Anmeldelse
topp

Magic Made Fun

Harry Houdini, David Copperfield, David Blaine og GOB Bluth. Etter at magikerstanden gikk fra heltestatus til lørdagsunderholdning, virker det som om det eneste som kommer igjennom underholdningssensuren nå til dags er ekstremiteter som egner seg best som parodi. Og under spesialeffektenes diktatur er det kanskje ikke så rart at grensen mellom selvskading, vågestykke og forestilling viskes ut. Kan Magic Made Fun være første skritt mot den klassiske illusjonens renessanse?

Hils på Barbara: magikerlaugets egen Martha Stewart.
Hils på Barbara: magikerlaugets egen Martha Stewart.

Berøring er godt

Du kan si mye om «Touch Generations». For noen kan det kanskje virke som om Nintendo bare har funnet enda en måte å melke kundene sine på, men det er samtidig vanskelig å overvurdere arbeidet de gjør for å åpne opp markedet for nye aktører og filosofier. Magic Made Fun er kanskje den mest unike tittelen i Touch-serien så langt, i og med at det er noe så uortodokst som et forsøk på å introdusere en interaktiv konkurrent til alle smågutters største bursdagsfrykt: magikersettet.

Uvanlige spill burde komme i uvanlige innpakninger, og Magic Made Fun lever på dette punktet opp til forventningene. Den store esken føles som et nikk til fortidens håndkofferter, men utformingen er på ingen måte foreldet. Skuffelsen oppstår imidlertid når du oppdager at det eneste som kommer med spillet er en enkel kortstokk. Men så er det heller ikke en hvilken som helst kortstokk du blir servert.

For de som ikke kjenner til «Touch Generations», er det spillserien som oppstod i dragsuget etter Brain Training. Spillene foredler som regel grunnleggende mekanikk gjennom intuitive kontroller og enkel presentasjon for å skape en ny og videre inngangsport til det mediet har å by på. Resultatet har hittil vært uspektakulært, men solid, og når Magic Made Fun ser ut til å snu opp ned på dette, kunne det vært et viktig skritt mot å samle interaktivt design under spillbarhetens felles fane.

Å bli en mester

Hovedmenyen er delt opp i tre moduser: solo magi; hvor DS-en utfører triks på deg, magisk forestilling; som du kan bruke for å lære deg triks du senere kan framføre for venner og bekjente, og magisk trening; som er enkle oppgaver av typen du kjenner fra Brain Training. Fremdriften er også her knyttet opp mot kalenderåret. Du får poeng hver gang du trener, og disse åpner opp aktiviteter, men det er begrenset hvor mange poeng du kan tjene hver dag. Det største problemet er likevel at treningsaktivitetene ikke føles relevant.

Noen kaller det årets mest intetsigende minispill. Hvor fort klarer du å trykke deg gjennom tisekundersvarianten?
Noen kaller det årets mest intetsigende minispill. Hvor fort klarer du å trykke deg gjennom tisekundersvarianten?

De verste eksemplene er på hver sin måte speiloppgaven og den indre klokken, og hver av dem kommer i tre versjoner. Førstnevnte vil at du skal skrive bokstaver speilvendt, og for alle som har erfaring med hvordan Brain Training tok sadistisk glede i å feiltolke bokstaver og tall fortoner dette seg som Gehenna. Så lenge du bare trenger å skrive en bokstav kan du på et vis komme deg igjennom treningen, men når bokstaver blir til ord tar frustrasjonen overhånd såfremst du ikke lever og ånder for speilvendt kaligrafi.

Den indre klokken briljerer derimot på et helt annet område. Oppgaven er akkurat så selvforklarende som den høres ut som: Du teller sekunder ved å trykke på den nederste skjermen, og når du når ti, tredve eller seksti sekunder (alt etter hvilken variant du spiller) forteller DS-en deg hvor mye du bommet med. Å telle sekunder blir ikke morsomt uansett hvordan du pakker det inn, og Magic Made Fun tar seg ikke en gang det ekstra bryet med innpakningen.

Som en brøkdel av modusen hadde ikke to dårlige egg vært noe problem, men disse to heksebryggene utgjør halvparten av de tilgjengelige treningsaktivitetene. Det beste du kan si om dem, er at tisekundersvarianten av klokkeoppgaven lar deg låse opp resten av spillet relativt raskt. De beste av de resterende aktivitetene er enkle kortspill, men ingen av dem kommer i nærheten av å true kabalens hegemoni.

Det som i utgangspunktet er en god idé, ødelegges av upresis gjennomføring.
Det som i utgangspunktet er en god idé, ødelegges av upresis gjennomføring.

Det er en illusjon, Mikkel

Den mest kjøttfulle høna er den magiske forestillingen, der magiske Barbara (som etter bekledningen å dømme må trekke gatelangs i de sene nattetimer for å kunne leve magikerdrømmen) lærer deg hvordan du skal forbløffe omverdenen med billige triks. Ja, de er så billige at du straks mistenker henne for å hå gått i lære hos selveste Sarumann.

Og hva gjør du hvis du skulle klodre det til for deg selv? Ifølge manualen er det best å late som om DS-en gjorde feilen. Med det faller Magic Made Fun nærmere en perverseringen av buktalerkunsten enn tradisjonell magi, og du kan neppe vente deg forståelse for at DS-en har en dårlig dag fra familieinkvisjonen som, om ikke allerede, snart vil se på spill som djevelens verk.

Magic Made Fun er i første rekke et barnespill, men på grunn av stemmegjenkjenningen vil det likevel aldri se en norsk lokalisering. Den nødvendige informasjonen kommer alltid som tekst, ofte i store mengder, og selv om den kanskje er en nødvendighet, blir all lesingen for tung for de yngste. Hvis en voksen spiller sammen med barnet blir det straks et litt bedre alternativ, men at den ene parten må drive med selvpining for at den andre skal få glede av det er aldri et godt tegn.

De fleste av de vel 20 triksene er ikke like underveldende som dette, men løsningen er nesten alltid åpenbar.
De fleste av de vel 20 triksene er ikke like underveldende som dette, men løsningen er nesten alltid åpenbar.

La meg vise deg noe

Det står riktignok ikke fullt så dårlig til med Magic Made Fun som man hittil skulle tro. Solo-modusen imponerer med en overraskende solid kunstnerisk utforming, til tross for sin beskjedne levetid. Selv om triksene er akkurat like lette å gjennomskue som i hovedmodusen, er presentasjonen likevel så stilsikker at du har lyst til å se samtlige av de totalt åtte oppvisningene.

Det desidert beste med hele spillet er likevel den medfølgende kortstokken. Ikke nok med at det står Nintendo på sparesset; nei, kortene er også merket slik at du trygt kan loppe de små nerdevennene dine på neste pokerkveld. For de som kjenner Nintendos historie som kortprodusent er dette en morsom detalj som ikke akkurat veier opp for de mange svakhetene, men i det minste gjør det lettere å leve med dem.

Konklusjon

Som magikersett skulle man tro at Magic Made Fun bare hadde ett egentlig mål: Å gjøre deg til en bedre illusjonist. Det gjør det ikke. Som spill lever det heller ikke opp til tittelen: Det er ikke spesielt morsomt og vil ikke forbløffe vennene dine med mindre de kjenner deg som Tarzan. Innpakningen og konseptet er likevel så unikt at det ikke gjør seg uaktuelt som samleobjekt. Du bør imidlertid tenke deg om før du fjerner emballasjen.

Vurdering


Magic Made Fun DS DS 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. mars 2008
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Tenyo

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen