LOS ANGELES (Gamer.no): I dagens samfunn er det vanlig å kategorisere menneskers meninger som enten det ene eller det andre. Det er aldri noen mellomting. Enten er du for noe eller i mot det. Det virker som det er den eneste måten internett er på når det kommer til det evigvarende spørsmålet: Er Zelda best når det er mørkt og realistisk, eller når det er søtt, fargefult og tegneserie-aktig?
Jeg lener meg nok litt mot mørkt og realistisk. Men det betyr ikke at jeg ikke elsker Wind Waker, som har tålt tidens tann mye bedre enn Twilight Princess når det kommer til grafikk. Eller Breath of the Wild, som jeg tipper vil bli ansett som et penere spill enn Red Dead Redemption II om ti år. Link’s Awakening på Nintendo Switch vil nok også bli et slik spill, så lenge de optimaliserer det godt nå når de går mot sluttfasen, for E3-demoen jeg har spilt har noen tekniske problemer som er svært uvanlige for Nintendos kjernespill.
Paradisøya Koholint
Minnene fra et spill jeg ikke har spilt på 20 år kommer umiddelbart strømmende tilbake. Lydene, navnene, alt er der. Link’s Awakening var et merkelig spill i sin tid, men et svært godt spill, utviklet av samme teamet innad i Nintendo som stod bak perlen A Link to the Past.
Historien er den samme som før: Link har strandet på den tropiske øya Koholint, som huser fargerike figurer og merkelige fiender og steder. Den nye kunststilen gir øya et preg av å være en miniatyr-øy befolket av små levende dukker i nøkkelring-størrelse, og det ser svært pent ut.
For å komme seg vekk fra øya, må Link samle forskjellige musikkinstrumenter som skal brukes for å vekke The Wind Fish – en skapning som ligger og sover inni egget sitt på toppen av Koholints høyeste punkt. Disse instrumentene får man ved å fullføre Dungeons – store grotter med fiender, puslespill og en sjefsfiende helt på slutten. Dette er kjent Zelda-struktur.
I demoen gjorde jeg nettopp dette. Jeg våknet opp – en klassisk start på Zelda-spill med respekt for seg selv – fant sverdet på stranden hvor Link først ble vasket i land, og søkte i den forheksede skogen etter en måte å komme meg inn i et av templene på.
Vakkert, men ikke helt blankpolert
På veien tok jeg fiender, støtte på en Chain Chomp – en fiende som ellers er å finne i Mario-spillene – og fant en og annen skjult skatt. Jeg klør meg litt i hodet, for bildefrekvensen underveis er litt haltende.
Dette er svært uvanlig for et Nintendo-spill av denne typen. Greit nok, Breath of the Wild hadde også problemer, men det spillet er av et helt annet visuelt kaliber. Jeg skjønner ikke hva Switch-en sliter med her.
Inni hus ser det ut som frekvensen i Link’s Awakening ligger på jevne 60 i sekundet, men ute i det fri faller dette betraktelig og spillet føles veldig hakkete til tider. En kjepp i hjulet for den nydelige kunststilen på spillet.
Dette er liksom motsatt av hva Nintendo ellers pleier å gjøre: Som regel optimaliserer de utseendet til slutt, og sørger for at spillet kjører bra hele veien. Jeg håper de bare har handlet i en annen rekkefølge denne gangen, og at spillet ender opp med en jevn bildefrekvens når det kommer i september.
Føles uansett bra å spille
Når det er sagt, følte jeg aldri at det kom i veien for kamper ute i den åpne verdenen. Det føles bra å ta knerten på Moblins med sverdet, dytte små fiender unna vei med skjoldet eller forhekse elektriske fiender med magisk støv så øynene deres tyter ut, litt som på sånne leker man klemmer på.
Etter å ha spilt de fire har-du-sett-ett-så-har-du-sett-alle-unnskyldningene av noen templer i Breath of the Wild, føles det som å komme hjem når jeg stiger inn i Tail Cave i Link’s Awakening. Musikken, stemningen, alt stemmer. Her er det låste dører, kart og kompass og et nytt våpen å finne som man må bruke for å nå slutten av tempelet. Det er dette jeg spiller Zelda-spill for.
Jeg fikk dessverre ikke testet den nye Chamber Dungeons-modusen, hvor man ser ut til å kunne bygge sine egne grotter og templer. Når man fullfører grotter i selve spillet, låser man opp nye rom man kan sette sammen til egne, unike grotter. Mer enn det vet vi ikke på dette tidspunktet, og må nok vente til spillet slippes med finne ut om dette er noe særlig tess. I disse Mario Maker-dager har nok den kreative puljen av Nintendo-entusiastene ganske høy standard når det kommer til slike typer moduser og spill.
Konklusjon
Likevel, av det jeg har fått teste ser det ut som dette spillet er ganske tro til originalspillet: Lydene høres riktige ut, musikken låter storslått i orkesterversjon, og kunststilen er tydelig, fargerik og full av sjarm. I tillegg er det jo ekstra hyggelig at Color Dungeon, tempelet fra Link’s Awakening DX til Game Boy Color som er designet rundt Game Boy Color-ens fargeskjerm ser ut til å være med.
Spillet virker veldig riktig på de fleste måter. Det eneste jeg bekymrer meg for er hakkingen i bildet når man er ute i den åpne verdenen. Jeg krysser fingrene for at spillet er ganske ferdig på alle andre måter, slik at dette er det eneste de trenger å utbedre til fullversjonen av spillet kommer. Hvis dette er i orden da, mistenker jeg at dette vil bli en tidløs versjon av et spill fra det obskure hjørnet av Nintendos Zelda-katalog, som kommer til å glede mange som ikke har opplevd spillet før.
The Legend of Zelda: Link's Awakening kommer til Nintendo Switch 20. september. Mens du venter kan du jo lese deg opp på andre nyheter og inntrykk fra årets E3-messe »
