oppfølgeren vi har ventet på.
Franske ZDT hadde nok fått lov av utgiver Konami til denne hyllesten av Solid Snake fra sin hovedfigur Darwin, to figurer som deler opptil flere fellestrekk, blant annet en overlegen snike-evne og kamuflasje. Dessverre forsvinner bandanaen i det utgitte spillet...
Kidnappet
Hovedfigur Darwin er blitt revet ut av sitt hjem i det idylliske havet, der han svømte rundt med vennen sin og lærte grunnleggende ting som å gjemme seg og å sprute blekk. Idyllen varer ikke, han og vennen røskes ut av vannet og transporteres vekk.
Nå befinner han seg plutselig i det enorme fabrikk-komplekset til UFOOD. Den helt normale ferdigmatprodusenten, som ikke driver med noe uvanlig, og som lager ordinær og sunn og god mat passende for mennesker. Helt sant.
Hoppe og snike
Spillet er et klassisk plattformspill. Det er hoppegåter, spinnende blader du må unngå, bevegelige deler. Ild, damp og radioaktiv gørr tyter ut her og der, og det er lett å dette nedi eller bli knust. Dette har du sett før, Darwin's paradox! er en arving i rett nedadgående linje fra Super Mario Bros. I tillegg til hoppegåter, snike-problemer rundt vakter får man noen litt heftigere scener der du må løpe fra monstre. En god og variert miks.
Plasseringen i en matfabrikk gir rikelig med unnskyldninger for spillskaperne til å lage et spenn brett med ulike tematiske hindringer og farer, enten det er sikkerhetspersonell med laservåpen i kontorbygget eller roterende kjevler i bakeriet.
Egenskapene dine er usannsynlig enkle. Du kan hoppe, klatre på tak og vegger, sprute blekk, dra i spaker og gjemme deg. Det er stort sett det hele. Men det blir vanskelig nok likevel, og bare det at du kan gå i taket på tørt land har gitt nivådesignen mye å leke med.
Best med konsollkontroll
Ikke prøv å spille med tastatur og mus. Spillet lar deg spille med tastatur og mus, om du absolutt insisterer. Ikke gjør det. Selv jeg, inngrodd PC-gamer, tok bare frem tastaturet for å se hvor lite spillbart det var.
Jeg er evig takknemlig for at utviklerne har innsett at spillet de har laget er ett der det er morsomt å ikke få det til på første forsøk og som har kalibrert etter det. Automatisk lagring er veldig flott plassert mellom de ulike utfordringene og gåtene, uten at de kommer så ofte at de tidvis krevende segmentene trivialiseres. Jeg innrømmer at det var en lettelse å se lagre-ikonet etter en særs vanskelig hoppegåte eller to.
For hvert forsøk med brettet kommer du ett hakk nærmere den forjettede neste lagringsplassen... Darwin er omtrent like solid bygd som en våt serviett, så det er ikke noe rom for små feil eller manglende presisjon og timing.
En situasjonell observasjon: Jeg fikk anmelderkopien mens jeg var på vei inn i en lei luftveisinfeksjon. Spillet passerer testen for «passende vanskelig mens du er hjemme fra skolen og akkurat litt for syk til å forlate huset», en spillkategori leserne er kjent med.
Retroreferanser
ZDT Studios har åpenbart noen dannede og beleste folk i staben. Figurdesignen er sterkt inspirert av franske og belgiske tegneserier fra 60- og 70-tallet, og spesialeffekter og monsterdesign fra dårlige svarthvitt-scifi-filmer enda tidligere.
Alt fra roboter til måker har denne karikerte og overdrevne tegnestilen. Darwin har i animasjonens navn fått et par færre armer enn en blekksprut og store ekspressive øyne som klarer formidle både den ene og den andre følelsen. Animasjonen av blekkspruten må ha tatt lang tid å få til dette nivået. Darwin føles levende, bevegelsene har ikke dette gjentagende preget av samme animasjoner på rotasjon.
Det er ikke bare her referansene finnes. Når jeg satt fast mellom roterende tannhjul fikk jeg en følelse om at dette må jeg ha sett før. Og joa. Utviklerne selv sier de dro inspirasjon fra blant annet Chaplins «Moderne tider» fra 1936.
Nivådesignet har også den sjarmerende retrofølelsen. Jeg mistenker sterkt at vi kommer til å få se en del t-skjorter og annet med UFOOD-logoen. Som med Wayland Yutani, Aperture, og Moms Friendly Robot Company. Folk elsker en ond corporate skurk med en god merkevaremanual.
Hakkete
Jeg storkoste meg altså gjennom. Likevel: Tidvis virker det som gåtene er i feil rekkefølge. Jeg satt fast lenge på en gåte og måtte bruke mange forsøk, og så hoppet jeg glatt gjennom syrebad og pigger uten strev i flere bolker etter det.
Det er mulig det er gjort med vilje for å bryte opp spenningen litt, men det føles lite sammenhengende og river deg ut av innlevelsen. Jeg måtte ta pauser fra spillingen for å prøve igjen senere etter en tekopp alt for mange ganger, særlig de litt mer actionpregede segmentene.
Om det er bevisst for å bryte opp spillopplevelsen ville det vært mindre distraherende å ha de veldig knotete segmentene på slutten av hvert kapittel, i mangel av en spilloppbygging med tradisjonelle sluttfiender. Ett unntak er den siste sluttfienden, som virkelig er en liten utfordring.
Ett steg nærmere
Alt i alt er dette et sjarmerende plattformspill, som klør litt samme kløen som Portal og Stray. Jeg vil si den passer til deg som liker følelsen av å stadig være ett lite steg nærmere slutten på nivået, å sakte lære deg bevegelsene i omgivelsene, planlegge hvordan du skal prøve neste gang. Og neste gang.
Denne er for deg som liker hoppegåter og blekksprut. Deg som liker forsøk etter forsøk for å få det deilige rushet av å få det til. Darwin's paradox! er også et spill det kanskje tar en helg å spille, så det er en overkommelig opplevelse i en hektisk hverdag.
En helt klar ni av ti.
Darwin's paradox! kommer ut 2. april til Nintendo Switch 2, PlayStation 5, Windows og Xbox.
