Armer!
Armer! (Bilde: Nintendo)

Får inn noen gode slag, men knockouten uteblir

ARMS er definitivt nyskapende, men ikke uten mangler.

Når man tenker på slåssespill eller boksespill er det lett å la tankene løpe til titler som Tekken, Mortal Kombat og Injustice-seriene. Her vet vi imidlertid ofte hva vi får; to spillere som møter hverandre på en x-akse, og ved å trykke forskjellige knappekombinasjoner skal man banke motstanderen sønder og sammen. Med ARMS forsøker Nintendo å gjøre om på denne formelen ved å introdusere helt nye måter å kjempe på, i tillegg til å tilføye en mer fargerik og leken vri. Sånn sett er ARMS en seier, men selv om spillet er morsomt og underholdende en stund, slår det ikke knockout på alle områder.

Du er bokseren

Det er viktig å blokkere slag.
Det er viktig å blokkere slag. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er åpenbart at Nintendo har gjort noe veldig riktig, for jeg har aldri følt meg helt som det jeg gjorde da jeg hevet knyttnevene der jeg sto midt i en boksering. Noen meter overfor meg ventet motstanderen, en enorm ape-lignende skapning dekket av gamle bandasjer og med enorme kanonkule-lignende boksehansker. Med en gang skjermen skrek «Ready!» beveget jeg Joy-Conene mine til høyre, slik at figuren min gjorde det samme. I det jeg så at gorillaen bykset forover og strakk ut en lang arm som peilet seg inn på trynet mitt, smuttet jeg kjapt til høyre ved å trykke L-knappen.

Ettersom motstanderens arm nå hang i løse luften var han sårbar for motangrep, og så kjapt jeg kunne dro jeg til med høyrearmen, for så å gjøre det samme med venstre. Den store skapningen tok en 1-2-punch rett i fleisen og falt bakover, men som det store beistet han var kom han seg straks på beina igjen. Etter et par lignende slag oppnådde jeg Rush-angrepet mitt – et spesialangrep med god slagkraft – og snart banket jeg løs så raskt jeg kunne for å dele så mye skade som mulig. Like etter lå mumie-apen på ryggen. Jeg hadde vunnet, men jeg skal innrømme at jeg kjente det i armene like etterpå.

Tenk fort!
Tenk fort! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Litt sliten til tross; dette var gøy. Jeg prøvde snart den samme kampen ut med en venn, der jeg brukte de to bevegelseskontrollene, mens medspilleren brukte Pro-kontrollen. Ikke lenge etter ble to ting klart. Pro-kontrollen virket umiddelbart mer presis å bruke. Med den bruker man spakene for å vri på boksehanskene etter at de er skutt ut med armene, noe som var en smule enklere å få til enn å spille på lag med egne armer og bevegelsessensorene. Dette gjør det altså en del enklere å vinne, selv om man har litt erfaring med å bruke sistnevnte. Samtidig fant jeg ut hvor mye morsommere det faktisk er å bruke Joy-Con-kontrollene i ARMS. Det er nemlig bare med disse at man får utnytte alt spillet har å by på, og det er bare ved å bruke egne bevegelser at ARMS blir så morsomt som det kan bli.

Mer enn bare en gimmick?

Dette går man fort lei av.
Dette går man fort lei av. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

ARMS er gøy, men det kommer ikke uten en bratt læringskurve. For selv om du har kommet deg forbi innledningsdelen, skal det noen ferdigheter til før du kan begynne å spille for rang og ære mot andre spillere online. Dette krever nemlig at du har fullført kampanjemodusen på nivå fire ut av syv. Fire høres i utgangspunktet ikke ut som noe kjempevanskelig, for ut av syv er det jo nøyaktig halvveis når det er tre nivå under og tre over. Det blir imidlertid fort tydelig at ARMS ikke er her for å leke med deg. Å slå nivå fire krever ordentlige ferdigheter, og vil du prøve deg mot andre i konkurransemodusen skal du dermed være rimelig god.

Næ, det er ikke SÅ spennende.
Næ, det er ikke SÅ spennende. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Spillet byr på flere moduser med forskjellige mål. Det finnes naturligvis tradisjonelle kamper med opptil fire spillere i ringen samtidig, men ARMS byr også på småmoduser inspirert av blant annet volleyball og basketball, der målet er å henholdsvis få ballen på motstanderens side av nettet, og å kaste motstanderen i ballkurven. I tillegg har vi en treningsmodus hvor man spiller mot hundre fiender i løpet av flere runder, og et spill der målet er å treffe blink samtidig som man står overfor en motstander som forsøker det samme.

For et beist.
For et beist. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det modusene har til felles er at de alle er morsomme på hver sin måte, men det merkes også fort at mange av dem er kortvarige gleder. Selv om de er morsomme i begynnelsen – og får betraktelig lenger levetid med venner – føles ekstramodusene litt for kjappe og enkle til å bringe noe særlig av dybde til spillet. Selv kampanjemodusen kommer uten ordentlige bakgrunnsfortellinger til hver figur, noe som er synd da figurene kommer med vakre detaljer som gjør dem unike. At det mangler et ordentlig show rundt kampene er noe jeg savner, og spesielt skuffende er det at selv annonsøren før og etter kampene mangler ordentlig stemmeskuespill.

ARMS er vanskelig å lære seg, men selv etter det grunnleggende er innøvd er det ikke alltid ting er som det burde. Det har litt å gjøre med at bevegelseskontrollene ikke er like presise som de trenger å være, og at kontrollsystemet kunne behøvd egentilpasningsmuligheter. Å bruke manøvrer som å blokkere slag krever for eksempel at du holder kontrollene mot hverandre, men i kampens hete kan dette oppfattes av sensorene som slag, og plutselig er du satt ut av spill av motstanderen. Det at du kjemper mot spillere online som potensielt bruker andre kontroller enn deg er også kjipt, for selv om den beste – men også mest irriterende – opplevelsen fås med Joy-Conene, taper man ofte mot dem som spiller med Pro-kontrolleren.

Hvem prøver seg først?
Hvem prøver seg først? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Foruten om ferdigheter og å passe på å bruke bevegelseskontrollene riktig, må man også bruke «armene» - eller boksehanskene – taktisk og forsøke å svare på hvilke armer motstanderen bruker. Hver figur kan nemlig velge mellom tre forskjellige typer armer, som kommer med hver sin hastighet og stil. En svær arm kan for eksempel beskytte deg ekstra godt mot motstanderens, men en mindre og lettere kan også være kjapp og enklere å treffe med. Slike sider må veies opp mot hverandre, noe som også gjelder for hver figur. For eksempel kan Ribbon Girl dobbelthoppe, mens Ninjara kan bli usynlig i det han smetter unna.

Proof of concept

Man har ikke alltid like god oversikt når man er mer enn to spillere i samme ring.
Man har ikke alltid like god oversikt når man er mer enn to spillere i samme ring. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

At ARMS for det meste er gøy viser at de grunnleggende prinsippene for det meste fungerer, men det betyr ikke nødvendigvis at spillet er så innholdsrikt som det burde være. I ARMS bokser du mot motstandere, lærer deg hvordan de enkle triksene fungerer og forsøker å låse opp nye armer samtidig som du lærer dem å kjenne. En slik skattejakt krever imidlertid at jakten i seg selv er tilfredsstillende, noe ARMS sliter litt med. For selv om det finnes moduser som skiller seg fra de ordinære kampene, virker de ofte mer som ettertanker enn noe annet. Volleyball er morsomt nok i lag med venner, men bruker lite av de taktiske egenskapene man har lært utenfor banen.

Det samme kan sies om basketball, der det eneste man gjør er å bruke «grab»-evnen til å ta tak i motstanderen og kaste dem vekk – eller i dette tilfellet, rett i kurven. Det blir litt for enkelt, og blir også litt for tilfeldig når begge spillere smutter unna for så å forsøke å ta tak i hverandre når muligheten byr seg. At man ikke kan velge hvilke moduser man vil spille i Party Match-flerspillermodusen – men blir kastet inn i tilfeldige spill – er også en ulempe.

Rush-angrep er kult, men det er ikke alltid man treffer.
Rush-angrep er kult, men det er ikke alltid man treffer. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Ei heller er alt skinnende når det kommer til kamper der man stiller med over to spillere om gangen. Kameraet er fastlåst bak spillerens rygg og fokuserer på én spiller til enhver tid, noe som kan gjøre det klin umulig å vite hvor du har begge motstanderne. Dette fører til irriterende kamper der man rotter seg mot en av spillerne uten at man vet hvor en av de andre befinner seg, og om du ender opp på vinner- eller tapersiden er som regel opp til tilfeldighetene.

Det er aspekter som disse som gjør at ARMS til tider minner om et produkt som forsøker å vise at noe er mulig å få til mer enn det tilbyr et ordentlig fiks ferdig spill. Jeg savner tilpasningsmuligheter til figurene mine som byr på nye klær, et erfaringssystem som gir muligheter for helt nye angrep og evner, og generelt mer å holde på med.

Konklusjon

Det er mye moro å finne i ARMS, men det forutsetter at du kan leve med irritasjonsøyeblikk og lite innhold. Fundamentet for et enda bedre spill er imidlertid tilstede. Å bevege, hoppe og slå med bevegelseskontrollene er spennende og tilbyr noe få andre titler kan, samtidig som det er noe originalt og nyskapende ved det hele.

Samtidig gjør presisjonsvansker det enklere, men mindre morsomt å spille med en Pro-kontroll, som kan gjøre motstanden unaturlig hard – eller enkel avhengig av hvilken kontroll du sitter med. I tillegg lider ARMS av en akutt mangel på innhold og fanfare rundt kampene. Til å være et så fargerikt og sjarmerende spill er det overraskende lite som faktisk skjer. Figurene er unike og kommer med egne personligheter, men det er ingen bakgrunnshistorie eller ordentlig stemmeskuespill å finne. Kampanjemodusen består ikke av mye mer enn glorifiserte opplæringskamper, og ekstramodusene virker som ettertanker.

Det er morsomt å se hva Nintendo vil få til med ARMS både som spill og konsept i fremtiden. For denne gang ender det opp som en morsom opplevelse, men som nok havner på hylla om ikke veldig lang tid. 

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"ARMS er morsomt og originalt, men tilbyr altfor lite. "

Arms   Les mer »

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen