KOMMENTAR: Star Wars har i mange år levd opp til navnet sitt. Ikke på grunn av noe som skjer innad i fantasy-universet, men det som skjer utenfor. Kommentarfelt, forumer og diskusjoner som omhandler det populære filmuniverset fra 80-tallet kan fort føles som en slagmark. Det sies at det er ingen som hater Star Wars så mye som Star Wars-fans gjør.
Hva er det egentlig vi ønsker at Star Wars skal være?
En forstyrrelse i Kraften
Det er desember 2017 og jeg og en kompis er på vei ut av Sandvika kino etter å ha sett The Last Jedi. Vi er begge i godt humør og diskuterte det som da føltes som en ukontroversiell mening: The Last Jedi var en innmari bra Star Wars-film. Den var sjarmerende, lekker å se på og hadde drøssevis av minneverdige scener. Hovedbudskapet om at alle gjør feil resonnerte sterkt.
Dette viste seg å være langt fra konsensusen på internett. Den kognitive dissonansen jeg følte da jeg scrollet gjennom et hopetall av sinte Youtube-videoer og kommentarer på lengde med essay husker jeg fortsatt. Hvordan går det an å se helt samme film og sitte igjen med så forskjellige inntrykk?
The Last Jedi traff en nerve for mange. En ting er å synes at en film er dårlig eller uinspirert, men når man leser noen av innleggene til de som ikke liker filmen, skulle man trodd Rian Johnson hadde skutt katten deres. Hvor kommer dette raseriet fra? Hva er det The Last Jedi gjorde som tippet folk over kanten?
Det skal selvfølgelig medberegnes at internett og sosiale medier er designet for å lage ekkokamre og oppmuntre sterke reaksjoner. Man er som regel ikke fult så sinna som man virker i kommentarfeltet på Youtube. Men dette er også en film som fikk en tilfeldig engelskmann til å kaste seg på diskusjonen mellom min kompis og meg på vei ned fra Storbritannias høyeste fjell. Denne fyren mislikte The Last Jedi så sterkt at han bestemte seg for å bryte alle landets sosiale normer og bli med i en samtale med to helt fremmede mennesker. Han innledet ikke engang med å påpeke hvor fint været var. Det er da du vet at The Last Jedi har nådd dypt.
Jeg tror dette har med forventningen av hva Star Wars er og bør være for mange.
Som å være et lite barn igjen
Det er få ting som er så kult og fantastisk som når man er barn og oppdager en ny interesse. Alt fra bøker til fritidsaktiviteter til filmer og spill. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha blitt introdusert til Star Wars-universet som barn. Det jeg tror kan variere, spesielt jo mer tid som går, er hvilken del av Star Wars-universet man blir introdusert til først og hva som gjør best inntrykk.
Jeg hadde en pappa som syntes «prequel»-filmene var kjempekule. Og for en syv/åtte-åring fenget den lysere fargepalletten, moderne CGI-en og de kule lasersverdduellene litt mer enn den til tider monokromatiske originale trilogien. Ewan McGregor som Obi-Wan Kenobi var også et høydepunkt og grunnen til at jeg så Klonene angriper om igjen og om igjen. Når jeg føler nostalgi for Star Wars, så er det for Anakin Skywalker, Obi-Wan Kenobi og Padme Amidala. Dette er filmer med gullmedalje i klein dialog og rart plott, men det legger man ikke merke til som barn. Og nå er det en del av sjarmen. Fordi når jeg ser på «prequel»-filmene ser jeg ikke bare på en film, jeg mimrer tilbake til en tid i mitt eget liv som føltes mindre komplisert og mer lettsindig.
Siden den gang har jeg utviklet en mer spesifikk smak, både når det kommer til Star Wars og andre ting. Dette er grunnen til at The Last Jedi traff for meg. Den gikk en retning jeg ville at Star Wars skulle gå, stilte spørsmål ved prinsipper jeg selv har stilt spørsmål ved og hadde et håpefullt og empatisk budskap. Den slutter med at en liten stallgutt bruker Kraften uten å tenke over det.
Hvem som helst kan bli en helt.
Legenden om Luke Skywalker (et ideal mannen selv ikke alltid kunne leve opp til) er en historie som inspirerer barn og voksne i hele galaksen. Og er ikke det det Star Wars alltid har vært?
Jeg har ikke noe spesiell tilknytning til den originale Star Wars-trilogien og heller ikke figurene i den. Derfor spiller det ikke så stor rolle at Luke går i fotsporene til Yoda og blir en rar eremitt, istedenfor den nærmest gudliknende statusen han hadde i bøkene som ble skrevet etter den originale trilogien. The Last Jedi viser oss ikke Luke i sin storhetstid, men etter et av sine største feiltrinn.
Hvordan Luke, Leia og Han fremstår, hva slags historier de får og hvordan de forlater universet spiller en stor rolle for mange. Til og med Mark Hamill, skuespilleren bak Luke Skywalker, hadde sine tvil om figurens reise i The Last Jedi. Han ble etter hvert overbevist av regissør Rian Johnson, men den instinktive reaksjonen var helt naturlig. Min gode fjellklatrende venn fra England uttrykte også at han synes Luke var en stor skuffelse i filmen. Barndomshelten hadde falt langt og var plutselig ikke så kul eller tøff lenger. I teorien er det å komme seg på beina etter et stort feiltrinn noe av det modigste man kan gjøre. Men det er også ganske trist å se Luke Skywalker svinne hen helt alene på en øde øy, langt fra familie og venner og alt han holdt kjært.
Ouroboros
Disney-æraen av Star Wars har ledet til et univers som sakte men sikkert fortærer seg selv. For hver nye idé og hvert nytenkende prosjekt er det en Obi-Wan Kenobi-serie eller en Mandalorian sesong 3 som føles helt uinspirert. Star Wars er i teorien et stort univers, men det blir likevel ofte svært lite. Hva er det Star Wars handler om? Det gode mot det onde? Skywalker-familien? Folk med lasersverd? Og hvem skal få lov til å bestemme hva Star Wars skal handle om? Er det bare George Lucas? Dave Filoni? Rian Johnson?
Mange ser til George Lucas som Star Wars sin ultimate autoritet, men han hverken skrev eller regisserte den originale trilogien helt alene. Og filmene han hadde mer kreativ kontroll over (episode 1 til 3) er ikke gode filmer, selv om det spirer av noen interessante ideer der. Min personlige mening er, som jeg nevnte i kronikken om skriving i spill, at vi må slutte å sette all vår lit til et såkalt kreativt geni. Kreative genier finnes ikke. Når et verk blir så stort som Star Wars eller Ringenes herre, tror jeg det er viktig å få inn flere kreative stemmer for å holde dem i live. Og jeg tror det er bedre å prøve noe nytt og feile, heller enn å pumpe på med tom nostalgi. Jeg har ikke lyst til å se Luke sitt livløse CGI-fjes mer. Jeg har lyst til å se nye karakterer. Jeg har lyst til at Star Wars skal bli større, ikke mindre. Det er mange aspekter av den originale trilogien man kan plukke opp og bygge på. Vi har allerede sett dette i serier som Andor, som utvikler imperiet fra en symbolsk ondskap til en grufull virkelighet.
Spekulativ fiksjon handler ofte om tiden den er skrevet i. For å løst sitere Ursula K. Le Guin:
«Science-fiction ser ikke inn i fremtiden, men beskriver nåtiden.»
Alle kreative verk speiler tiden de er laget i. Det er ikke rart at vi fikk en serie som Andor i en tid der fascisme sprer seg i USA og Europa. Star Wars kan aldri gå tilbake til den originale trilogien, fordi den ble laget i en tid som aldri kommer tilbake.
Star Wars handler om det gode mot det onde. Men hva er godt og hva er ondt? Star Wars handler om familie. Men hva er familie? Hvem ser vi på som familie? Hvem fortjener å være familien vår? Det er utallige måter å vri og vende disse konseptene på. Og er ikke det bare kult?
For meg, men ikke for deg
La oss snakke om elefanten i rommet. Banthaen i kantinen om du vil.
Star Wars lider av det samme som Ringenes Herre, og det er at de har blitt skapt av menn som til tider glemmer at kvinner og minoriteter eksisterer. Du kunne blitt unnskyldt for å tenke at grunnen til at Luke med en gang gjetter at Leia er tvillingsøsteren hans er fordi hun er den eneste kvinnen han har møtt utenom tanten sin. Et svært begrenset mangfold er ikke unormalt for tiden eller sjangeren og det er ikke gjort ut av hverken hat eller et ønske om å holde noen utenfor, men det er det som er resultatet likevel. Og det har gitt visse deler av fanskarene ammunisjon til å påstå at Star Wars bare er for dem og ingen andre.
Mye av populærkulturen vår er av menn for menn. Andre identiteter er en ettertanke og når de endelig får lov til å trå inn i lyset, da smeller det.
The Acolyte ble godt kvernet av internetts raserimaskin. Serien, som er satt hundrevis av år før Anakin Skywalker begynte å hate sand, setter en kritisk linse mot jediene som en organisasjon og deres dogmatiske tendenser. Gjennom et svært middelmådig «whodunnit»-plot får vi en ny vinkling av Kraften og hvordan den kan forstås på forskjellige måter. Dette er kult og et friskt vindpust universet sårt trenger.
Uavhengig av ens formening om the Acolyte, så er middelmådige Star Wars-serier ikke et nytt fenomen. Hva er det som gjorde at akkurat denne gikk av som en brannbombe?
Av det jeg har fått med meg av brukeranmeldelser, går ofte et par ting igjen: at the Acolyte tar seg for mange friheter rundt Kraften og at skaperne helt tydelig ikke liker eller respekterer Star Wars. Igjen dukker denne ideen opp om hva Star Wars kan være og hva som er å gå for langt. Og den dukker opp i sin styggeste form, som et blad rettet mot strupen til de av oss som er annerledes. Som ikke passer inn i myten.
Ikke all kritikk har en siderett av -isme med seg, men man må jammen meg ha stukket hodet i sanden for å ikke se et mønster på tallerkenen.
Minoriteter kan ikke eksistere på skjermen uten at det oppfattes som et politisk budskap. En granat kastet i den såkalte kulturkrigen. Et brunt ansikt dukker opp på skjermen, en dame kysser en dame og beskyldningene om «woke» begynner å hagle. Dette blir en kontrast til nøytrale identiteter: hvit, mann, heterofil. Noen identiteter må alltid rettferdiggjøres, mens andre kan eksistere overalt, uten spørsmål.
La oss ikke late som om «woke» er noe mer enn et «catch all»-begrep for ting individer på visse deler av det politiske spektrumet ikke liker. Ved å oppføre oss som om dette er gyldig kritikk, gir vi retorisk ammunisjon til folk som absolutt ikke fortjener det. Filmer og serier med et mangfoldig rollegalleri kan selvsagt være middelmådige eller dårlige, men reaksjonene de får er ofte større og mer eksplosive. Og det er alltid noen som må argumentere for at mangfold kommer på bekostning av kvalitet, som er helt tullete.
Smak, subjektivitet og følelser er en naturlig del av alle meninger vi har, og det er viktig å skjønne når det er kilden. Kritikk har alltid sin plass, men ikke all kritikk er gyldig. Misliker du the Acolyte fordi den objektivt mangler respekt for Star Wars eller fordi du føler at den gjør det? Hvor kommer den følelsen fra?
En galakse nærmere enn man tror
Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde blitt en så ihugga The Last Jedi-fan om filmen ikke hadde eksplodert sånn på internett. Liker jeg bare å krangle? Har jeg blitt mer ekstrem fordi meningene på internett har vært så ekstreme? Det er vanskelig å si. Det er en film jeg er veldig glad i og som jeg har sett flere ganger. The Rise of Skywalker var en stor skuffelse og gjorde at å gå tilbake til The Last Jedi var bittersøtt. Jeg vet godt hvordan det er å mislike Star Wars. Det er mange deler av Star Wars jeg ikke kan fordra.
Hvorfor blir folk så emosjonelle når det kommer til Star Wars?
Det er helt umulig å gjenskape opplevelsen da man først oppdaget noe. Du kommer aldri til å se Star Wars for første gang igjen. Dette er ikke bare filmer, det er en periode av livene våre, første smak av noe, en åpenbaring kanskje og definitivt en følelse. En følelse som ikke kommer tilbake, annet enn som en skygge av seg selv. Uansett om man ser seg selv i Luke eller Anakin eller Leia eller i jediene som en organisasjon. Kritikk kan da føles personlig. Nederlag kan føles personlig.
Jeg tror ikke svaret er å gjøre Star Wars mindre. Å få det til å handle om bare én ting. Star Wars handler om mange ting. Og det skal få lov til å utvikle seg med publikummet sitt. Vi har allerede den originale trilogien. Vi trenger ikke å gjenskape den.
Dette innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn et tekstbidrag til [email protected], merket «Debattinnlegg».
