FEATURE: De beste og mest skuffende spillene i 2014
Feature

Spillåret 2014

De beste og mest skuffende spillene i 2014

Sjekk hvilke spill redaksjonen rangerer høyest i ni kategorier.

Så langt har vi delt ut lovord til hele ni spill i tre kategorier, og er ikke halvveis en gang. Overraskende nok har det så langt heller ikke vært en eneste duplikat å spore i kåringene. Dette vil nok endre seg litt i de kommende kategoriene.

Nå skal vi først sette eselører på de tre spillene som fellesskapet mener skuffet mest i år – det er her kontroversene begynner. Deretter går vi mer inn på detaljnivå og hedrer de spillene som utmerker seg på spesifikke områder.

Største skuffelse

  1. Watch Dogs

Utgitt på Xbox 360PlayStation 3, Xbox One, PlayStation 4, Wii U og Windows.

Som så mange andre skuffende spill er det ikke nødvendigvis slik at Watch Dogs er dårlig. Isolert sett er det et habilt åpen verden-spill med en del løse tråder og den vante tekniske hurlumheien som medfører slike lanseringer, men det er ikke derfor spillet ender opp her. Ubisofts store åpen verden-satsing skuffer nemlig mer på grunn av hybris enn noe annet.

Watch Dogs skulle være nye nytt, noe annerledes, og noe som spillutviklerne tilsynelatende ikke kunne utforme til på PlayStation 3 og Xbox 360. De tidlige trailerne fra E3 2012 viste en vanvittig detaljert verden, en slags implisert lovnad om at PlayStation 4 og Xbox One kom til å kunne yte såpass. Etter hvert som spillet mistet mer og mer glans fra trailer til trailer, ble det klart at dette ikke var den revolusjonen vi ventet oss. 

Til slutt solgte spillet uansett i hopetall, men kritikken var utvilsomt preget av måten Ubisoft lempet på den visjonen de først viste frem. Om de selv trodde nykonsollene skulle være hvasere, eller om de rett og slett bet over for mye, vet vi ikke. Resultatet ble uansett at Watch Dogs skuffet mange.

    1. Destiny

      Utgitt på Xbox OnePlayStation 4Xbox 360 og PlayStation 3.

      Det var knyttet store forventninger til Destiny. Mange fans var spente på hvordan første spillet til Bungie skulle bli etter at de la Halo på hylla for noen år siden. En skikkelig innertier ble et ikke, og mange følte seg skuffet.

      En av klagene er at det er mye resikulering av områder, og man befinner seg veldig mye i de samme stedene under ulike oppdrag. Det samme gjelder også når man gjør ferdig spillets historie og skal begynne å få utstyr og komme til et høyere nivå. Da er det de samme oppdragene, de samme stedene og de samme fiendene som må drepes på nytt, og på nytt, og på nytt. 

      Oppdragsstrukturen gjentas også igjen og igjen. Man skyter seg vei gjennom fiender, venter på at «ghosten» din skal gjøre ferdig noe datagreier, og skyter deg vei gjennom flere fiender. Og historien som fortelles er usammenhengende, klisjefylt og veldig tynn. Dette er det som gjør Destiny til en av årets største skuffelser.

    2. Assassin's Creed Unity

      Utgitt på Xbox One, PlayStation 4 og Windows.

      Assassin's Creed Unity ble sluppet i midten av november. Senest forrige uke kom den nyeste oppdateringen som skal prøve å lappe sammen spillets mange feil.

      I likhet med Battlefield 4 i fjor virker ikke Assassin's Creed Unity å være i nærheten av en fullverdig løsning på problemene som har plaget spillet siden lanseringen. Det er svært synd også, fordi realiseringen av Paris under den franske revolusjonen er mer forseggjort enn seriens tidligere leflinger med Roma og fjorårets variant av Karibien.

      Store problemer med bilderaten, det typiske åpen-verden-problemet der figuren plutselig faller gjennom verdenen og skrekkingytende hoder uten ansikt men med øyeepler og tenner er noen av tingene som vi som fellesskap kommer til å huske Assassin's Creed Unity for. Selvfølgelig er det mange som slapp unna de verste problemene isolert, men sammen slet spillfansen mye.

Beste originale idé

    1. This War of Mine

      Utgitt på Windows, Linux og Mac.

      Det er mange spill som lefler med krig, vold og masseslakt av andre mennesker, men med unntak av Spec Ops: The Line og Valiant Hearts: The Great War er det få moderne spill som serverer et så ærlig innblikk i krigens brutale verden som det This War of Mine gjør. Her ligger ikke fokuset på drap og lemlestelse, men heller på det å overleve i en mørk og kald verden.

      Man tar kontroll over en gruppe overlevende som må samarbeide, stjele og byttehandle for å klare seg i en by okkupert av krig. Handlingen baserer seg på den virkelige beleiringen av Sarajevo på nittitallet, og utviklerne har hentet inspirasjon og erfaring fra mennesker som fikk kjenne krigen på kroppen. Dette merkes, for det å skulle klare seg i This War of Mine er en skjellsettende og unik opplevelse.

      På utsiden er det kanskje lite mer enn et todimensjonalt strategispill, hvor man til tider må veie risiko og belønning opp mot hverandre, men under overflaten er det så utrolig mye mer. This War of Mine tvinger deg til å tenke nytt, men krever også at du tar konsekvenser for de valgene du gjør, de menneskene du sårer og de livene du ødelegger – alt bare for at du skal overleve et par dager, uker eller måneder ekstra.

      Når alt kommer til stykket må man nesten bare spørre seg selv: «Er det verdt det?»

    2. Threes!

      Utgitt på iOS og Xbox One.

      Hver eneste måned oppsummerer vi de ti beste mobilspillene som har kommet i løpet av den siste tiden. Så langt i år har vi anbefalt 110 spill, med mange meget gode spill blant de utvalgte.

      Av disse er det nok Threes! som har imponert mest. Dette enkle, men utrolig vanedannende spillet er laget av Sirvo, et lite utviklerstudio bestående av kun tre personer. Selv om selve prototypen til spillet ble klart på en dag, så brukte de godt over et år på å utvikle spillet før det var ferdig.

      I Threes! har du et rutenett på 4x4 ruter. På disse rutene ulike tall som skal kombineres til nye tall. 3 pluss 3 blir seks og så videre. Det som gjør spillet vanskelig er at du ved å skyve rutenettet i en retning flytter alle tallene på brettet. Og med hver bevegelse kommer det inn et nytt tall. Dermed må du kombinere to eller flere brikker, og sørge for at brettet ikke fylles opp.

      I etterkant av Threes! dukket det opp haugevis med kloner, men ingen har holdt den samme kvaliteten, og den samme unike følelsen som dette spillet hadde da det ble sluppet.

    3. Middle-earth: Shadow of Mordor

      Utgitt til Xbox One, PlayStation 4, Windows, Xbox 360 og PlayStation 3

      Det er ingen tvil om at Middle-Earth: Shadow of Mordor er et finslipt sandkassespill med solide mekanikker og et stort hjerte for underholdning. Likevel er det det svært innovative Nemesis-systemet som løfter spillet over sine konkurrenter.

      Gjennom et intrikat system har utviklerne klart å løse flere utfordringer i en altomfattende smekk. Orkene, som fort kunne blitt ganske kjedelige og ansiktsløse, har nå fått en identitet, og spilleren har fått en grunn til å gjenkjenne dem. De har også blitt utstyrt med ulike egenskaper og disse tvinger spilleren til å legge opp taktikken sin ulikt alt etter hvem hun møter. Orkene på «gølvet» også kjent som kanonføde, kan avansere i rekkene ved å ta knekken på spillets hovedperson. Dette gjør det artig å følge maktkampen blant orkene, og å etter hvert manipulere disse kampene til din fordel.

      Hånd i hånd med dette systemet er idéen om at spilleren ikke kan dø. I de fleste spill vil spillerens død medføre at handlingen fryses og at du må gjøre noe om igjen eller i hvert fall bare fortsetter der du slapp. I Shadow of Mordor blir spillerens død andres brød. Orkene som «dreper» deg avanserer i hierarkiet, og det at du stadig vender tilbake blir gjort til en viktig del av dialogen og spillets gang.

      Med disse to idéene sydd sammen har utviklerne løst mange problemer og skapt en spillverden med en enorm flyt og svært høy underholdningsverdi. Vi ser ikke bort fra at andre utviklere kan komme til å bygge videre på disse tankene i fremtiden.

Beste visuelle design

  1. The Banner Saga

    Utgitt på Windows, Mac og iOS.

    Her i det kjølige nord er vi godt vant til å se vikinger presentert på mange ulike måter, men The Banner Saga introduserte oss for et nydelig og magisk univers vi sjelden har sett maken til. Spillets estetikk er svært slående. Flotte håndtegnede figurer og animasjoner, i en stil som er lett inspirert av tidlige Disney-filmer, forfører spilleren og skaper en behagelig atmosfære. De nydelige snøkledde omgivelsene bidrar også til å skape en unik verden som føles frisk samtidig som det er noe kjent og gjenkjennelig ved den.

    Spillets stil er gjennomført og fungerer bra både under de taktiske kampene og i dialogsekvensene. Kanskje det mest som best kjennetegner bildet av The Banner Sagas er likevel de lange bannerne som vaier i vinden mens du beveger styrkene dine mellom ulike steder på verdenskartet. Spillmekanikken legger opp til at reisen mellom steder også blir en essensiell del av opplevelsen.

    The Banner Saga er ment å være en triologi, og vi gleder oss til returen til den magiske verdenen. Vi håper de nydelige omgivelsene og den særegne stilen beholdes og videreutvikles slik at neste eventyr kan bli en like stor fryd for øyet.

  1. Alien: Isolation

    Utgitt på PlayStation 3Xbox 360PlayStation 4, Xbox One og Windows.

    Det skinner gjennom fra første sekund av Alien: Isolation at Creative Assembly har satt alle krefter inn for å overføre det visuelle inntrykket fra Ridley Scotts Oscar-premierte romgrøsser til dataskjermen. Designprinsippet har vært at hvis det ikke kunne gjøres ved filmens skapelse i 1979, så skal det ikke inn i spillet. Alt fra den generelle romstasjonsarkitekturen og helt ned til de minste detaljer – dataterminaler, lufteventiler, dører – er gjenskapt med nennsom, retrofuturistisk hånd og med et kledelig kornete 70-tallsfilter på toppen.

    I den hektiske gjemmeleken med det morderiske romvesenet er det rett nok ikke ofte man har anledning til å stoppe opp og nyte de visuelle inntrykkene. Men når man en sjelden gang får en liten pustepause, så er det vel verdt det å se seg litt rundt, for maken til samvittighetsfull kunstnerisk gjengivelse av en filmlisens har jeg sjelden sett i spillform.

    Ikke minst har Creative Assembly gjort seg flid med selve monsterets anatomi. Den eneste vesentlige endringen de har gjort, er faktisk å gjøre uvesenets bein mer dyreaktige enn de var i filmen, slik at ganglaget dens ser realistisk ut selv når det drapsmaskinen lusker fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake, foran skapet du står inne i, klistret inn mot innerveggen, uten å puste, med desperasjon i blikket og hjertet i halsen.

  2. Transistor

    Utgitt til PlayStation 4 og Windows.

    Supergiant Games er et spillselskap som vet å skille seg ut fra mengden. De slo igjennom med spillet Bastion for snart seks år siden. I mai 2014 kom deres nyeste spill, Transistor.

    Her spiller man som den kvinnelige hovedrollen Red. Handlingen er satt til en cyberpunk-aktig by, og Red blir nesten drept fordi hun har fått hendene i et meget kraftig våpen. Hun tar opp jakten på fiendene, og på vei dit tar hun oss med gjennom en fascinerende og flott visuell reise.

    Transistor spilles i isometrisk tredjeperson, og måten områdene og byen er laget på er spennende. Alle bygninger, bakgrunner og utsiktspunkter man kommer over er flotte å se på. Supergiant har også greid å beholde en rød tråd gjennom det hele, og det er ingenting som stikker ut som ikke passer inn i spillet.

    I tillegg til at det er gjennomført og gjennomtenkt til fingerspissene, er den visuelle stilen i spillet helt unik. Studioet har greid å skape noe eget, og når man ser skjermbilder fra Transistor er det liten tvil om at det er fra nevnte spill. Der mange andre spill kan ligne på hverandre, stikker Transistor seg ut, og det på en meget flott måte.

På neste side kan du lese om spillene vi synes hadde best lyddesign, hvilke spill vi mener hadde best humor, og spillene som kapret oss med sine historier.

Threes!

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Til toppen