Anmeldelse Red Faction: Guerrilla

Søk og ødelegg

Gi blaffen i Arbeidstilsynet. På Mars er egen og andres sikkerhet et ikke-tema.

Et av mine beste skytespillminner på PlayStation 2 er faktisk det første Red Faction. Der suste du rundt på Mars og knuste vegger i grotter og plaffet ned slemminger over en lav sko. Oppfølgeren har jeg ikke noe spesielt forhold til, men nå er det tredje spillet i serien fra Volition endelig på plass. Stedet er fortsatt Mars, året er 2125 og du spiller som Alec Mason. Earth Defence Force (EDF) var tidligere allierte av Red Faction, men nå har førstnevnte valgt å bli knallharde fascister. Dermed er motstandskampen i gang.

Familiedrap

Siden spillet starter med at EDF øyensynlig dreper broren din er det ingen tvil om hvilken side du tar, og du blir raskt den aller viktigste støttespilleren til Red Faction. I dette skytespillet i tredjeperson er du nemlig kongen av drap og ødeleggelse. Utgangspunktet er at du skal skaffe motstandsbevegelsen full kontroll over Mars' fem regioner, og dermed totalt herredømme over den røde planeten.

Måten du gjør dette på er å svekke EDF nærvær i regionene, samtidig som du løfter de siviles moral. Førstnevnte reduserer EDFs styrker, sistnevnte gjør at flere sivile plukker opp våpen og kjemper på din side. Hoved- og sideoppdrag gjør at historien skrider fremover, og det er mye blod som må spilles før planeten er i din hule hånd.

Hovedgeskjeften i Red Faction: Guerrilla er nettopp det å drive geriljakrig, og herre min hatt hvor morsomt det er! Det er særlig ett aspekt som sørger for et konstant glis på mitt ansikt mens jeg spiller dette: sabotasje av bygninger. Det å ødelegge bygninger står helt sentralt og takket være fysikkmotoren Geomod 2.0 blir dette et imponerende skue. Absolutt alt av bygninger har nemlig en individuell struktur og bærekraft som du kan bruke sprengstoff og nanorifler for å ødelegge.

Fysikken er intet mindre enn revolusjonerende. Ødeleggelsen gjøres på en realistisk måte, det vil si at det lønner seg å identifisere bærebjelker og andre svake punkter på et bygg før du for eksempel plasserer sprengladningene. Da trenger du færre ladninger for å skape dommedag. Enorme konstruksjoner faller som korthus når du først er i gang, jeg sørget blant annet for at en flere hundre meter lang bro raste sammen ned i et stup. Herlig!

Slitasje er også et nøkkelord her, også den er realistisk. Hvis bygg mister bærende elementer skaper det i seg selv en så stor belastning av bygget til slutt vil rase sammen. Prosessen er nok litt raskere enn i virkeligheten, men likevel skikkelig naturtro.

Alt dette foregår i en åpen verden, med et yrende trafikkbilde og menneskeliv. Her kan du velge å følge oppdrag, eller bare cruise rundt i jakt på hemmeligheter og skjulte bonuser. Det som imidlertid alltid er en fare er EDF, men forholder du deg rolig er også de ganske avslappede.

Rød alarm

Tre alarmnivåer, grønn, gul og rød, er avgjørende for hvor hard motstand du får på din ferd gjennom brettene. Ved grønn er alt rolig, og du kan bare slappe av. Lager du trøbbel blir alarmnivået gult, og alle fiender som ser deg vil skyte. På rødt har du vært skikkelig slem, og da sendes forsterkninger inn – både luftfartøyer og stridsvogner. Da kan det som regel være aktuelt å stikke av, dette er jo geriljakrig.

I hver sone har man et «hjem», et sted der motstandsrøsla kan føle seg trygge. Hvis du er i trøbbel er det bare å stikke hit for å fylle opp med ammunisjon og oppgradere våpen. Valutaen i Guerrilla er faktisk skrapmetall, som typisk nok finnes der du har ødelagt bygninger. Disse kan brukes til å kjøpe nye våpen og oppgradere de du allerede har. Høydepunktene? Sprengladninger, nanorifle og en herlig jetpack. Nanoriflen gjøres at alt du skyter på løses opp av mikroroboter, mens jetpacken gir deg mulighet til å fly til steder du ellers ikke ville nådd frem til. Frihet og ødeleggelse, vi elsker dere!

Vi må forresten nevne gruveslegga. Totalt kan du ha med deg fire våpen, men slegga er obligatorisk. Du kan bruke den både på bygg og mennesker, til voldsom effekt. Du kjenner nesten at bein brekker når du hugger til på EDFs hjernevaskede undersåtter og man føler seg som geriljakongen av Mars.

De ulike sonene og oppdragene skaper en ganske stor variasjon i Red Faction: Guerrilla. Ja, greit, oppdragene går som regel ut på å ødelegge noe, men hvem med hjernen på rett sted kan gå lei av noe slikt. Dessuten krydres det hele med ville biljakter og morsomme fysikkgåter.

Ingen simulator

Kjøringen er langt i fra realistisk hvis vi ser på det fysiske, men du har i hvert fall ulike farkoster å kose deg med. Her har du raske, små biler og store panserede kjøretøy som begge passer bra til ulike oppdrag. Dessuten befinner vi oss på et terraformet Mars, hvem vet hvordan gravitasjonen påvirker bilkjøringen her i gården? Veinettet er i hvert fall svært omfattende og etter hvert finner du også snarveier du kan bruke for å komme deg unna EDF på.

Kampene involverer ikke konfrontasjon så ofte som er normalt i denne typen spill, til det er motstanderne litt for mektige. Her handler det mest om å angripe, trekke seg tilbake, så angripe igjen. Denne måten å gjøre det på er faktisk ganske interessant, og gjør velkoordinerte angrep på store baser mye mer givende. Dessuten er lastebilen en viktig venn her, bruk den gjerne til å kjøre gjennom murer og bygg for å nå målene dine uten å bli skutt med en gang. Ute i det fri kan du også søke dekning relativt effektivt, men coversystemet er langt i fra så godt løst som i ledestjernen Gears of War.

Hvis bilen din er sprengt og ammunisjonen borte må du som regel ta beina fatt. Siden fienden har en solid kunstig intelligens i kampsituasjoner er du veldig utsatt her, men vår helt Mason er en djevel på å spurte. Faktisk går det like raskt å løpe som å kjøre en langsom bil, noe som er litt oppsiktsvekkende. Sprintingen blir dermed en god siste utvei, helt til du kaprer et nytt kjøretøy på landeveien.

Vi har allerede vært inne på den fantastiske fysikkmodellen i dette spillet, den gjør virkelig Guerrilla unikt. Den er likevel ikke perfekt. Skaden rasende bygg gjør på mennesker kunne vært bedre, og det er ganske synlig at mye av materiale forsvinner i løse luften på vei ned mot bakken. Dessuten er det litt kjipt at vi bare kan ødelegge bygg, og ikke landskapet.

Romkos

Selv om vi er på støvete Mars er verdenen vi ferdes i både detaljrik og innbydende. Herlige solnedganger hamrer inn døgnrytmen med slående fargebruk og stjernebilder på himmelen om natten understreker fokuset på å gi oss en autentisk fremtidssetting. Av en eller annen merkelig grunn får jeg samme følelsen her som da jeg fartet rundt i The Elder Scrolls: Morrowind. Tegnedistansen kunne vært bedre, men det glemmer du når du får oppleve de knalltøffe eksplosjonene – her er det action for alle penga!

Lydmessig skaper vakker musikk et fint bakteppe for alt det stilige som skjer på skjermen, og effektene når ting raser sammen eller eksploderer er ssvært tilfredsstillende. På toppen av det igjen er stemmegivningen mer enn godkjent de få gangene vi blir presentert for historiedrevne sekvenser.

Hvis du ikke får nok av å jevne ting med jorda i enspillerdelen kan du ta det hele ett steg videre i flerspiller på nett. Her kan du spille alle-mot-alle, lag-mot-lag og fange det velkjente flagget. Du har også «Siege»-modusen, «Damage Control» og «Demolition» som er mer bygningsfokuserte. Selv om det er langt mer hektisk på nett er mye av moroa fra enspillerdelen videreført, dessuten får man inn et velbalansert konkurranseelement som høyner spenningen noe.

Lokalt er det mulig å spille sammen ved å lenke sammen konsoller, eller ha det moro på tur i «Wrecking Crew». Her skal man konkurrere om å ødelegge på tur i en modus som gir vel så mye latter og glis som jubling for seier. Du får i det hele tatt mye variert spilling for pengene i Guerrilla.

Konklusjon

Det er ikke ofte jeg lar meg frelse av ren ødeleggelse i spill, men sabotasje er pokker ta meg så moro i Red Faction: Guerrilla. Her har man klart å fange essensen av å drive motstandskamp på en glitrende måte, og en avansert fysikkmodell gjør at destruksjon i spill aldri har vært bedre. Enkelte vil kanskje si at spillet blir for monotont og innholdsløst etter som det skrider frem, men jeg sier meg uenig. Dette er ren og skjær spillunderholdning, både i den omfattende enspillerdelen og sammen med andre lokalt og over nett.

Heller rød enn død, sier jeg bare – og det kommer fra en som sjeldent lar seg imponere av det som presenteres på venstresiden av noe som helst.

Red Faction: Guerrilla er i salg for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. En PC-versjon er ventet i august.

Diskuter artikkelen i forumet

Vurdering


Red Faction: Guerrilla X360

Red Faction: Guerrilla Windows

Red Faction: Guerrilla PS3

Red Faction: Guerrilla X360 X360 8/10 PS3 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. juni 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Volition

Red Faction: Guerrilla Windows Windows PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. september 2009
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Volition

Beste priser

Nedlasting 18,- Til butikk
Ikke på lager 69,- Til butikk
Ikke på lager 69,- Til butikk
Ikke på lager 89,- Til butikk

Red Faction: Guerrilla PS3 PS3 X360 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. juni 2009
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Volition

Forsiden akkurat nå

Til toppen