Gull, monsterjakt og grønne skoger når Ys feirer 25 år
(Bilde: NIS America)

Gull, monsterjakt og grønne skoger når Ys feirer 25 år

Et enkelt, men minneverdig japansk rollespill.

Blant det store mangfoldet av digre japanske rollespill er Ys-serien kanskje blant de minst kjente, og det til tross for at det er en av de eldste spillseriene på markedet. Med godt over 25 år under beltet står den nemlig helt på høyde med konkurrenter som Final Fantasy og Dragon Quest, men serien har aldri blitt like populær som sine sjangerfrender, i det minste ikke her i vesten.

Sånn sett var det kanskje ikke noe sjakktrekk å gi ut Ys: Memories of Celceta utelukkende på PlayStation Vita. Sonys håndholdte har ikke akkurat solgt som varmt hvetebrød, men en stadig strøm av fabelaktige rollespill, som for eksempel Persona 4 Golden, Disgaea 3 og de kommende nyutgavene av Final Fantasy X og X-2, kan kanskje være med på å hjelpe konsollen på beina. Ys: Memories of Celceta gjør i hvert fall sitt beste, og jeg har storkost meg i rollen som monsterjeger og kartograf i Falcoms nyeste.

Kingdom Hearts-jeger

Reisen begynner.
Reisen begynner.Bilde: NIS America

Som tittelen tilsier befinner vi oss i det magiske landet Celceta, og nok en gang inntar man rollen som den rødhårete protagonisten Adol Christin. Den unge eventyreren har reist over land og strand på sine mange tokt, men denne gangen får spilleren ta et dypdykk inn i figurens fortid, idet han våkner opp med hukommelsestap og et sløvt sverd i den lille byen Casnan.

Fra første stund viser Ys: Memories of Celceta at det ikke er redd for å bruke de eldste triksene i boka, og ved siden av hukommelsestap får man også servert en gruppe ungdommer som må redde verden fra ondskap, samt som en god del magi og erfaringspoeng. Det eneste som egentlig mangler er et turbasert kampsystem. Kampene i Memories of Celceta foregår nemlig i sanntid, og på samme måte som i spill som Kingdom Hearts må du angripe, dukke unna og bruke ulike kombinasjonsangrep for å ta kverken på fiendene.

Parallellen til Kingdom Hearts passer også egentlig ganske godt for hvordan det føles å spille Memories of Celceta: Kampene er svært dynamiske, med god flyt, spennende fiender og en hel haug med spesialangrep til rådighet. Til å begynne med kan slåssingen virke som ren knappemosing, men med tiden låser man opp nye ferdigheter, flere spillbare figurer og en rekke effekter som piffer opp og bringer variasjon til kampene.

Uten å noensinne ha spilt et eneste Monster Hunter-spill, må jeg innrømme at Memories of Celceta minner meg om Capcoms klassiske monsterjakt. I det ene øyeblikket løper og ruller jeg meg gjennom en diger skog, mens jeg i det neste stilles til vegg av en sulten kjempeape med overdrevent mange helsepoeng.

En skog lagd av gift? Ingen sak for denne gjengen.
En skog lagd av gift? Ingen sak for denne gjengen.Bilde: NIS America

Selve kampene utspiller seg mye som beskrevet ovenfor, og mye av tiden bruker man på å sjonglere mellom å rulle unna ulike motangrep og smette inne sine egne kombinasjoner og vanlige slag og spesialangrep. Timer man alt ned til minste detalj kan man gå en hel kamp uten å bli truffet. I motsetning til hvor avhengig man er av høye nivåer i turbaserte rollespill, handler det meste om pur ferdighet i Memories of Celceta, og derfor er det utrolig givende å beseire en mektig fiende, når man egentlig ikke har noe å stille opp med.

Som for eksempel mot den nevnte kjempeapen: En lang kamp senere, og jeg løper videre, med noen nye materialer i ryggsekken og et smil om munnen. Det er neppe like kraftig kost som Monster Hunter, og ingen fiender er skikkelig svære, så det er kanskje mer som en Light-versjon å regne.

Disete, men aldri kjedelig

Rent estetisk ligner også spillene litt på hverandre, med den samme disete og uimponerende grafikken, hvor mange fiendemodeller og varierende omgivelser står sterkest. Verdenen man får til rådighet er stor og fargerik, og dette er noe av det som gjør det så interessant å finne fram i den delvis åpne, delvis lukkede verdenen.

El toro!
El toro!Bilde: NIS America

På sin vei har man til enhver tid fire spesialangrep og tre figurer å bytte mellom, og under overflaten eksisterer en hel del intrikate systemer som bidrar til spillets flyt. En passiv spillestil kan være like fornuftig som en aggressiv, og de forskjellige figurene, som i tillegg til å ha ulike styrker og svakheter også varierer mellom langdistanse og nærkamp, lar deg spille som du selv ønsker.

Spillet blir derfor aldri kjedelig, og selv om man ikke når nye nivåer til enhver tid, er det en rekke oppdrag å påta seg, spesialangrep å finne og utvikle, så vel som stadig nye områder å utforske. Noe av poenget med Adols reise handler nemlig om det å utforske Celcetas dype skoger, og min vilje til å se alt spillet hadde å by på holdt meg gående i de godt over 20 timene reisen varte.

Mot slutten av eventyret sitter man igjen med, ikke bare én, men hele seks velutviklede spillfigurer som man føler en viss eierskap over, og en spillverden man virkelig kan påstå å ha erobret – såfremt man har utforsket 100 prosent av kartet så klart.

Halvveis original fantasi 

Det er rett og slett bare fryktelig gøy å spille Memories of Celceta, og da jeg hadde fullført historien én gang fristet det straks med en ny gjennomspilling i spillets «New Game Plus»-modus. Her kan man spille gjennom hele sulamitten på nytt, med en ny vanskelighetsgrad og sterkere fiender, mens våpnene og nivåene du har låst opp videreføres. Dette gjorde jeg først og fremst for å spille og utforske mer, ikke nødvendigvis for å oppleve handlingen på nytt.

Fin utsikt.
Fin utsikt.Bilde: NIS America

Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om plottet og de ulike strabasene Adol måtte hanskes med i løpet av spillet, for Adols historie er i seg selv ikke særlig spesiell. Fortellingen begynner nokså tafatt, med et godt, gammeldags hukommelsestap og en simpel kartografijobb, men plottet utvikler seg stadig jo flere personligheter man møter på tvers av det digre verdenskartet. Når alt kommer til stykket har man møtt en hel bøling minneverdige figurer, som alle har spilt sine respektive og nokså stereotypiske fantasy-roller til bristepunktet. Dette er fargerike personligheter, der de blir presentert med tradisjonelle tekstbobler og anime-aktige ansiktsbilder, men spesielt intrikate er de ikke.

Det er likevel noe halvveis originalt på gang her, og utviklerne er svært selvbevisste, men historien er rett og slett ikke all verden. Ikke før i spillets siste halvdel får man øye på noen form for mål og mening, og til tross for en solid tredje akt griper det meg aldri. Da er det mye morsommere å løpe fritt gjennom skogen, stadig på jakt etter nye monstre å drepe, skatter å oppdage og avkroker å fylle inn på kartet.

Konklusjon

Det vet vel ikke jeg noe om, jeg har MISTET HUKOMMELSEN.
Det vet vel ikke jeg noe om, jeg har MISTET HUKOMMELSEN.Bilde: NIS America

Det er enkelte elementer man rett og slett ikke kan unnvære hvis man skal lage et japansk rollespill. Først og fremst trenger du en klype magi; deretter tilsetter man et engasjerende nivåsystem; rør det godt til med en gjeng ungdommer som skal redde verden, og fullfør det hele med en aldri så liten dose hukommelsestap. Ys: Memories of Celceta følger denne oppskriften ned til minste detalj, men det hindrer det likevel ikke fra å være et knallgodt eventyr.

Spillet imponerer ikke nødvendigvis med en utrolig historie, strålende grafikk eller fryktelig dype figurer, men desto dypere er Celcetas skoger og det dynamiske kampsystemet man må bruke for å overleve Adol Christins nyeste eventyr. Det er enkelt, og kan grense til knappemosing til tider, men en rekke intrikate systemer holder flyten i gang hele tiden.

Som et resultat blir det aldri kjedelig å spille Memories of Celceta, og med en lengde på litt over 20 timer er det akkurat passe stort. Vil man da ha enda mer kan man prøve seg på «New Game Plus», hvor man får fortsette erfaringssankingen, utforskningen og moroa så lenge man vil – en god stund til med andre ord.

Hvis ikke Celcetas skoger byr på nok monsterbataljer kan du også ta en titt på Monster Hunter 3 Ultimate til Wii U, eller Pokemon X/Y til Nintendo 3DS.

Det enkle japanske rollespillet er ofte det beste.
Vita 8/10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Ys: Memories Of Celceta

Ys: Memories Of Celceta Vita Vita 8/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 21. februar 2014
  • Plattform: Playstation Vita
  • Sjanger: Rollespill
  • PEGI: 12+
  • Utgiver: Falcom
  • Utvikler: Xseed

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen