ANMELDELSE: Tom Clancy's H.A.W.X 2
Anmeldelse

Tom Clancy's H.A.W.X 2

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg må innrømme at jeg strengt talt ble litt overrasket da jeg fant ut at Hawx fikk en oppfølger. Joda, det var et kurant spill – men det var også glemt kort tid etter siste rakett var avfyrt. Det hadde sine øyeblikk med mye moro, men også sine øyeblikk med ren og skjær frustrasjon. Mottagelsen var generelt laber over hele fjøla, men tydeligvis mente Ubisoft at konseptet var verdt å satse videre på. Bare et drøyt år senere har nemlig oppfølgeren ankommet, Hawx 2.

Burde Ubisoft latt serien dø i fred, eller har de klart å gjøre en liten spurv til en majestetisk hauk?

Clancy er konge?

F-16 Fighting Falcon
F-16 Fighting Falcon

Hvor det forrige spillet klarte å koke sammen en historie som omtrent var like spennende som å lese Snorre-sagaen baklengs, har utviklere heldigvis tatt til vett denne gang. Det vil si, de har for en gangs skyld basert historien på universet til forfatteren bak tittelnavnet. Nemlig Tom Clancy.

Alle som har lest en bok, sett en film eller spilt et spill med Clancy-navnet påtrykt vet hva det går i. Verden er i krise, terrorister har fått tak i skumle våpen og selvsagt er ikke alle til å stole på. Og det er akkurat den regla Hawx 2 følger: Terrorister angriper verden rundt, verken russerne eller verdenspolitiet (les: USA og deres allierte) vet hvem som står bak. Før plutselig … noe skjer.

Eurofighter Typhoon
Eurofighter Typhoon

Historien Hawx 2 leverer kan neppe sies å være av voldsomme dimensjoner, verken i kompleksitet eller i underholdningsverdi. Men når det er sagt, den duger – man forstår hele tiden hva som skjer, hvorfor det skjer og hva man skal gjøre. I hvert fall mesteparten av tiden.

Til min store glede har heldigvis Ubisoft sprøytet litt mer kapital inn i Hawx denne gangen, noe som kan tydelig både sees og høres: Mellomsekvenser er generelt flotte og detaljerte, og stemmeskuespillet er denne gang langt mer troverdig enn hva som var tilfellet i forgjengeren. Innen spillet er over har man stiftet bekjentskap med både amerikanere, russere, briter og flere. Og bortsett fra at russerne snakker klassisk Hollywood-”rusenglish” seg i mellom, klarer stemmeskuespillet å fortelle deg hvem du har med å gjøre.

Hva det grafiske angår er ting relativt uforandret fra det forrige spillet, med ett hederlig unntak. Landskap ser enda kvassere ut denne gangen, angivelig takket være faktiske satellittbilder som har blitt importert inn i spillet. Jeg kan riktignok ikke si at jeg kjente meg igjen i oppdragene som foregikk over Oslofjorden, men lekkert ser det i hvert fall ut uansett.

Skyt opp eller ned

Harrier GR9
Harrier GR9

Et av punktene jeg fokuserte spesielt mye av min kritikk på i det forrige spillet var variasjonen. Ikke at det var for lite av den, men heller for mye: Luft til luft -kamp var det som utvilsomt fungerte best i det forrige spillet, gode gammeldagse bikkjeslagsmål mellom illsinte fugler væpnet til tennene. Hva luft til bakke angikk var det derimot dørgende kjedelig. Uheldigvis sendte Hawx 1 oss ut gang på gang på bomberaid og annet tull, faktisk helt til krampen tok oss.

Utviklerne har heldigvis lært leksa, men i sin iver har de også vært litt overivrig. Denne gang er det ironisk nok for lite variasjon. Denne gang er det nemlig alt for mange bikkjeslagsmål.

I fare for å virke selvmotsigende følger en forklaring. Den kunstige intelligensen i Hawx 2 har tilsynelatende blir kraftig oppgradert; fiender både stuper unna raketter, slipper ut flares (avledningsbluss) i dungevis og verst av alt – jager deg rundt som ei rotte. Resultatet? Enkelt og greit at fiendene er alt for tøffe motstandere. Dog, man oppdager etter hvert at det ikke nødvendigvis har så mye med deres akrobatiske kunnskaper å gjøre – men heller deres mangel på de. Fiender har en usedvanlig stygg uvane for å velge akkurat de samme manøvrene gang på gang. Dessverre involverer disse manøvrene å fly nærmest mulig deg. Resultatet er at du kan jage en fiende opp og ned i en loop i flere minutter uten hell. Rett og slett fordi han flyr for nærme.

Dette, kombinert med at kameraet er like dårlig som i det forrige spillet, gjør luft til luft -kamp til lite annet en frustrasjon. Noen unntak er det heldigvis, men langt nær mange nok til at det går opp i opp.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen