En gang i tiden var førstepersons skytespill preget av grå og brune omgivelser, med mye metall og betong. Cryteks Far Cry var et av de første spillene som virkelig gjorde et opprør mot denne typen omgivelser. Her foregikk handlingen på en serie lekre tropeøyer, med fargesprakende vegetasjon, lekre strender og herlig, blått hav. Crytek fortsatte i samme stil med Crysis, og leverte noen av spillhistoriens flotteste miljøer. Nå er Crysis-oppfølger Warhead her, og nok en gang tas vi med til Paradis – før vi blir bedt om å skyte det i fillebiter.

Psykotisk hovedperson?

Crysis Warhead følger Psycho, den britiske soldaten vi stiftet bekjentskap med i Crysis. Handlingen foregår omtrent parallelt med originalspillet – mer spesifikt opplever vi det som skjedde med Psycho etter hans gjesteopptreden med snikskytterrifle på havnen, og før den siste finalen. Originalspillet lurte oss kanskje til å tro at Nomad var i begivenhetenes sentrum hele tiden, men i Warhead finner vi raskt ut at det var mer enn nok action for dem begge. Og vi vet fortsatt ikke hva som egentlig skjedde med teamleder Prophet, så det skulle ikke forundre oss om Crytek har mer på lager.

Psycho er en langt mer interessant hovedperson enn anonyme Nomad, noe spillet også bygger opp under gjennom en serie spennende filmsekvenser underveis i handlingen. Men om du ikke har erfaring med Crysis vil nok selve historien fortone seg rimelig forvirrende, og det hjelper ikke at Crytek har lagt inn noen sekvenser hvor Psycho husker tilbake på ett eller annet som skjedde i fortiden, uten at jeg har noen som helst idé om hva de egentlig handler om.

Som spill, er Crysis Warhead et mer stabilt produkt enn sin forgjenger. Jeg synes de første to tredjedelene av Crysis var noe av det herligste sjangeren har hatt å by på til nå, og føler egentlig aldri at Crysis Warhead kommer helt opp på samme høyde. Samtidig var den siste tredjedelen av originalspillet ganske middelmådig, og et slikt kvalitetsfall skjer aldri i Warhead. Faktisk er det siste brettet i spillet et av de heftigste. Det må imidlertid sies at Warhead er kortere enn forgjengeren, og bør ikke ta mer enn fem til ti timer, avhengig av vanskelighetsgrad og hvordan du spiller.

Fremtidens rustning

Som i originalspillet preges gameplayet av den futuristiske krigsdrakten din. Denne, kombinert med relativt åpne områder, gir deg nemlig stor frihet i forhold til hvordan du vil løse de individuelle situasjonene du kommer opp i. Krigsdrakten har flere spennende funksjoner, som gir deg ulike fordeler avhengig av hva du velger.

Standardfunksjonen gir deg ekstra rustning, men du har også mulighet til å få ekstra styrke (fint for nevekamp og hopping), ekstra hastighet (fint for å løpe opp til fienden og skyte ham i ryggen med hagle før han får mulighet til å reagere) og en kamuflasjefunksjon som gjør deg så godt som usynlig i en begrenset periode, eller til du avfyrer et skudd. Om du vil leke Rambo, er det de tre første funksjonene du bruker mest, og om du vil leke Sam Fisher, kommer kamuflasjefunksjonen veldig godt med. Det fine er at uansett hva du velger, får du en fullverdig opplevelse. Miljøene er som oftest også strukturert slik at du får stor frihet i forhold til hvordan du vil gå frem for å angripe situasjonene.

Friheten ser imidlertid ut til å ha blitt tonet ned litt i forhold til hvordan Crysis var på sitt mest åpne, og Warhead har i tillegg flere seksjoner hvor du er relativt bundet. Blant annet må du i ett oppdrag forsvare et tog, og her går, som forventet, det meste på skinner. Oppdragene har generelt heller ikke den samme store skalaen som i forgjengeren. De føles generelt mindre, med færre mulige løsninger, og mer fokusert nivådesign. Utviklerne har uansett gjort en god jobb med oppdragene, og alle har ett eller annet ved seg som gjør dem spennende og minneverdige.

Blandingen av åpent og mer planlagt gameplay fungerer heldigvis bedre enn i Crysis. Her er det ikke slik at du plutselig kommer til et skille hvor spillet forandrer karakter totalt. I stedet hopper det relativt sømløst fra det ene til det andre, noe som gjør opplevelsen mer variert etter som gameplayet aldri følger i samme spor veldig lenge.

Som i Crysis får du også tilgang på noen kjøretøyer underveis, inkludert stridsvogner og terrengkjøretøyer. Nyheter denne gangen er en artig luftputebåt og en pansret APC – begge fungerer utmerket, selv om luftputebåten kun brukes én gang. Stort sett kan du velge om du vil bruke et av de tilgjengelige kjøretøyene, eller fortsette til fots.

Crysis Wars

I tillegg til en solid enspillerdel, får du også et separat flerspillerspill, for opp til 32 spillere, med på kjøpet. Dette heter Crysis Wars, og er en utvidet versjon av flerspillerdelen i originalspillet. Her serveres vi totalt 21 miljøer, hvorav syv er helt nye, mens resten er hentet fra originalen. Begge modusene fra Crysis er med, inkludert det Battlefield-aktige «Power Struggle». I tillegg har utviklerne lagt til «Team Instant Action», altså «Team Deathmatch». Ikke tidenes største tillegg, men det er en underholdende modus.

Utgangspunktet for denne Crysis Wars er veldig godt, med tanke på at Crysis har et veldig tilfredsstillende og nøyaktig kontrollsystem, samt underholdende kjørefysikk når du setter deg bak rattet eller spakene. Og på samme måte som i Crysis, fungerer flerspillerdelen i Warhead fundamentalt sett godt. «Power Struggle» er fortsatt stjernen i showet – denne modusen er kanskje litt komplisert for nye spillere, men ganske tilfredsstillende når man spiller på et velfungerende lag.

Selve miljøene er varierte, både i størrelse og stil. Her får vi alt fra klaustrofobiske kirkegårder til store ørkenlandskap, og mens noen kun fokuserer på action til fots, fokuserer andre mer på kjøretøyer og helikoptre. Spillet leverer miljøer for en hver smak, med andre ord.

Om Crysis Wars har et problem, er det at det hele føles litt ordinært. Draktfunksjonene gir spillet en ekstra dimensjon i flerspiller, og kombinert med kjøretøyene og de store spillområdene i «Power Struggle»-modusen får vi enspillerdelens frihet også på nettet, men stort sett går det på å skyte og bli skutt. Sistnevnte skjer veldig ofte, spesielt i de mindre miljøene, da du ikke tåler spesielt mye før du dør. Det blir generelt litt for kaotisk.

Spillet lagrer heller ikke statistikken din, slik som Team Fortress 2 og flere andre onlinespill gjør. Dermed føles det ikke alltid like givende å spille. I Team Fortress 2 føler man at man oppnår noe selv om man ikke nødvendigvis gjør det spesielt godt. I Crysis Wars er det kun det som skjer i nuet som teller, og dagens triumfer er glemt når morgendagen kommer.

Teknisk sett virker det hele ganske godt utført, selv om jeg, med min noe tafatte landsbygdlinje, opplever litt mer lag og ustabilitet enn i for eksempel Team Fortress 2. Jeg skulle også ønske at det var mulig å spille mot datastyrte fiender. Jeg vet det ikke er det samme som å spille mot mennesker, men jeg setter likevel stor pris på de spillene hvor jeg får denne muligheten, rett og slett fordi jeg noen ganger bare vil ha litt ren action, uten det ekstra presset man får når man er på en arena sammen med andre mennesker.

Superlekker grafikk

Grafikken er sannsynligvis det første du legger merke til når du starter Crysis Warhead. I året som er gått etter at Crysis kom på markedet har det kommet veldig lite som har vært i stand til å true spillets posisjon som kongen på haugen hva grafikk angår, og selv om Warhead kun har mindre forbedringer i forhold til Crysis, leverer det nok den heftigste grafikken vi vil få se på skytespillfronten i år. I tillegg ser det ut til å gå glattere enn sin forgjenger på tilsvarende maskinvare.

Som før preges det hele av flotte og fargerike omgivelser, som hadde vært ekstremt innbydende om det ikke hadde vært for det faktum at de er fulle av kjipe soldater og det som verre er. Detaljnivået er enormt, effektene er superlekre og prikken over i-en er fysikkmotoren, som blant annet bestemmer hvordan vegetasjonen påvirkes av kamphandlingene. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av trær som går over ende.

Lyden kommer selvsagt litt i skyggen av grafikken, men også her leverer spillet sakene. Bakgrunnslydene befester følelsen av å faktisk være på ei tropeøy, samtidig som våpenlyder og eksplosjoner høres akkurat så kraftige ut som forventet. Skuespillet er overbevisende, og mannen bak Psychos stemme gjør en spesielt god jobb. I tillegg må jeg skryte litt av musikken, som er som tatt rett ut av en Hollywood-film.

Konklusjon

Crysis Warhead er et knakende godt førstepersons skytespill, og er et sikkert kjøp for alle som liker gode actionspill. Her får vi et åpent gameplay med massevis av muligheter, ultralekker grafikk og en omfattende flerspillerdel. Spillet holder en mer stabil kvalitet enn sin forgjenger, men samtidig er skalaen tonet litt ned – spillet er kortere, omgivelsene føles mindre, og friheten er generelt ikke like stor som den var i Crysis. Warhead overgår med andre ord ikke forgjengeren, men ikke la det stoppe deg. Dette er sannsynligvis årets til nå beste førstepersons skytespill.