ANMELDELSE: Guilty Gear -Strive-
(Foto: Arc System Works)

Griselekkert og grådig innviklet

Nye Guilty Gear er slående vakkert, men dessverre ikke veldig tilgjengelig.

Slåssespillsjangeren har flere unike undersjangere, hvor man først deler opp etter hvor mange dimensjoner handlingen foregår i, og deretter ut ifra stil, hastighet og vanskelighetsgrad. «Anime»-slåssespill scorer høyt på alle de sistnevnte kriteriene, og regnes med det for å være både stilfulle, lynraske og vanskelig å bli skikkelig god i. 

Arc System Works har lenge vært mestere på disse spillene, og etter stor suksess med henholdsvis Dragon Ball FighterZ og Granblue Fantasy Versus, vender de nok en gang nesa mot Guilty Gear. Denne serien er en mastodont innenfor slåssespillsjangeren, og har lenge imponert stort og smått takket være fartsfylt slåssing og enormt lekker grafikk. Men det er også en serie det er vanskelig å komme ordentlig inn i, noe det nyeste spill i rekken, Guilty Gear -Strive-, forsøker å gjøre noe med.

Klar for kamp! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Mye forhistorie

For de som ikke har fulgt så godt med tidligere, er dette altså det 21. Guilty Gear-spillet, og det syvende hovedinnslaget i serien som startet allerede på den originale PlayStation-konsollen i 1998. Med så mange titler og drøyt 20 år på baken, er det mye historie som har utspilt seg siden den spede begynnelsen, og nykommere vil ha ganske lite å stille opp med i møte med -Strive-s historiemodus.

Her går det i forvirrende kongerekker, bortgjemte sjeler som hopper bukk over hverandre, internasjonale toppmøter og dommedagsmaskiner på to bein, og i tillegg forventes det at man klarer å følge med på de underlige vendingene som dukker opp underveis. Selv har jeg liten erfaring med Guilty Gear fra før av, og en del av det de stilige figurer lirer av seg fremstår som omfattende og komplisert på en måte som nesten bare Hideo Kojima og Metal Gear-serien kan matche.

Historien er formet som en eneste lang animasjonsserie.

Spillet kommer riktignok med en enorm ordbok, tidslinje og tankekart som er med på å forklare hva som har skjedd tidligere, og jeg plukker opp akkurat nok underveis til at jeg klarer å få noe vettug ut av enspilleropplevelsen. Det skader heller ikke at utviklerne nok en gang sløyfer påkrevde slåsskamper i løpet av historiens gang. I stedet presenteres kampanjen som en eneste lang animasjonsserie hvor man bare ser på, og det er faktisk helt i orden. 

Giovanna er en av nykommerne. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Noen sekvenser kunne med fordel vært forkortet, leppesynkroniseringen burde vært bedre og jeg skulle helst sett flere muligheter for å spole og se hvor jeg befant meg i hvert kapittel, men jeg liker likevel mye av det historiemodusen har å by på.

Med på å fylle ut enspillertomrommet, kommer de typiske arkade-, overlevelses- og oppdragsmodusene. Det fungerer helt greit til sitt bruk, men man innser veldig fort at Guilty Gear -Strive- er og blir et flerspillerspill.

Hva rimer på «BLAZING»?

Figurene er kjernen i Guilty Gear -Strive-. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

De mange forskjellige figurene er sånn sett nøkkelen til alt spillet gjør riktig. Det er i alt 15 karakterer som er med i -Strive- ved lansering, men de er alle unike og rare nok til å by på tonnevis av spillestiler og flotte sekvenser i hver eneste kamp. Faust beskrives som en undergrunnslege med papirbag på hodet, knivfingre og fiskestandspyd; Milla har magisk hår som kan formes til forskjellige våpen; mens nykommerne Nagoriyuki og Giovanna er henholdvis vampyrsamurai og Secret Service Agent med åndelige evner.

Hver kamp begynner med den samme strofen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Rollegalleriet er med det variert og fargerikt nok til å bære mye av spillopplevelsen, selv om jeg savner flere kjente og kjær fjes fra tidligere spill. Min personlige favoritt ble raskt Sol Badguy, en svær kar med Final Fantasy VII-aktig sverd og ganske alminnelige kombinasjonsmuligheter. Han har ikke bare god rekkevidde og godt forsvar, men kan også nærme seg fiendene på mange forskjellige måter.

Det alle har til felles er det faktum at de er slående vakre på hver sin måte: Arc System Works fornekter seg ikke, og med Guilty Gear -Strive- leverer de nok en gang et av de peneste slåssespillene noensinne. Alt flyter sømløst sammen, og bruken av tekst, kameravinkler og råflotte animasjoner gjør dette til et spill man i hvert fall bør unne seg å titte litt på.

Universet har også særpreg nok til at det alltid er noe nytt og spennende å oppdage, enten det er et superangrep hvor en figur kyler en rullestol inn i leggen til motstanderen, muligheten til å slå fiender gjennom vegger og lenger inn i hvert nivå, eller det stilige lydsporet. Temalåta Smell of the Game er et kapittel for seg selv, og hvordan låtskriver og sjefsdesigner Daisuke Ishiwatari slapp unna med å rime «BLAZING» med «BLAZING» er det ingen som vet, men det har han altså klart. Det er «cheesy» og tullete, men på best mulig hvis.

Tilgjengeligheten mangler

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har rukket å bli særlig god i spillet, for Guilty Gear -Strive- er stadig ganske vanskelig å sette seg inn i. Utviklerne har riktignok gjort en del endringer for å tekkes nye spillere, og den innebygde opplæringsmodusen er meget detaljert, men det er likevel ekstremt mye å lære og mestre her.

Det er ikke bare-bare å bli god i Guilty Gear. Men det er ganske gøy, da. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ikke bare har hver figur en rekke unike angrep å by på, men det er også flere generelle teknikker som hele rollegalleriet kan benytte seg av. Jeg har for eksempel registrert at «Roman Cancels» er en meget viktig mekanikk, men nøyaktig når jeg skal benytte meg av den og hva som skiller de fire ulike underartene er jeg jaggu ikke sikker på.

Det blir rett og slett en del fikling i starten, og spillet mangler klart noe av den deilige tilgjengeligheten Dragon Ball FighterZ hadde. 

Det er veldig gøy – og litt skremmende – å spille Guilty Gear -Strive-.

Da virker det heldigvis som om flerspillerdelen er rikelig balansert, med klare rangeringer og ypperlig bruk av «rollback netcode» for å sikre at brorparten av online-kampene går knirkefritt for seg. Dette gjør at jeg ofte lar meg engasjere, selv om jeg foreløpig ikke vet hvor mye lenger jeg tenker å spille -Strive- i stedet for Smash Ultimate og Tekken 7.

Å se på er derimot en helt annen opplevelse, og med denne bagasjen, vil det utvilsomt være mye mer underholdende å følge med når spillet dukker opp under årets EVO-turnering.

For noen farger! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Guilty Gear -Strive- er et lekkert og fartsfylt slåssespill som krever mye av spilleren. Ikke bare bør man ha en del forkunnskaper – eller se noen YouTube-oppsummeringer – for å skjønne seg på historien, men det krever også mye trening og forståelse av ganske avanserte mekanikker for å komme noen vei i spillets flerspillerkamper.

Best når man spiller mot andre. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

For den som helst vil spille alene, er det lite å hente her. Ikke bare kan man like godt se historiemodusen på YouTube – og da med bedre oversikt over kapitler og tid som gjenstår – men de resterende enspillermodusene er også veldig typisk og lite givende. 

Heldigvis byr spillet på masse opplæring og nok dytt i ryggen til at man alltid føler at man lærer noe nytt. Rangeringssystemet fører i tillegg til at det ikke går lenge mellom hver gang man møter en verdig motstander, og takket være solid bruk av «rollback» er det sjelden problemer knyttet til lag.  Og da er det veldig gøy, om enn litt skremmende, å spille og se på Guilty Gear -Strive-.

Guilty Gear -Strive- er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet) og PC. 

Vurdering

"Fargerik og silkemyk, men lite tilgjengelig slåssing."

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen