FØRSTEINNTRYKK: Et spill det er lett å fortape seg i
Førsteinntrykk
(Foto: Naughty Dog)

The Last of Us Part II

Et spill det er lett å fortape seg i

The Last of Us Part II imponerer med blodig action, solid sniking og fantastisk flyt.

Etter syv år i utvikling og snart fire år siden spillets annonsering, begynner det å bli alvorlig kort tid til lanseringen av The Last of Us Part II. Vi har allerede spilt oss gjennom store deler av spillet, og vi har fått lov til å dele våre inntrykk av en utvalgt sekvens fra sånn cirka ni-ti timer ut i spillet.

Den aktuelle sekvensen varer bare i snaut to timer, men klarer likevel å være et tilnærmet perfekt utsnitt av det spillet forsøker å være: Et snikespill med blodig action, velskrevet dialog og et univers det er lett å fortape seg i.

Velkommen til Seattle.  Foto: Naughty Dog

Fri utforskning

Vi har lenge visst at det er Ellie som står i fokus i The Last of Us Part II, og idet vi kastes ut på vår andre dag i Seattle, er det fortsatt henne og hennes personlige reise som er kjernen i fortellingen. Ellie vil ha hevn, og målet for dagen er å følge det nyeste sporet vi har: Det siste vi fikk vite var at Nora befinner seg på det lokale sykehuset, og kanskje, bare kanskje, er det ikke for sent å finne henne.

Så vi gir oss i kast gjennom restene av den falleferdige storbyen. Bak oss er den midlertidige basen vi har klart å etablere her, en kino som gikk konk samtidig som resten av verden. Overalt er gress, eføy, leire, endevendte biler og digre dammer av vann der veier har brutt sammen. Vi befinner oss stadig i en svært postapokalyptisk verden, og naturen har herjet uforstyrret i disse områdene i mange, mange år.

Det er vakkert og grusomt om hverandre, og jeg lar meg flere ganger overvelde av storheten som vises fram her. The Last of Us Part II er langt fra et åpent spill – det stort sett veldig tydelig hvor man er på vei og hvordan man skal komme seg dit – men det er likevel betraktelig frieri enn originalspillet og mange andre spill av denne typen.

Dette er et snikespill hvor det er meningen at man før eller siden blir oppdaget.

Man står hele tiden fritt til å velge hvor nøye man vil utforske hvert område, og det er ingenting som tilsier at man ikke kan gå strake veien til sykehuset uten å titte innom byggene som er dandert langs ruten man må ta.

Ressurser kan imidlertid bli et problem hvis man ikke utforsker nok, og på vei mot sykehuset snubler vi over flere bygninger og hus som fremdeles ikke har blitt har ribbet. En bar infisert av zombier, et kontor som huser rikelig med utstyr og et lite leilighetskompleks med flere etasjer er eksempler på små sideområder som ligger naturlig spredt langs veien mot målet.  

Disse områdene byr alle på sine egne små utfordringer, enten det er i form av sammenstøt med fiender, områder som må utforskes eller faktiske gåter som må løses, og dette sikrer at The Last of Us Part II aldri slutter å flørte med, motivere, terge og dernest belønne spilleren. 

Hvor mange fiender er det verdt å kverke for å få bedre utstyr? Foto: Naughty Dog

Blodige oppgjør

Ved siden av å by på diamanter og rubiner i form av sårt tiltrengt ammunisjon og ressurser, viser disse områdene også at det en gang bodde mennesker her. Spillet forteller nemlig ikke bare om Ellie, men også om livene til en hel haug med andre personer, enten det er gjennom beskjeder man finner idet man gjennomsøker en forlatt leilighet, spor strødd rundt om i omgivelsene eller via folk man møter på sin vei.

Et stykke ut i sekvensen er det tre slike som overrumpler meg idet jeg skal til å lete etter ryggsekkfyll i en boligblokk et lite stykke fra basen. Både jeg og Ellie vet at dette ikke er de jeg vi er ute etter å ta av dage, men de står i veien for målet vårt og må dessverre bøte med livet.

Ting går sjelden helt som planlagt i The Last of Us Part II. Foto: Naughty Dog

Det er den sterkestes rett som gjelder i The Last of Us Part II, og selv om Ellie på langt nær er den fysisk mektigste skikkelsen som finnes, gjør hun opp for seg ved å være helsikes god på avtrekkeren.

Jeg skyter én av dem i hodet med en lyddempet pistol før de får sukk for seg, sniker meg rundt et hjørne og venter på nestemann. Jeg har imidlertid ikke fått med meg at lyddemperen har gått i stykker, og når jeg i tillegg bommer med det neste skuddet, er situasjonen allerede i ferd med å gå ad undas. Siden jeg først er ute av sekken, drar jeg fram en revolver og blåser skallen av han jeg bommet på tidligere.

Nå er det bare én fiende igjen, men hun har til gjengjeld sett meg og er klar til å fyre av. Jeg bråbestemmer meg som så mange ganger før: Denne gangen tar jeg en sjanse, flyr gjennom rommet, blir så vidt sneiet av en kule, er borte ved fienden før hun får skutt flere ganger, og nå har hun et knivblad i strupen. Den siste fienden faller sakte om, men klynker en god stund før hun blir stille.

Når enden er god

Om jeg må beskrive hvordan det føles å spille The Last of Us Part II med én setning, er det «et snikespill hvor det er meningen at man før eller siden blir oppdaget». For selv om det i aller høyeste grad er et spill som oppfordrer til og belønner spillere som klarer å utmanøvrere og lure fiender i stedet for å gå direkte i strupen på dem, er det også et spill hvor ting før eller siden er nødt til å gå skeis.

«En garde!». Foto: Naughty Dog

Fiendene er for smarte, omgivelsene er for upålitelige og Ellies våpenferdigheter hjelper bare så langt. Spillet er rett og slett enormt troverdig, og man føler aldri at man har fullstendig kontroll over noe som helst. Jeg er helt sikker på at man fint kan spille gjennom store deler av The Last of Us Part II uten å havne i åpen konflikt – ved flere anledninger klarte jeg sågar å liste meg forbi flere klynger uten å vekke nevneverdig oppsikt, men da trengte jeg gjerne et par forsøk på meg også.

Og det taler til spillets fordel at jeg stort sett synes det er greit når jeg først ryker på en smell: Å bli oppdaget er for all del kjipt – noen ganger tok jeg meg til og med i å laste inn sjekkpunkter på nytt eller dø med vilje fordi jeg følte jeg hadde kastet bort for mange ressurser – men det er også en del av spillets eminente flyt. Jeg går fra hvilepuls til blod på tann på millisekunder, og stort sett lar det seg gjøre å komme seg helskinnet gjennom strabasene. 

Er man heldig kan det tenkes man finner en brannbombe, noen haglepatroner og litt bandasje rundt hjørnet også, og da er det jo ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Snart framme. Foto: Naughty Dog

En foreløpig konklusjon

Skal vi basere oss utelukkende på førsteinntrykket fra den andre dagen i Seattle, er det all grunn til å være storfornøyd med det The Last of Us Part II leverer. Denne to timer lange sekvensen har ikke enormt mye å fortelle om Ellie og hennes ferd, men gjør opp for dette ved å la oss fritt utforske historiene og livene til de mange menneskene som har vært her før oss.

Brev og dagbøker er på ingen måte nytt og unikt, men når det er gjort særdeles bra og i tillegg sys sammen med spillets unike historieformidling og teft for å bygge troverdige figurer, blir det tidvis meget engasjerende. 

Det samme gjelder også for det du gjør i spillet, som veksler mellom bunnsolid sniking og blodig action, gjerne flere ganger om hverandre på kort tid. De halvåpne omgivelsene lar spilleren eksperimentere og takle fiender og gåter på en rekke unike måter. Den kunstige intelligensen, våpenferdigheter og omgivelser er ofte utforsigbare, noe som gjør det vanskelig, men også tilsvarende deilig å overkomme spillets utfordringer.

Hvis spillet fortsetter å levere slike sekvenser, samtidig som vi også får fortgang i hva som skjer med Ellie og hennes søken etter hevn, kan dette fort bli like bra som – om ikke bedre enn – originalspillet.

The Last of Us Part II slippes den 19. juni for PlayStation 4. Vi har testet spillet på en vanlig PlayStation 4. Vi kan ikke bruke egne skjermbilder, men mener skjermbildene levert av Naughty Dog er representative for spillet. Vi kommer tilbake med en fullstendig anmeldelse, med karakter og en endelig konklusjon, mot slutten av neste uke.

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen