Sniper Elite-serien er tilbake med sitt ørtende innslag, denne gangen med ny hovedperson.
Selv om Hitman-aktig sniking, store nivåer og sakte film fortsatt har sin sjarm, stiller Sniper Elite: Resistance med altfor lite nytenking til å gjøre det til et minneverdig innslag i serien.
En fri sabotør
Vi skal nok en gang tilbake til midten av 1940-tallet, da andre verdenskrig herjet i Europa. Handlingen foregår parallelt med Sniper Elite 5, og denne gangen spiller du som den engelske sabotøren Harry Hawker. Harry har tidligere dukket opp som en bifigur i flere spill i serien, men dette er første gang han tar hovedrollen får seg selv.
Gjennom en rekke sabotasjeoppdrag i okkuperte Frankrike er målet ditt å stoppe nazistene før de kan ta i bruk sitt nye topphemmelige supervåpen, og potensielt bruke det til å vinne krigen.
Veien mot supervåpenet tar deg til alt fra flotte europeiske skoger til okkuperte festninger og småbyer. Samtlige områder vrimler av SS-soldater, Gestapo og andre utysker, og kampanjen består av forskjellige åpne brett – ikke helt ulikt de man finner i det nyeste settet med Hitman-spill. Flere av de tidligere Sniper Elite-spillene trakk også tydelig inspirasjon fra Hitman, en inspirasjonskilde som i det minste gir mening på papiret for denne serien.
Det å sakte ta seg gjennom de små åpne verdenene, finne hemmelige dører og løse sideoppdrag er en type småpusling jeg setter pris på i snikespill av denne typen. Jeg syns også det er en ganske god variasjon i de forskjellige stedene du besøker.
Spillet har kanskje «Sniper» i navnet, men du kan faktisk gå gjennom store deler av brettene uten å gjøre noe særlig skarpskyting hvis det er det du vil. Det at du ikke er tvunget til å spille på en bestemt måte er jo positivt, men på normal vanskelighetsgrad føles det ofte ikke som at det har særlig store konsekvenser å bli fersket.
Å løpe gjennom et nazisthovedkvarter med maskingevær kan faktisk være en helt brukbar fremgangsmåte i store deler av spillet, og til å være snikespill kan man kanskje argumentere for at det funker litt bedre enn det burde. Hvis du vil fokusere på snike deg rundt uoppdaget finnes det heldigvis mange alternative ruter som gjør det lettere holde lav profil, men dette er aldri noe du blir tvunget til.
Historien er nok ganske velkjent for dem har spilt spill med andre verdenskrig som setting før, men vurdert opp mot andre actionspill i tredjeperson vil jeg si at denne treffer ganske svakt. Det er stort sett de samme actionfilmklisjeene man er vant med som serveres. Det er ikke noe særlig glimt-i-øyet-faktor over det, men tonen er heller ikke gravalvorlig.
Hvis historien hadde gjort mer for å trekke til seg oppmerksomhet, hadde det kanskje plaget meg mer at den er så intetsigende. For å være ærlig virker det riktignok ikke som om spillet er så veldig interessert i hva som foregår selv.
Hovedpoenget er: her er det nazister, du har en rifle, skyt nazister. Det er strengt tatt god nok grunn til å legge ut på tokt, men noen prisvinner tror jeg ikke jeg ville kalt det.
Harry er ikke akkurat noe fyrverkeri av en hovedperson, men han leverer jo noen tøffe replikker i ny og ne. Etter så mange spill med samme hovedperson skjønner jeg at de følte for å prøve med en innbytter, og jeg syns ikke han fungerer dårlig til historien han brukes i. Skuespilleren til Harry høres litt ut som han gjør sin beste Jason Statham-etterligning hver gang han snakker, så hvis det var målet gjør han jo en god jobb. Jeg skulle bare ønske det var litt mer interessante ting å si om rollegalleriet enn det.
Mye å ta seg til
Etter hvert som du legger timer inn i spillet, låser du opp nye våpen og tilpasningsmuligheter. Du får starte oppdrag fra nye vinkler og spille som andre figurer. Nye alternative måter å spille på er et fint insentiv til å spille gjennom brettene og sideoppdragene, men det nye utstyret bidro ikke til å endre spillopplevelsen noe særlig.
Det er i utgangspunktet ganske mye trøkk i rifleskuddene, og de kosmetiske endringene er ikke veldig spennende – delvis fordi det grafiske uttrykket til selve spillet er ganske midt på treet til å være i 2025.
Det som først gjorde at jeg fikk Sniper Elite-serien på radaren i sin tid var de stilige sakte-filmsekvensene, hvor du i detalj fikk se hvordan fiendene ble ødelagt på innsiden av en godt plassert kule. «X-Ray Kill Cam» var et enkelt konsept som serien har hatt som et kjennetegn siden det ble funnet opp. Dessverre er dette fortsatt omtrent det eneste unike ved serien.
Det er gøy å infiltrere bygninger, sette opp feller og fyre av en sakte-filmsekvens innimellom, men det stopper egentlig der.
En ting som derimot bidrar positivt er utvalget av moduser. I tillegg til kampanjemodusen kan du spille samarbeidsmodus med en venn. Hvis du vil samarbeide enda mer er det en bølgebasert horde-modus inkludert, hvor du og opptil tre andre spillere kjemper for å overleve så lenge som mulig. I Invasion kan du invadere andre spilleres kampanjeoppdrag og stikke kjepper i hjulet på intetanende spillere.
Jeg liker hvordan invasjonsmulighetene legger til et usikkerhetsmoment i egne gjennomspillinger, for det er veldig stressende å vite at en annen spiller kan dukke opp for å ta deg. Det fungerer likt her som det gjorde i forrige spill, men det er et fint grep.
For ikke å glemme den dedikerte spiller-mot-spillermodusen, som er ganske tradisjonell flerspilleraction. Hvis kjerneopplevelsen i Sniper Elite: Resistance treffer deg, tror jeg med andre ord det finnes mange timer med underholdning å hente i de forskjellige modusene. Hvis du ikke lar deg rive med av det grunnleggende, bidrar derimot ikke disse modusene med noe spesielt utover det du kan oppleve i kampanjen.
Jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at helheten bare er litt tam.
Hitman-serien, ble først så bra som den er etter noen forsøk med fornyelse og nytenking. Den siste trilogien skiller seg fra resten av serien fordi utvikler IO gikk tilbake til tegnebrettet og omdefinerte hva et Hitman-spill kan være.
Jeg sier ikke at Sniper Elite må gjøre mer som Hitman, men jeg tror serien hadde hatt godt av en kursendring nå.
Konklusjon
Presisjonsskyting i sakte film og nærbilder av nazistinnmat er vel og bra, og på det jevne er dette et ganske greit Sniper Elite-spill. Hvis man har hoppet over de siste par innslagene er ikke dette et dumt sted å hoppe inn igjen når det begynner å klø i avtrekkerfingeren. Resistance følger imidlertid en ganske lik oppskrift, og selv om noen ting har fornyet seg med tiden, har kjerneopplevelsen stagnert en del.
Det er ikke det at spillet gjør noe spesielt dårlig som trekker opplevelsen ned. I all hovedsak fungerer spillet helt fint. Til tross for noen litt utdaterte animasjoner og omgivelser er spillbarheten solid. Jeg savner bare noe spennende og nytt i miksen som jekket inntrykket opp de siste hakkene – noe som hadde fått dette spillet til å skille seg fra de forrige. Snikingen, skytingen og nivåutførelsen er såpass god at du merker et potensial som ikke blir utnyttet helt.
Det er ikke uvanlig at skytespillserier begynner å stagnere litt med alderen, og jeg er helt sikker på at det går an å gjøre mer spennende ting med serien i fremtiden. Men mer av akkurat dette tror jeg ikke Rebellion burde gjøre flere ganger nå. Hvis man bare vil ha mer av den velkjente serien er det likevel verdt det å gi Resistance et forsøk, gjerne med en kompis på slep.
Sniper Elite: Resistance er ute nå til PlayStation 5 (testet), PlayStation 4, Xbox One, Xbox Series X/S og PC.
