Ventetiden på Metroid Prime 4 har vært lang. Etter mange utsettelser, flere konsollgenerasjoner uten livstegn og en total omstart med nytt studio, føles det litt stort å sitte her med et flunkende nytt Prime-spill. Det ble nesten en slags ærefrykt i det for meg. Hva skal man egentlig forvente fra en så høyt elsket serie etter så mange år?
Svaret er knakende god utforsking, en skikkelig gjennomført verden og en ganske ålreit science fiction-reise med enkelte grep som lander litt halvveis.
Ny pusleplanet
Året er 20X9, og du blir kastet rett inn i en heftig kampscene hvor Sylix (kjent fra den hemmelige slutten i Metroid Prime 3) og rompiratene hans angriper en forskningsbase. Heldigvis er Samus Aran allerede på plass for å gripe inn.
I typisk Nintendo-stil er det ikke kjempemye historie som må forklares før du kan ta armkanonen fatt, men åpningssekvensen formidler det som trengs på en stilig måte. Her er rompirater, her er Samus – begynn å skyte.
Med tanke på at dette spillet opprinnelig var tiltenkt den forrige Switch-konsollen, hadde jeg ikke kjempehøye forventninger til det tekniske. Man må derimot ikke spille lengre enn to sekunder før den grafiske stilen slår deg i trynet. Gud bedre så bra dette spillet ser ut på Switch 2.
Introduksjonen gir en kjapp innføring i hvordan det grunnleggende fungerer. Du kan skyte, bruke utstyr og skanne de fleste gjenstander i omgivelsene med hjelmen din. Hvis du har vært borti serien før vil du umiddelbart føle deg hjemme, og styringen har ikke endret seg drastisk fra hvordan ting fungerte i Metroid Prime Remastered. For meg føles det dønn riktig.
Etter den korte introduksjonen befinner du deg på planeten «Viewros», en helt ny planet for serien. Der er du strandet sammen med et knippe føderasjonssoldater, og i motsetning til Metroid Prime 3 foregår faktisk hele spillet på samme planet denne gangen.
Jeg har alltid hatt en svakhet for gradvis utfoldende spillverdener av denne typen. De gir deg nye verktøy i en planlagt rekkefølge, og lar deg stegvis utforske forskjellige deler av områdene. Det er noe eget med hvordan det får deg til å følge med på hvilke områder du må komme tilbake til.
I det ene området låser du for eksempel opp muligheten for å hoppe høyere. Høyere hopp kan du bruke for å komme deg opp til et nytt våpen, og det våpenet kan du igjen bruke et annet sted for å åpne en dør du gikk forbi tidligere. Sånn holder spillet på fra start til slutt, og jeg elsker den flyten.
Det er som om verdenen er et eneste stort puslespill, hvor du selv må sette sammen bitene. Når sånne spillverdener først funker, kan de være utrolig vanedannende, og dette er absolutt et av de tilfellene.
Man blir lommekjent på en måte som klør et helt eget sted i den rare spillerhjernen min, og det funker like bra her som i de tidligere spillene i serien.
Selv om mesteparten av spillet foregår på samme planet, går det heldigvis ikke på bekostning av variasjon. Planeten er delt opp i flere forskjellige soner som du reiser mellom på gitte punkter.
Du blir først kjent med et frodig jungelområde, før turen tar deg innom både snødekte fjell og tordenvær. Fellesnevneren er at alle områdene ser ut som de hører hjemme i Metroid-universet, og alle har sin egen gjenkjennelige stemning.
Midt mellom de forskjellige sonene finner du dessuten et gigantisk ørkenområde, og det er her en av nyvinningene i spillet får vist seg – Samus har nemlig fått seg motorsykkel denne gangen.
Helt grei motorsykling
Da jeg først ble introdusert for motorsykkelkjøringen tenkte jeg ikke så mye om den. Den fungerer helt greit, og er først og fremst en måte å komme seg fra A til B. Du kan skanne ting og skyte fiender mens du er på farten, og det er en del godsaker og oppgraderinger å plukke opp blant sanddynene, men jeg valgte å ikke bruke så mye tid på selve kjøringen underveis.
Noe som derimot tok uventet mye fokus i starten, er medhjelperne dine. Samus er nemlig ikke alene på Viewros. Du blir fort kjent med et et par andre soldater, som hjelper deg videre. Det nye oppdraget deres er å finne en vei bort fra planeten. Til å begynne med var jeg skeptisk til det nye fokuset på andre rollefigurer enn Samus, men hjelperne tar ikke så mye plass i historien som det kan virke som fra starten av.
Mesteparten av spillet er fortsatt ganske ensomt, akkurat på den måten jeg mener Metroid burde være. Jeg endte faktisk opp med å sette pris på noen av øyeblikkene som oppstår mellom Samus og de nye vennene hennes. Måten soldatene snakker om hvor tøff og legendarisk Samus er ga meg litt assosiasjoner til Master Chief i Halo-spillene, og i begge tilfellene fungerer det som en måte å få frem litt av den tøffe personligheten til en ellers stum hovedperson.
Dette spillet er med andre ord litt mindre ensomt enn hva jeg forventet til tider, men ikke på en måte som forstyrret mye. Og tidvis på måter jeg likte.
Noe som begynte å utpeke seg litt mer etter hvert, og derimot var litt irriterende, var hvor lang tid det tar å komme seg mellom de forskjellige hovedområdene.
For det første må du gjennom flere lasteskjermer for å komme deg ut til ørkenområdet. Så må du kjøre gjennom ørkenen en stund, i verste fall blir det et par minutter med kjøring per gang. Så må du gjennom det samme settet med lasteskjermer én gang til for å komme deg inn i området igjen.
Når man skal gjøre den typiske «backtrackingen» med nytt utstyr, kan man bli litt lei av å gjøre hele denne regla. Spesielt hvis man har så dårlig retningssans som undertegnede. Det ble et lite irritasjonsmoment etter hvert, men ikke noe som trakk veldig ned.
Obligatorisk tidtrøyte
I mesteparten av spillet er det nemlig ikke mye som trekker ned. Jeg spilte meg gjennom det ene området etter det andre i en slags «flow»-tilstand og koste meg hele veien – helt til jeg plutselig ikke gjorde det lenger.
Mot slutten av spillet blir du utsatt for et segment hvor du må samle en usannsynlig mengde med materialer i ørkenen, og den eneste måten å gjøre det på er å kjøre frem og tilbake med motorsykkelen til det kjedsommelige. Den typen ressurssamling kan være avslappende og gøy i noen tilfeller, men det føles veldig gammeldags å gjøre det så obligatorisk som det er her.
Tidvis fikk jeg litt samme følelse som av den uendelige lange jakten på «Triforce»-bitene på havet i Wind Waker. Jeg var klar for å komme meg til slutten, og ble i stedet sittende i halvannen time med nesten bare kjøring i ørkenen. Drivet i historien stoppet helt opp, og det føles veldig rart når jeg hadde likt hele spillet så godt opp til det punktet.
Jeg kunne tilgitt det lettere hvis selve kjøringen var eksepsjonelt morsom å holde på med, men det var den ikke.
Med det sagt er jeg stort sett imponert og fornøyd med spillet. Jeg elsker å utforske de varierte og nydelig designede områdene, og jeg er veldig glad for å se hvor godt spillet fanger Metroid-stemningen. Ikke minst er det gøy å se hvor godt den visuelle stilen til Retro tar seg ut, nå som utvikleren endelig har fått jobbe med en konsoll som er nyere enn Nintendo Wii.
Skrekktilhengeren i meg gliste dessuten av å se at spillet tidvis turte å lene seg litt forsiktig inn i grøssersjangeren denne gangen, noe man tidligere kunne se spor av i det fabelaktige Metroid Dread. Det passer veldig bra med settingen, samtidig som spillet ikke blir så skummelt at jeg ville kalt det et skrekkspill. Noen små doser setter jeg uansett pris på.
Jeg innser at veldig mye av det jeg liker med Metroid Prime 4: Beyond kommer fra originaltriologien, og at dette først og fremst er enda et sånt spill. Men nå har det tross alt gått 18 år siden sist, og jeg er egentlig bare glad for å se at de klarte å gjøre noe bra med serien igjen.
Alle de små grepene som gjorde de tidligere spillene så innlevelsesrike er på plass, og Samus er fortsatt en av Nintendos kuleste spillhelter.
Konklusjon
Mesteparten av Metroid Prime 4 er fortsatt god gammeldags 3D-Metroid, og jeg er veldig fornøyd med opplevelsen som helhet. Du hamstrer oppgraderinger, utforsker, løser gåter og plaffer ned monstre som den tøffeste dusørjegeren i galaksen. Det er like gøy nå som det var for 18 år siden, men spesielt nyskapende er det kanskje ikke.
Det både ser flott ut og kjører som en drøm på Switch 2, som får det kruttsterke visuelle designet til å skinne som det aldri har gjort før.
Frem til den siste delen av historien var jeg storfornøyd med dette romeventyret, men dessverre snubler det litt for hardt i de siste timene til at jeg ikke kan unngå å plukke og klage litt. Det er godt mulig at motorsykkelkjøringen vil treffe bedre hos andre spillere, men for meg ble det et skår i gleden.
Til tross for noen feilsteg er dette en vellykket gjenoppliving av serien, og en verdig oppfølger til den originale trilogien. La oss bare håpe det ikke tar 18 år til neste gang.
Metroid Prime 4: Beyond lanseres 4. desember for Nintendo Switch og Switch 2 (testet).
