ANMELDELSE: The Mawesome Pack
Anmeldelse

The Mawesome Pack

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

The Maw er en relativt snodig skapning. Jeg skal ikke våge meg ut på en diskusjon om skapningens kjønn, men for letthets skyld refererer jeg til en ”han”. Maw deler visse grunnleggende atferdsmønster med menneskets beste venn, hunden. Han kommer løpende når du roper på ham, liker å gå tur med halsbånd og spiser ting han ikke nødvendigvis har godt av. Forskjellene er imidlertid også distinkte; Maw mangler pels og er egentlig en levende, lilla og gjennomsiktig geleklump med grønn, flagrende tunge. Det eneste halsbåndet som kan temme ham er en slags superkonsentrert stråle som holder monsteret innenfor rekkevidde, med denne aktivert kan kompisene jobbe sammen.

Altetende geleklump

Men han spiser ting han ikke har godt av. Kort sagt spiser Maw alt som er uheldig nok til å være i nærheten av det sjarmerende monsteret, og som passer i den komisk store kjeften. Spillet kan på sett og vis ses på som en eneste stor matsankingsaksjon, for Maw er virkelig umettelig. Etter hvert som føde inntas vokser den lilla geleklumpen, helt til det meste kan fortæres på ett eneste jafs. Det er et ganske absurd syn når lille Frank går med et gigantisk, lilla monster svevende ved sin side, som om Maw er et slags vanlig kjæledyr.

Maw ved starten av spillet
Maw ved starten av spillet

I The Mawesome Pack er det utvilsomt Maw som er stjernen. Dette til tross for at spilleren kontrollerer en blå, utenomjordisk person, som leder tankene mine hen til maurene i Disneys film, "Småkryp". Han heter morsomt nok bare Frank.

Frank og Maw er ved spillets start fanget i et romskip med en menneskelignende besetning. Etter at skipet styrter, ser den nyformede duoen sitt snitt til å ta bena fatt. Etter en hysterisk konfrontasjon med fienden oppdager Frank at Maw er ganske harmløs, i alle fall for øyeblikket. Maws greie er å spise ting. For at de fiendtlige galaktiske soldatene skal bekjempes og la de to utskuddene være i fred, må Maw derfor vokse.

Strukturen på spillet er slik at duoen bare får gå videre til neste område etter at Maw har vokst til å bli en viss størrelse. Heldigvis er områdene ganske store; til tross for den begrensede bevegelsesfriheten følte jeg meg aldri fanget. For å vokse trenger Maw mat, derfor må områdene saumfares for smådyr. Men det tar ikke lange tiden før også større dyr kan spises, og desto større dyr geleklumpen spiser, desto kjappere vokser han. Ved spillets slutt var min Maw utrolig stor, og hadde klart å få i seg et tresifret antall tonn mer eller mindre fordøyelig føde.

Maw litt senere som flyvende orm-ting
Maw litt senere som flyvende orm-ting

Tenk, for svarte, tenk!

Frank snubler tidlig over en stråledings. Denne gir ham ikke bare kontroll over Maw, også et utvalg objekter og andre skapninger kan manipuleres. Strålen er riktignok ikke å forstå som noe tyngdekraftsvåpen av typen herr Freeman mang en gang har måtte stole på. Den fungerer mer som et glorifisert og fancy hundebånd. En del av spillets oppgaver må løses ved hjelp av dette båndet, typisk ved å dra en fiende etsteds, eller å kaste bomber med lasso.

Før jeg hadde spilt en time møtte jeg på en av spillets tenkeoppgaver. Et par stygge, kjøttetende planter hindret meg i å gå videre til neste område. Enhver som har opplevd den såkalte pokémon-logikken vet at planter er høyst ødeleggbare hvis situasjonen opphetes litt. Jeg kom kjapt i hug de mistenkelig flammefirfirslene som jeg hadde passert, og som nå stod og snuste på andre siden av elven. Ideen stod som en lyspære i hodet på meg.

Problemet var bare at Maw hadde et problem med å fordøye denne ideen, eller rettere sagt, å fordøye firfirslene. Etter et lite bad var et av reptilene likevel godt nok tilberedt for den plutselig kresne Maw, muligens på grunn av måltidet hans ikke lenger var brennende flamboyant. Etter en tilsynelatende ubehagelig transformasjon var det en glødende og sotete Flamme-Maw som stod foran meg. Plantene ante ikke hva som traff dem.

Maw, Frank og et av de større dyrene i spillet i bakgrunnen.
Maw, Frank og et av de større dyrene i spillet i bakgrunnen.

Slike små oppgaver har spillet mer enn et par av. De er riktignok ikke særlig utfordrende, men like fullt ganske morsomme. Maw kan i beste Kirby-stil tilegne seg et sett av forskjellige egenskaper, alt etter som hva som ble fortært sist. I tillegg til Flamme-Maw fikk jeg blant annet leke meg med Flygende Orm-Maw og Løpsk Laserskytende Fasan-Maw. Oppgavene består oftest i å finne et slikt dyr som Maw kan få en nyttig evne fra, og deretter bruke det høyteknologiske hundebåndet for å uskadeliggjøre og dermed tilberede gourmetmåltidet. Deretter følger en nøtt av typen nevnt ovenfor, hvor Maws evne skal brukes til å nå et nytt område, eller fjerne en hindring.

Mat er veien til en geleklumps hjerte

Resten av tiden brukte jeg på å samle mat til det lattervekkende utysket. Og dæsken som dette dyret skal spise. Spillet er derfor per definisjon ganske gjentakende. Jeg var målbevisst på at Maw skulle bli så stor og feit som mulig, og brukte derfor massevis av tid på å tråkke gjennom blomster og brenne ned trær. Men selv om du velger å bare spise det du absolutt må for å kjøre gjennom spillet raskt, så er det en overhengende fare for at spillet vil føles som en eneste lang luftetur med bikkja. Maw spiser nemlig av eget initiativ vanligvis, du trenger bare å lede ham til koldtbordet, så forsyner karen seg selv. The Maw er i det hele tatt et spill som krever lite innsats fra spilleren.

Jeg koste meg med spillet til tross for dette, men muligens fordi det hele ikke er så altfor langvarig, de forskjellige nivåene er oftest ferdigspilt på under halvtimen. Som en som spilte gjennom The Mawesome Pack over flere dager, og med korte økter, var ikke mangelen på variasjon et veldig stort problem. Jeg tok likevel meg selv i å savne litt mer kreativitet i oppgaveløsningen, det blir mye resirkulering av brukte puslespill og tenkeoppgaver.

En vakker verden
En vakker verden

Et atmosfærisk og koselig eventyr

Spillet er et indiespill, og utviklet av et relativt beskjedent antall mennesker med begrensede ressurser, uten at dette er spesielt tydelig i sluttproduktet. The Maw har et ganske vidunderlig og Pixar-aktig visuelt preg, og du blir glad i den lystige stilen. Foruten herlig atmosfære er det tekniske også mer enn kurant. Områdene er riktignok litt ribbet for detaljer, men karaktermodellene til de ulike skapningene, spesielt Frank og Maw, er svært bra utført. Spesielt tittelinnehaver er hysterisk morsomt gjengitt, som det å se det transparente gelemonsteret bevege seg vaggende ved Franks side, mens han sleiker seg rundt munnen med sin etter hvert gigantiske, grønne tunge. Spillet inngår definitivt kompromiss, de få detaljene i bakgrunner og ansikter er definitivt synlig for den kritiske tilskuer. Men det betyr lite, fordi blikkfang som The Maw og de mange kreative skapningene er svært gjennomførte. Både skapningen og spillet scorer høyt på sjarm.

Musikalsk er også presentasjonen mer enn godkjent. Det er slengt med en rekke melodisk- og rytmisk fengende sanger, som blant annet inneholder stilig gospelaktig acappella og forskjellige organiske rytmeinstrumenter. The Maw er terapi for sansene, og spillet fremstår som lystig og humoristisk.

Litt sårt tiltrengt variasjon

Dette er jo en omtale av The Mawesome Pack, som inkluderer et par miniekspansjoner i form av ekstranivåer. Det såkalte Speeder’s Lane er, til forskjell fra det andre ekstrainnholdet, radikalt annerledes fra resten av spillet. I dette nivået får Frank muligheten til å kose seg med en stjålet svevende motorsykkel med et ubegrenset antall bomber. Denne sekvensen foregår i et fugleperspektiv, og det er ikke så rent få fiendtlige antilufts-installasjoner som må tilintetgjøres. Selv om det strengt tatt ikke var så veldig morsomt å spille, fungerte det greit som krydder.

En av skurkene
En av skurkene

Speeder’s Lane er også utvilsomt det vanskeligste nivået i spillet. The Mawesome Pack bærer nemlig preg av å være utrolig rundt i kantene og ekstremt tilgivende. Så vidt jeg fikk erfare, var det bare i Speeder’s Lane det i det hele tatt var mulig å dø, og resten av spillet kan egentlig spilles på autopilot. Jeg hadde for eksempel i et par tilfelle litt problemer med å fly fra luftkanal til luftkanal som Flygende Orm-Maw. Jeg ble irritert da problemet mitt viste seg ikke å være at jeg gjorde noe feil, men at jeg gjorde noe i det hele tatt. Spillet lar deg sitte tilbake og slappe av, det er lite du trenger å bidra med. Dette fokuset fungerer for dette spillet, men mer fordi det av og til kan være greit med noe rolig og bedagelig.

Konklusjon

The Mawesome Pack er et hyggelig spill. Det er kreativt, morsomt å spille og har humoristisk appell. Dessverre er spillet kanskje i overkant på autopilot, det var ikke mye jeg som spiller gjorde i de timene jeg brukte på spillet. Eventyret er gjennomtenkt og vellaget, og det er lite feil å spore i spillets kode. Men Maw er en selvforsynt kar, som egentlig ikke trenger oss spillere til annet enn å peke ut retningen.

Du vil sannsynligvis ikke orke å spille gjennom hele spillet i en jafs. Mangel på variasjon kombinert med lite interaktivt gameplay gjør at spillet oppleves som noe overfladisk og hult. Men er du ute etter litt lett vårlig underholdning, har den grønntungede ganske mye å by på. I lys av spillets vanskelighetsgrad er det enklest å anbefale The Mawesome Pack til den yngre garde, men ikke nøl med å teste det ut.

(The Mawesome Pack er tilgjengelig for nedlasting gjennom Steams nedlastingstjeneste, og inkluderer The Maw og ekstranivåene Speeder Lane, Brute Force og River Redirect - prisen er 12 euro)

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen