Anmeldelse

Bangai-O Spirits

Før eller siden oppdager man at det man ønsker seg ikke nødvendigvis er det samme som det man egentlig trenger. De historiedrevne storspillene har riktignok hatt en fantastisk utvikling de siste årene, men det blir samtidig mer og mer tydelig at de hverken kan nå ut til et massemarked eller holde på interessen til et mer og mer kvalitetsbevisst publikum. Løsningen? Spill som skal få oss til å føle.

"Ett sekund inn i oppdraget."

Tidene forandrer seg, sier man, og man føler at man har belegg for å si det, men det finnes heldigvis unntak. De lar seg kanskje bortforklare som nytolkninger eller (enda verre) nyutgivelser, men bare så lenge du ikke spiller dem. Bangai-O Spirits faller i førstnevnte kategori og tar skyteren til sitt mest ekstreme der den beveger seg mellom ytterlighetene hjernetrim og kulehelvete uten at du noen gang blir sittende igjen som taperen. Du styrer en kamprobot på plattforminspirerte oppdrag som strekker seg både vertikalt og horisontalt uten at det hindrer deg i å utslette alt som beveger seg. Skytingen er ikke ulik fra den du finner i spillserier som Metal Slug og Contra hvis du ser bort fra det vertikale elementet.

Ikke med et klynk…

Hvis du synes at Pacman: Championship Edition markerte høydepunktet for moderne spillutvikling, er sjansen stor for at du på et eller annet tidspunkt kommer til å kalle Bangai-O Spirits årets beste spill. Ikke fordi de to spillene har så veldig mye til felles, selv om likhetene er flere og markante, men fordi perfekte spill hjelper deg å verdsette hva Yaimans åttermannslag har oppnådd – et av de mest slående og fantastiske feiltrinnene i spilldesign siden Super Mario Bros: The Lost Levels staket ut veien for umulige ambisjoner.

Treasure er en av de få utviklerne som fortsatt gjør seg fortjent til fanatisme, og denne nytolkningen av N64-klassikeren Bangai-O (senere Dreamcast) er intet unntak. Oppfølgeren Spirits har blitt ribbet for uvesentligheter, og tilbake står 160 selvstendige oppdrag du kan takle akkurat som du vil. En frivillig opplæring lykkes ikke i annet enn å peke deg mot brett som lar seg gjennomføre uten at det skjer noe forferdelig. Samtidig lar den deg stifte bekjentskap med alt fra balltre til varmesøkende sprettballer.

Spirits kan spilles bilde for bilde. Onde tunger vil ha det til at det ikke gjør noen forskjell når det går hett for seg.
Spirits kan spilles bilde for bilde. Onde tunger vil ha det til at det ikke gjør noen forskjell når det går hett for seg.

I alt finnes det åtte standardvåpnen, og har alle vidt forskjellige egenskaper. De lar seg i tillegg kombinere, men det er EX-angrepene som gjør Spirits spesielt – oppladbare angrep som fyrer av salver med opptil hundre missiler og kan snu nederlag til seier på sekunder fordi de blir mer effektive i faresituasjoner. Bangai-mechaen beveger seg med hurtighet og presisjon i alle retninger og tåler flere raketter. Oppdragene gjennomføres som regel relativt raskt eller ikke i det hele tatt, men du har alltid nok å velge mellom før du eventuelt kommer tilbake rustet med ny kunnskap. Mye av gleden ligger i å finne egne løsninger på oppdragene. Ingen forteller deg hvordan du skal gå fram, men du opplever heller ikke at noe holdes skjult for deg. Derfor blir det å tilegne seg nye ferdigheter svært intuitivt om man ser bort fra den estetiske galskapen.

… Men med et smell

Den overdådige presentasjonen av fiender som går fra å spytte til å spy ut prosjektiler i alle varianter og fasonger får distrikt-Norges bygdefester til å virke inviterende, hakkingen som oppstår i masseslagsmålene tar deg til ølbrillene som satte elendigheten i gang. Fiendene kommer som regel i grupper, store som små har blitt utstyrt med et arsenal som ikke står tilbake for det Bangai-mechaen har tilgjengelig, og å bekjempe dem krever at du tar sjanser. Belønningen kommer i form av gigantiske missiler som ikke har noe imot å dekke hele skjermen der de utsletter alt på sin vei. Spirits kan virke storforlangende og DS-en leverer på ingen måte varene, men som i Otogi brukes de tekniske svakhetene for å understreke at det virkelig skjer noe. De forteller deg at du bør reagere, og gir deg faktisk også tid til det.

Kamphandlingene foregår på nederste skjerm, uten at berørelsesskjermen tar aktiv del i galskapen. Øverste skjerm fungerer som kart og har merket av målene som må beseires for at du skal fullføre oppdraget. Fordi fiendene er så mange og varierte, og du alltid kan velge fritt mellom de ulike våpnene, kan oppdragene som regel løses på vidt forskjellige måter. Noe kan alltid gjøres raskere eller mer effektivt, men siden det alltid stilles høye krav til logisk tenkning og/eller presisjon blir bare å gjennomføre dem premiering nok. Med tanke på at Treasure står bak kan ingen av dem kalles utfordrende, men de som har blitt bortskjemt med vanskelighetsgrader vil få nok å henge fingrene i.

Ingen faller for falsk beskjedenhet

Siden flerspillerdelen ikke tar for seg Mecha-duellering, men deling og samarbeid, blir maskinvarens begrensninger aldri et stort problem. Oppdragene kan spilles av opp til fire, men merkelig nok har denne muligheten blitt begrenset til standardoppdragene. Dette tar meg til den kanskje største merkverdigheten, Sound Load, som i teorien skal la deg dele selvlagde oppdrag og videoer med andre DS-eiere gjennom lydfiler. Den eksentriske ideen lar seg ikke umiddelbart avskrive fordi den elegant snor seg forbi Nintendos frykt for pedofile og lar deg laste ned oppdrag direkte fra internett, men av erfaring virker teknologien så fiklete at du ikke bør nærme deg med mindre du er av den avslappede sorten. Edit-modusen som lar deg sette sammen nye brett ved hjelp av stylusen (både fra eksisterende oppdragsvarianter og fra starten av) gir deg så godt som alle verktøyene som ble brukt for å sette sammen originaloppdragene, og nå til dags virker det unødvendig at den begrense av dårlige teknologiske løsninger.

Konklusjon

Tekniske trivialiteter til side: Med Bangai-O Spirits viser Yaiman at han forstår hvorfor vi spiller. Han gir konsise utfordringer som imponerer isolert sett, og som sammen gir deg kunnskapen til å skape noe selv. Skytingens ekstreme natur gjør det enkelt å la seg engasjere, men kommer i så mange varianter at den aldri slutter å overraske. Selv om mangelen på en tydelig oppdragsstruktur vil skremme mange, er det betimelig å spørre seg om spill som tilpasses den enkeltes ferdighetsnivå mister noe.

Yaiman ser ut til å mene at svaret er ja; hvorfor bake ei kake med så mange ingredienser at noen er dømt til å mislike den? Selv om Bangai-O kan virke uoversiktlig, ja uangripelig, gir det likevel mer mening enn det aller meste annet som har kommet ut i år. Mest av alt fordi det får deg til å ville forstå hvorfor alt ikke fungerer, men også fordi det lar seg dele med andre. Og i spillsammenheng betyr delte opplevelser fortsatt mer enn all verdens drama.

Vurdering


Bangai-O Spirits DS DS 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. september 2008
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: D3Publisher
  • Utvikler: Treasure

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen