ANMELDELSE: The Last of Us Part II
(Foto: Naughty Dog)

Teknisk overlegent med en personlig historie som virkelig skinner

The Last of Us Part II er strålende og sørgelig om hverandre.

Med lansering et drøyt halvår før slippet av PlayStation 4, var det originale The Last of Us på mange måter å regne som et eneste stort punktum for PlayStation 3-æraen. Og for et punktum det var: Ikke bare var The Last of Us et av de teknisk mest imponerende spillene på konsollen, men det var også et mesterstykke i fortellerteknikk, dialog og figurutvikling.

Det samme gjelder fremdeles når The Last of Us Part II nå (sammen med det kommende Ghost of Tsushima) får æren av å sparke oss hodestups inn i neste konsollgenerasjon. Mye har riktignok skjedd siden den gang, både i spillbransjen, i verden generelt og innad i The Last of Us' univers, men likevel er The Last of Us Part II et spill som er ekstremt tro mot originalen. Og det er stort sett en positiv ting.

Mørke greier

Ellie vil ha hevn. Foto: Naughty Dog

Som nevnt i forrige ukes førsteinntrykk, er det ungjenta Ellie som står i fokus denne gangen. Der originalspillet handlet om kjærlighet og utviklingen av det provisoriske far-og-datter-forholdet mellom Joel og Ellie, er oppfølgeren i stedet et dypdykk i hat og hvordan mennesker er i stand til å gjøre grusomme ting når de higer etter hevn.

For det er det brorparten av spillet handler om. Ellie vil ha hevn, og selv om hevntokt av den typen Ellie legger ut på her ikke er spesielt sjelden vare i disse dager, klarer The Last of Us Part II likevel å skille seg ut ved å bruke lang og god tid på å utforske alle fasetter av den sentrale konflikten.

Spillet utnytter også flere spennende virkemidler for å utforske de ulike figurenes fortid og motivasjoner, noe som resulterer i en virkelig, menneskelig forståelse for hvorfor de gjør det de gjør. En stor del av dette er selvfølgelig Naughty Dogs stadig like fremtredende evne til å etablere troverdige menneskelige forbindelser og å skrive levende dialog. Det er en fortellerstil som stort sett er litt langsom og veldig personlig, men som også klarer å være intenst som fy når det virkelig gjelder. 

Spillet nøler aldri med å dra spilleren ut på dypere og dypere vann.

Som et resultat er The Last of Us Part II et spill som får meg til å føle mye og ofte. Det er mørkt, trist og uhyggelig om hverandre, og det blir liksom stadig verre også. Dette er selvfølgelig som forventet, all den tid verden har gått til hundene og de gjenlevende menneskene stadig ryker i tottene på hverandre i kampen for å overleve. Og det vet spillet – det storkoser seg i dette mørket og nøler aldri med å dra spilleren ut på dypere og dypere vann. 

Men det er også lysglimt her og der, og når alt dette kjernes sammen, blir det til slutt et helhetlig eventyr som er omtrent akkurat så deilig bittersøtt som originalen.

Lys i mørket ... og en perfekt mulighet for å egge zombiene på fiendene mine. Foto: Naughty Dog

Mange skjebner

Denne stemningen og spillets vilje til å fortelle om de mange skjebnene i dette universet er sentralt i store deler av spillet, også når man er ute på tur, enten mutters alene eller med en av spillets mange partnerskikkelser. Da kommer historiene til live gjennom alt det som foregår rundt deg, enten det er via restene av sivilisasjonen som ligger spredt overalt, samtaler mellom figurene, fiender man støter på på ferden eller en sømløs kombinasjon av de tre.

Ordentlige gode eksempler på dette viser seg imidlertid først et par timer ut i spillet, når prologen er ferdig og eventyret for alvor begynner. Denne gangen foregår store deler av fortellingen i hjertet av et nedbrutt og gjengrodd Seattle. Denne byen er, som alt annet, kraftig preget av den zombiebaserte dommedagen som inntraff på tampen av 2013, og nærmere 25 år senere er universet tatt tilbake av naturen. 

Dette får utspille seg på utrolig mange forskjellige måter i løpet av spillets gang, enten det er via eføydekte bygninger, falleferdige boligblokker eller hvordan enkelte deler av byen er under vann og må utforskes via båt. Det er kontinuerlig pent, men akkurat her skulle jeg egentlig sett at The Last of Us Part II leverte litt mer variasjon. Det blir mye brunt, grått og grønt etter hvert, og selv om man stadig får utforske nye deler av universet er det liksom ikke så stor visuell forandring fra sted til sted.

Uti vår hage. Foto: Naughty Dog

Da er jeg langt mer fornøyd med den grafiske behandlingen som er viet figurene som befolker dette universet. Disse er tidvis farlig detaljerte, og bruken av «motion capture» av ekte skuespillere synes meget godt. I det rette lyset kunne et par av disse fjesene gjerne vært ekte personer og stemmeskuespillet som hører til er i tilsvarende høy klasse. Dette har Naughty Dog alltid vært gode på, og det er bedre enn noensinne i The Last of Us Part II.

Fremragende fiender

Det samme gjelder også for store deler av fiendene man møter, og mer enn noe annet er det kanskje disse som imponerer aller mest. Ikke bare er de flott designet, men de oppfører seg også ekstremt troverdig. Den kunstige intelligensen er både smart og uforutsigbar, slik at man aldri føler at man har helt kontroll over sammenstøtene.

Zombiene er selvfølgelig som zombier flest og beveger seg litt meningsløst i bestemte mønstre, mens de menneskelige fiendene har klare strategier som de bruker for å finne og flanke deg. De kommuniserer også svært godt, med logiske utrop av typen «De drepte Cole! Jeg tror det kom fra bak det bordet der!». Når jeg da befinner meg bak et endevendt bord og drepte en fyr som visstnok het Cole (ja, fiendene har dedikerte navn som de bruker for å snakke med hverandre!), er det jo grunn til å bli litt svett.

Hvordan skal man komme seg ut av dette? Foto: Naughty Dog

Men man har stadig flere muligheter for å slippe unna bråk, og her skorter det ikke på variasjon. Hvert av de mange områdene man snubler over i spillet er sånn passe åpne, og Ellie har en ryggsekk full av våpen og dingser man kan bruke for å overrumple fienden. Her er det følgelig skytevåpen av ulike slag, men også hjemmelagde eksplosiver, molotovcocktailer og diverse verktøy som kan hjelpe deg med å overleve.

Man kan i tillegg bruke omgivelsene til sin fordel, enten det er snakk om høyt gress, hull i husvegger eller den nye vertikaliteten som både lar deg klatre høyere og dukke lavere enn i originalspillet. Spesielt sistnevnte, muligheten til å legge seg langflat og krype bortover bakken, kommer ekstremt godt med. Det er rett og slett en god, gammeldags «game changer», og muligheten til å kaste seg ned nesten når som helst og hvor som helst, gjerne midt i en annen animasjon, gjør underverker for snikingen.

For mer enn noe annet er The Last of Us Part II et snikespill, og et skikkelig godt et sådan. Det er et spill hvor man egentlig ikke vil bli oppdaget – hvor alt egentlig ligger til rette for at man skal klare å snike seg forbi fiendene hvis man er god nok – samtidig som man også synes det er litt greit når ting først går ad undas. Dette er blant annet fordi skytingen er så brutal og tilfredsstillende som det den er.

Også her skal fiendene få en del skryt, ikke bare fordi de er smarte nok til å stadig gjøre oppgjørene unike og utfordrende, men også fordi de reagerer svært realistisk når skuddvekslingen først er i gang og de får en neve krutt slengt etter seg.

Fiendene er en høydare i The Last of Us Part II. Foto: Naughty Dog

Til glede og besvær

Apropos kuler og krutt: Dette er fremdeles et «loot»-basert eventyr, noe som innebærer at man stadig må jakte på utstyr, helsegjenstander og dingser man kan bruke for å «crafte» våpen og verktøy. Det er et kjent og kjært system som egentlig fungerer ganske godt og som ofte belønner spilleren for å utforske, særlig når man har litt større områder å rote rundt i.

Jeg liker spesielt godt hvordan veien til målet ofte krydres med små og store bygninger og avstikkere som alle har noe spennende å by på. Dette kan være så mangt, enten det er en utrygg kjeller med et par kuler til overs, et leilighetskompleks med en arbeidsbenk du kan bruke for å oppgradere våpen, eller en safe som har en kode gjemt i nærheten.

«Loot»-systemet har imidlertid også sine ulemper: Utforskningen kan noen ganger gå på akkord med flyten i historien, slik som når jeg selv i de mest intense situasjoner tar meg i å rote rundt på jakt etter utstyr jeg kan bruke.

Det er mye «loot» i vente for de som vil oppdage den. Foto: Naughty Dog

Det er ikke engang det at det er for mye «loot» i spillet – dette kan man sågar justere manuelt takket være spillets utrolig finurlige vanskelighetsgradsystem – det er vissheten om at det kan hende det er noe skikkelig snacks jeg kan gå glipp av hvis jeg ikke saumfarer samtlige kriker og kroker som plager meg

Historiens utvikling

Helt til slutt vil jeg forsøksvis snakke litt om hva som skjer utover i spillet, da helst uten å røpe for mye. Det er ingen takknemlig jobb å hoppe bukk over de mange potensielle «spoilerne» som finnes her, men samtidig er dette aspekter av spillet som må nevnes. 

Som forventet skjer det nemlig både det ene og det andre i løpet av spillets gang, noe som ender opp i at man etter hvert får et litt annet perspektiv på det man har drevet med underveis. Dette er spennende, men kommer ikke uten visse ofre. Spillets mange små og store tvister makter dermed å overraske på både godt og vondt, og dette krever helt klart en del tilvenning.

Etter hvert gir alt likevel enormt mye mening med tanke på spillets tematikk, og da begynner jeg også å bry meg veldig om det som foregår også utover i spillet.

Dette er i stor grad takket være utviklernes fantastiske teft for figurer og dialog. Det hender med ujevne mellomrom at det av og til føles det som om spillet drøyer litt for lenge og gjerne kunne vært mer strømlinjeformet, mens det andre ganger blir bedre og bedre, med både gameplay og spenningskurver som overgår ganske mye.

Alt koker sammen til et spill som rent teknisk er blant de mest troverdige spillene jeg noensinne har spilt. Det er én ting at fiender og mekanikker føles ekte, men universet føles også svært håndgripelig og jordnært, som om dette er et ekte sted, en ekte konflikt og en ekte historie som fort kunne skjedd med hvem som helst av oss hvis vi hadde vært i den samme situasjonen. Det er en utrolig spennende, men også svært uhyggelig tanke. Og da har på en måte The Last of Us Part II gjort jobben sin.

Det brygger opp til storm.

Konklusjon

Med The Last of Us Part II har Naughty Dog laget et spill som er teknisk overlegent det meste, samtidig som de har fortalt en personlig historie som jeg virkelig føler betyr noe. Det er en fortelling om motsetninger – mellom hat og kjærlighet, hevn og tilgivelse – og det er en fortelling som konstant får meg til å føle og tenke utrolig mye forskjellig. Og det er en god ting.

Fra et rent spillperspektiv handler dette også om motsetningen mellom perfekte snikeoppdrag og hissige skuddvekslinger, og denne balansen er utsøkt fra ende til annen. Snikingen er presis og utfordrende, mye takket være det enorme vellet av muligheter man har i enhver situasjon, spillets fantastiske troverdighet og de eksepsjonelt smarte fiendene.

Skytingen er på sin side nøyaktig så brutal og forseggjort som det den bør være. Figurene i The Last of Us Part II er ikke perfekte drapsmaskiner på noen som helst måte, og det hender rett som det er at ting går skeis. Det taler da enda mer til spillets fordel at også disse tilfellene alltid ender opp med spennende sammenstøt hvor jeg føler at jeg på en eller annen måte klarer å kontrollere kaoset som utspiller seg rundt meg. Det flyter godt, noe som også gjelder for resten av spillet.

The Last of Us Part II har flere genuint rørende øyeblikk og er et spill man ikke kommer til å glemme så fort. Foto: Naughty Dog

Det er ikke til å komme utenom at spillet tar en del dristige valg i løpet av de 25-30 timene det tar å fullføre det, og for noen vil antagelig noen deler av spillet føles litt rare. Utover i opplevelsen skjer det nemlig flere små og store omveltninger i spillets retning, og noe av den personlige tilknytningen forsvinner som følge av dette. Til tider føles disse delene av spillet rett og slett litt for lange og for fjerne for sitt eget beste: Om noe, burde de ulike avsnittene ha blitt flettet langt bedre sammen, men den gang ei.

Jeg støtter likevel valget utviklerne har gjort, og jo mer jeg tenker over spillet som en sammenhengende helhet, jo mer mening gir det at det er nettopp denne veien vi må gå for at dette ikke bare skal være «enda en hevnfortelling». Til syvende og sist kunne spillet generelt vært en god del mer strømlinjeformet, men dette er også det mest negative jeg klarer å si om opplevelsen.

Ja, det er flere mindre ting som holder The Last of Us Part II tilbake fra å være en komplett innertier – deriblant det nitide fokuset på «loot», forutsigbar progresjon og litt mangelfull variasjon i omgivelser – men disse irritasjonsmomentene hjemsøkte også det første The Last of Us. Sånn sett er dette en fryktelig tro oppfølger, og hvis du likte originalspillet, vil du også stortrives med The Last of Us Part II. I den grad man kan stortrives ved verdens ende.

The Last of Us Part II slippes den 19. juni for PlayStation 4. Vi har testet spillet på en vanlig PlayStation 4. Vi kan ikke bruke egne skjermbilder, men mener skjermbildene levert av Naughty Dog er representative for spillet.

 

 

Vurdering

"Teknisk overlegent og nydelig fortalt. The Last of Us Part II er et knallgodt snikespill. "

Kommentarer (177)

Forsiden akkurat nå

Til toppen