Det er ikke ofte man får utforske en kultur, folkesagn eller en setting man har sett lite eller ingenting til før i et spill. Men South of Midnight skiller seg ut med sin unike gotiske fantasi, satt til de mystiske og atmosfæriske sørstatene i USA.
Er det derimot nok til å engasjere i 15 timer med spilling?
Sørstatene i fokus
Det er utviklerne i Compulsion Games som står bak South of Midnight. Dette er studioet som tidligere har laget plattformspillet Control og sist We Happy Few. De ble kjøpt opp av Microsoft i 2018, og har siden jobbet med dette spillet. South of Midnight er som nevnt inspirert av gotisk fantasi, mytologi og folkeeventyr fra de dype sørstatene i USA. Det er en utrolig kul setting å utforske, og utviklerne har gjort en utrolig god jobb med å få settingen til å komme til live på skjermen.
Den visuelle stilen er utrolig fascinerende, både fordi den er unik og litt ny, men også fordi den er så vellaget. Det er detaljrikdom nesten overalt hvor du går, fargerike områder og figurer. Det er en underholdende reise i seg selv å bare komme videre til de neste områdene for å se hvordan de ser ut, og hvilke fantasifulle beist man kanskje møter på rundt neste sving.
For å dra oss igjennom dette spiller vi som Hazel, en tenåringsjente som leter etter moren sin som ble dratt med i en springflom. Uten å avsløre for mye av historien, som er en stor del av opplevelsen i spillet, finner Hazel fort ut at hun er en «Weaver», en magiker som kan bruke trådene og byggesteinene i universet både til kamp og helbredelse. Hun kan «lege» traumer som har satt seg i områdene rundt henne, og kan se tilbake på hendelser skjedd tilbake i tid.
Mye på hjertet
Mindre, isolerte historier fortelles mens Hazel leter etter moren sin, og sammen gir dette i utgangspunktet en god historie. Det er tung tematikk i spill, med både dødsfall og bedrag i familie og generelt sett dystre toner. Budskapet handler om aksept og å komme seg videre, samtidig som man bærer på disse traumene. Med så tung tematikk synes jeg det fortelles veldig overfladisk, og de individuelle historiene man opplever mister mye av tyngden sin. Det hjelper også lite på at progresjonen kapittel for kapittel er mer eller mindre identisk, og følger den samme oppskriften slavisk.
Her hadde det passet mye bedre med mye større variasjon i hvordan alt presenteres og fortelles. Det blir liksom ikke spennende når alltid kan se den neste arenaen for kamper, og jeg vet at det kommer et flashback til et minne, og jeg vet at jeg skal videre til neste. Og igjen, og igjen og igjen. Da forsvinner mye av gleden ved å oppleve alt spillet har å by på. Og det er synd, for jeg liker alt jeg blir fortalt og vist her.
Kampsystemet er også litt på samme måten. Jeg liker det som er her, men bare sånn passe. Det fungerer helt fint, det er ingenting som er krisedårlig med kampene. Samtidig er det ikke mer enn ganske ålreit. Fiendene forblir både litt for like, samtidig som de ikke byr på noe spesiell utfordring. Magien, unnamanøvre og angrepskombinasjoer flyter greit, men kampsystemet gir ikke den samme tilbakemeldingen som andre, lignende spill har. Jeg føler at jeg har litt mindre kontroll, og ting skjer litt for sakte etter knappetrykkene til at det føles topp.
Evnene du får med magien din er kule, men de forblir mer eller mindre det samme hele spillet. Timingen og følelsen i kampene er også helt greit, men blir aldri noe mer enn det. Mest skuffende igjen er at det er så monotont og repetitivt. Du ser kamparenaen lenge før du går inn i den, og monstrene er aldri overraskende eller spesielt utfordrende.
Mønsteret i et nytt område følger den samme rutinen: utforske litt, hoppe rundt og fullføre noen plattformutfordringer. Deretter kommer man til et kampområde, tar en eller to bølger med fiender, ser et tilbakeblikk og går videre. Dette gjentas igjen og igjen. Til slutt føles det som om spillet holder igjen sitt eget potensiale, og det kunne vært mye bedre med større variasjon.
Konklusjon
South of Midnight står igjen som et halvveis bra produkt. Og det er nesten så det blir litt misvisende, for det som er her er ganske bra. Historien er velskrevet, men fortelles og presenteres monotont og forutsigbart gjennom spillets gang.
Kampsystemet gjør mye av den samme feilen. Det som er her er bra, men det er for lite, ikke finpusset eller responsivt nok til å bære spillet til nye høyder alene. Og igjen er det altfor lite variasjon utover i spillet til at det holder på spenningen.
Det som derimot bærer spillet er den visuelle stilen og presentasjonen, samt gode stemmeskuespillere og lydspor. South of Midnight er et nydelig spill, og selv om «stopmotion»-stilen ikke gjorde så mye for meg er dette et nydelig spill. Hazel og de andre skuespillerne er gode, og atmosfæren i spillet her herlig.
Det holdes tilbake av uoriginalitet og lite spennende nivådesign, og ender opp med å bare bli et helt ålreit spill.
South of Midnight lanseres 8. april på Steam, Xbox Seriex X/S og PC.
