(Bilde: Bethesda)

Ekstremt smart samlekortmoro

The Elder Scrolls: Legends imponerer stort med enkle og engasjerende mekanikker.

The Elder Scrolls-serien fortsetter å utvide sin digitale horisont, og nå har turen omsider kommet til samlekortsjangeren. Dette sidespranget er tydelig inspirert av Warcraft-seriens tilsvarende hopp, Hearthstone, men makter samtidig å være både nytt, spennende og annerledes.

Det er flere grunner til dette, men i korte trekk er det én bestemt funksjon som virkelig gjør opplevelsen til noe helt utenom det vanlige.

The Elder Scrolls: Legends er dermed et av de smarteste og mest strategiske samlekortspillene jeg har fått gleden av å prøve meg på – det er et spill som virkelig får deg til å tenke taktisk, og, i en sjanger som livnærer seg på dynamiske og engasjerende flerspillerdueller, er ikke det noe man skal kimse av.

Ene og alene

Historien i spillet er mest å regne som en opplæringsdel, men gjør da nytten sin.
Historien i spillet er mest å regne som en opplæringsdel, men gjør da nytten sin. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Eventyret begynner imidlertid litt annerledes, som en enspilleropplevelse. Her kastes man ut i en fortelling om fangehull, ondsinnede dryader og ekle trollmenn, og det hele er akkurat passe interessant. Hvert av de 20 kapitlene byr på en ny utfordring, og sammenstøtene og oppdragene som utspiller seg representeres selvfølgelig i form av de høyaktuelle samlekortene.

Mer enn noe annet er dette likevel som en utvidet opplæringsdel å regne, hvor man stadig får lære om nye funksjoner og får tilgang på de mest grunnleggende kortene spillet har å by på.

Enspillerkampanjen har en fin læringskurve, og byr på en håndfull unike og spennende bataljer — hvor for eksempel ett oppdrag lar deg snike deg ombord på et piratskip, mens et annet sender deg i klørne på en horde med hevngjerrige skrømt — men dessverre er det hele over altfor fort. Eventyret er av god nok kvalitet til at jeg helst skulle sett at det varte mye lenger. 

Da har man imidlertid lært seg de aller viktigste prinsippene, og veien videre til flerspillerkampene er kort og enkel.

Unike kort, unike ferdigheter

Og det er utvilsomt her, i kamp mot andre spillere, man vil tilbringe mesteparten av tiden med The Elder Scrolls: Legends. Kortene fra enspillerdelen kan nå plukkes fram og settes sammen for å lage helt egne kortstokker, og det er masse spennende å velge blant.

Rent teknisk er dette mye av det samme som man får servert i andre samlekortspill, med skapnings-, våpen- og handlingskort spredd jevnt utover. Samtlige har en unik kombinasjon av helse- og angrepspoeng, samt forskjellige spesialegenskaper:

Kortet «Fighters Guild Recruit» stiller for eksempel med ett angrepspoeng og to helsepoeng, men gjør opp for de lave tallene ved å ha både «Lethal»- (som effektivt dreper alle skapninger det kommer i kontakt med) og «Guard»-egenskaper (som beskytter andre figurer på brettet); mens kortet «High Rock Summoner» har ett angrepspoeng og ett helsepoeng, men med den egenskapen at hun kan fylle hånden din med et stort uhyre av et monster.

På overflaten ser kanskje «High Rock Summoner» ut som et dårlig kort, men hun har sine bruksområder.
På overflaten ser kanskje «High Rock Summoner» ut som et dårlig kort, men hun har sine bruksområder. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Disse kortene koster begge to «magicka» — The Elder Scrolls-universets svar på mana — men har to vidt forskjellige bruksområder, og er sånn sett en god pekepinn på variasjonen resten av spillet har å by på. Der det ene fungerer godt når man skal hindre store monstre i å angripe helten din, egner det andre seg best når man vil balansere mellom kort som gjør seg godt tidlig i kampen og kort som passer bedre sent i spillet.

Kunstverkene som danderer samtlige kort er for det meste både pene og forseggjorte, men de mangler kanskje likevel litt av den egenarten som for eksempel Hearthstone har. Dette stammer helt klart fra opphavsmaterialets litt mer voksne og stivere fantasy-røtter, og gjør egentlig ikke så veldig mye for å ødelegge for opplevelsen. Litt kjedelig er det uansett, og det gjør jobben med å sette seg inn i de mange forskjellige kortene og spillestilene desto vanskeligere.

Strategiske profetier

Hvem tør å la den andre siden av spillbrettet herje fritt?
Hvem tør å la den andre siden av spillbrettet herje fritt? Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det er likevel mer enn verdt det å investere litt tid i The Elder Scroll: Legends. Spillet er en frisk og unik vri på det de andre spillene i sjangeren har å by på, og dette blir tydelig fra aller første stund: For det første er spillbrettet, hvor man plasserer og aktiverer kortene sine, delt i to på midten — den venstre siden av brettet er et helt nøytralt område, uten spesielle egenskaper, mens den høyre siden er en såkalt skyggeside.

Alle skapninger som spilles på skyggesiden får automatisk «Cover», som gjør at de ikke kan angripes før det har gått én runde. Skapninger som befinner seg på motsatt side av brettet kan ikke angripe hverandre, og allerede her begynner spillets taktiske overtak på motstanderne.

Videre har man spillets klassesystem, som i stedet for å fokusere på enkeltstående erketyper lar spillerne plukke og blande mellom de fem medfølgende korttypene. Røde kort, merket med «Stength»-attributtens muskler, fokuserer på gjenstander og ren angrepsstyrke; mens de gule kortene, merket med en gul løve som symboliserer «Willpower», lar spilleren påkalle mange skapninger og gjøre disse sterkere over tid – sammen blir disse to en «Crusader»-klasse, mens kort fra den blå («Intelligence») og den lilla («Endurance») stokken til sammen utgjør en «Sorcerer»-klasse.

Slik kan man velge og vrake, og spilleren står da mye friere til å leke og eksperimentere på egenhånd. Og den ekstra friheten kommer godt med.

The Elder Scrolls: Legends har mange forskjellige kort – disse låses opp naturlig ved å spille spillet, men kan også kjøpes for ekte penger.
The Elder Scrolls: Legends har mange forskjellige kort – disse låses opp naturlig ved å spille spillet, men kan også kjøpes for ekte penger. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det er nemlig mye forskjellig man kan basere kortstokken sin på i The Elder Scrolls: Legends. Som i beta-perioden falt jeg nok en gang pladask for «Propechy»-kortene i løpet av anmeldelsesprosessen, og bygde da en kortstokk rundt denne funksjonen.

Akkurat denne funksjonen er også den som har størst påvirkning på spillet som helhet. Som i andre samlekortspill har man helsepoeng også her, men nytt i dette spillet er runesystemet. Rundt helsemåleren har hver spiller nemlig fem runer, og disse representerer fem helsepoeng hver – hver gang man mister fem helsepoeng (og dermed også en rune) får man trekke et kort fra bunken sin.

Hvis dette kortet er merket med «Prophecy» får man spille det helt gratis, og det på motstanderens tur. Dette kan få store konsekvenser, og kan regelrett snu kampbildet på flekken.

Runesystemet har likevel flere betydninger for spillets flyt: Det jeg ikke tenkte over i august, var det faktum at man også får flere kort på hånden når man mister helse. Og jo flere kort man har, jo bedre rustet er man til å takle hva enn motstanderen spiller på brettet. Alvoret i dette tenkte jeg ikke over før jeg hadde begynt å lete litt rundt på YouTube etter folk som spilte The Elder Scrolls: Legends på et litt høyere nivå enn meg selv, men så gikk det opp for meg hvorfor de var så tålmodige.

Å holde igjen, vente med å angripe til man har et solid overtak, og kanskje til og med miste egne helsepoeng med vilje, virket i utgangspunktet helt absurd for en som stort sett bare har spilt Hearthstone tidligere, men det gir jo faktisk mening (hvis man har en kortstokk som ikke er utrolig aggressiv). Og det endrer på alt.

Spillet har også en «Arena»-modus, hvor man får utdelt en kortstokk med 30 tilfeldig valgte kort.
Spillet har også en «Arena»-modus, hvor man får utdelt en kortstokk med 30 tilfeldig valgte kort. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

The Elders Scrolls: Legends er et smart og svært engasjerende samlekortspill, hvor utvikler Dire Wolf Digital tydelig har latt seg inspirere av sjangerfrender som Hearthstone og Magic: The Gathering, og brukt denne inspirasjonen til å lage noe som er kjent, men samtidig nytt og spennende.

Kortene står selvfølgelig i førersetet, og er basert på det meste som kan krype og gå i The Elder Scrolls-universet. Universets distinkte stil gir tegningene et mer voksent og kanskje også litt mer anonymt preg enn det man får servert i for eksempel Hearthstone. Dette ødelegger ikke spesielt mye for opplevelsen, men gjør det likevel unødvendig vanskelig og aldri så lite kjedelig å finne fram i mengden.

Det er selvfølgelig viktig å terge fienden litt.
Det er selvfølgelig viktig å terge fienden litt. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Når man i tillegg må leke seg med langt flere kort enn det man gjør i konkurrentene, blir det litt for uoversiktlig når man skal lage og oppdage nye kortstokker. Samtidig er historie- og opplæringsdelen litt i korteste laget, og sammen ødelegger dette helt klart litt for det aller første helhetsinntrykket.

De unike spillmekanikkene gjør det likevel mer enn verdt å dykke dypt ned i The Elder Scrolls: Legends. Først i rekken kommer de herlige «Prophecy» og «rune loss»-systemene, som sammen er med på å påvirke alt man gjør i spillet – skal man angripe fienden og la motstanderen få et kort til på hånden, eller skal man avvente en tur, kontrollere brettet og håpe at vedkommende ikke finner en løsning helt i toppen av kortstokken sin?

Slike ting (sammen med mye, mye annet) er blant det man konstant må tenke på mens man spiller, og resultatmessig er dette en spennende, kløktig og svært velfungerende kortspillopplevelse.

Hvis du vil prøve deg på et annet samlekortspill, er Hearthstone helt klart noe vi kan anbefale. Har du derimot lyst til å samle på helt andre ting, er kanskje Pokémon-spillene mer din stil.

Vurdering


"Smart og stilren samlekortmoro basert på The Elder Scrolls-universet."

The Elder Scrolls: Legends Windows Windows 8/10 iPad Android Mac iPhone

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. mars 2017
  • Plattform: Windows

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen