ANMELDELSE: Travis Strikes Again: No More Heroes
(Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no)

Travis på tomgang

Regissør Suda 51s særegne stil går tapt på tanketomme kamper og uinspirerte omgivelser.

Travis Touchdown er tilbake! Den vandrende parodioen på en moderne actionhelt, skapt av den japanske kultregissøren Goichi Suda (også kjent som Suda 51), er tilbake tilbake i nok et spill i actionspill-serien No More Heroes.

Det første No More Heroes fra 2008 var et temmelig unikt spill, fylt til randen med fargerik, absurd ultravold, morsomme replikker, fengende musikk og minneverdige rollefigurer du ikke kunne finne maken til i andre spill. Serien, og kanskje spesielt seriens antihelt Travis Touchdown, virker å være Sudas syrlige kommentar til moderne actionspill og hvordan popkultur forherliger og trivialiserer vold.

Spennende premiss

«Electric Thunder Tiger» er det første «spillet i spillet» som du må erobre.

Travis Strikes Back er det tredje spillet i serien, og tar opp tråden etter No More Heroes 2: Desperate Struggle, hvor Travis drepte den slemme jenta med det passende navnet Badgirl. Badgirls pappa, Badman (selvfølgelig), sporer opp en nå pensjonert Travis og utfordrer han til kamp til å hevne sin avdøde datter.

Kampen fører til at både Travis og Badman forsvinner inn i Travis sin nylig anskaffede retrokonsoll «Death Drive MK-II». Konsollen har seks spill installert, og enten som Travis, Badman eller begge to skal du spille gjennom spillene i sin helhet.

På papiret høres dette ut som en herlig absurd Suda-suppe. Tanken på å gå inn i seks unike verdener, med egne regler, unik estetikk og egne fiender, høres utrolig morsomt ut. Jeg hadde håpet at Suda her skulle ta meg gjennom hans egen gjenfortelling av dataspillenes historie, men dessverre er det for stor avstand mellom forventninger og virkelighet i Travis Strikes Again: No More Heroes. 

Men der stopper spenningen

Sudas gjenkjennelige humor glimter fremdeles til, men øyeblikkene drukner i forutsigbare metareferanser til dataspill og populærkultur. No More Heroes-spillene har alltid vært meme-vennlige, men denne gangen virker det som om Suda har nøyd med å skrive en historie som leses som en meme-generator.

Spillets største svakhet er likevel den ekstremt repeterende flyten i selve spillingen, med de samme generiske kampene mot de samme generiske fiendene om og om igjen. Det er skuffende lite variasjon på fiender og miljøer mellom de seks spillene Travis og Badman kjemper seg gjennom, slik at følelsen av å faktisk spille gjennom seks unike, fiktive spill aldri er i nærheten av å melde seg.

Det er tilfredsstillende å kløyve gjennom titalls hjelpeløse fiender, men det fastmonterte kameraet og de monotone miljøene får alle kampene til å virke mer og mer som en tanketom øvelse som gjør spillet mye lengre enn det trenger å være.

Noen av sjefskampene er gode, med en viss mekanisk dybde og sjarmerende utforming. Utvekslingene mellom Travis og sjefene før, under og etter selve kampene har også en tendens til å bli morsomme. Travis er ikke en kar som er spesielt god til å forme vennskap, men her klarer han faktisk å bli litt «kompis» med noen av sjefsfiendene. Selv de blir imponert av hvor kul Travis Touchdown er. 

En av flere innlagte ramen-pauser. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Skuffende lite av alt

Du vil se veldig mye av dette. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Spillet kommer likevel aldri i nærheten av å være utfordrende. Du løper gjennom korridorer og kløyver ned alt av fiender før du får lov til å vandre videre, før du gjør akkurat det samme igjen. Igjen redder noen av sjefskampene litt av inntrykket, ettersom kampene med de er de eneste eksemplene på at spillet utnytter sine egne mekanikker til å skape engasjerende kamper.

Det lukter dessverre lavt budsjett og hastverksarbeid på lang avstand. Noen av mellomsekvensene er pene, men brettene er såpass blottet for liv, farger og detaljer at spillet til tider ser ut som et middelmådig GameCube-spill.

Utover dette har jeg skuffende lite å si om Travis Strikes Again: No More Heroes, men det er fordi de åtte til ni timene det tok meg å komme gjennom spillet gav meg tilsvarende lite. Det ligger en spennende idé til bunns, og Suda kan fremdeles skrive morsom dialog med sin sedvanlige dose postmodernistiske kommentarer om underholdningsmediet han virker innenfor, men Suda gjør ingenting for å fornye uttrykket sin denne gangen. 

Konklusjon

Sjefskampene er helt klart høydepunktene i Travis Strikes Back. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Når vitsene ikke er like morsomme, når miljøene og kampene er slappe og uinspirerte, og når Travis mister sjarmen nesten før spillet har kommet ordentlig i gang, er Travis Strikes Again: No More Heroes en traust affære som til tross for sin beskjedne lengde er et slit å spille gjennom. Det er rett og slett vanskelig å finne en god grunn til å fullføre det.

Dette er en ytterst unødvendig utgivelse fra en spillregissør som forhåpentligvis er klar for å gå videre og lage noe nytt og mer nyansert. Killer 7 står for meg som en uslåelig klassiker, og jeg håper at Suda har det i seg å lage minst én klassiker til.

Kjære Suda, du må bare gå tilbake til ditt enda særere deg, og gjerne fortell en historie som tar for seg moderne, relevant tematikk i samme slengen. Du kommer aldri til å appellere til massene likevel, så hvorfor ikke lage et spill som forundrer og skremmer oss like mye som Killer 7 en gang gjorde!

Hvis du er ute etter tilsvarende sprø ideer i langt bedre spill, kan vi lett anbefale Persona 5 og Nier: Automata

Vurdering

"Den gode Suda51-ideen drukner i konsekvent slapp og uinspirert utførelse. "

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen