Test

Commodore 64 DTV

Commodore 64 er tilbake - denne gangen som en batteridrevet joystick med 30 innebygde spill. Vi har tatt en titt på det lille vidunderet.

Side 1
Side 2

Destroy him, my robots!
Impossible Mission I og II er heller ikke direkte lette (og som vanlig med spill fra åttitallet, er etterfølgeren vanskeligere enn forgjengeren), men heldigvis er også disse spillene svært morsomme. Her spiller du hemmelig agent som må utforske basen til en gal og maktsyk professor for å finne informasjon om de ondsinnede planene hans. Han har imidlertid forutsett besøket ditt, og rommene hans er fulle av roboter som gjør det de kan for å forsvare områdene sine. Impossible Mission er ekstremt veldesignet, og i tillegg til det intelligente gameplayet får vi skarp og fin grafikk og noe så sjeldent som digitalisert tale. Etterfølgeren er ikke like god, men er fortsatt et flott spill.

Mens vi koser oss med å snakke om gode spill, blir vi nesten nødt til å nevne Andrew Braybrook-klassikerne Uridium og Paradroid. Uridium er et flott romskytespill hvor du ser handlingen ovenfra, og blir nødt til å renske en serie moderskip for fiender som angriper i veldesignede grupper. Paradroid er noe helt annet, og veldig vanskelig å beskrive. Her styrer du en robot rundt i en serie labyrinter. Denne roboten er imidlertid ikke særlig sterk, og for å komme videre må du ta kontroll over andre roboter, noe som foregår ved hjelp av et lite minispill. Paradroid kommer med en haug forskjellige roboter med varierende evner og egenskaper, og er ikke noe annet enn et mesterverk.

Nebulus' tårn
Nebulus er også en artig liten sak. Her er målet å klatre oppover en serie tårn (som selvfølgelig er fulle av fiender og hindringer, slik som hoppende baller), men spillet benytter seg av en svært artig og fantasifull vri på plattformkonseptet. Dette er imidlertid også et spill som godt kunne vært flerfoldige hakk lettere. Det samme gjelder actionspillet Marauder, hvor du styrer en futuristisk kampbuggy (sett ovenfra) gjennom fiendtlig territorium. Marauder hadde jeg faktisk aldri hørt om, og ble overrasket over hvor artig det var.

Nebulus

Cyberdyne Warriors er et fargerikt action/plattformspill fra gutta som senere lanserte det fabelaktige Mayhem in Monsterland. Spillet kan være morsomt i en periode, men er egentlig ikke noe å skrive hjem om. Det samme kan sies om Exolon, som i sin tid imponerte med grafikken, men som aldri hadde gameplay som matchet den. Bisarre Mission Impossibubble og Head the Ball er to middelmådigheter du sannsynligvis kun vil spille en enkelt gang. Førstnevnte er en WizBall-klone, mens sistnevnte er et slags labyrintspill. Labyrinter får vi også i Maze Mania, som heller ikke er et spill mange vil bruke særlig mye tid på.

Rollespill fra åttitallet
Rollespillene Sword of Fargoal og Gateway to Apshai kom i 1983, og representerte relativt greie forsøk på å få en sjanger som egentlig passet best på store kontormaskiner ned på såpass begrenset hardware som en C64 hadde. I dag er det imidlertid svært vanskelig å få særlig mye glede ut av disse primitive spillene, og hvis du synes stilen virker interessant bør du heller laste ned Nethack, Angband eller ADoM for PC. I tillegg har vi Firelord, som minner litt om det første Zelda-spillet, og som faktisk er litt artig på tross av typisk "Spectrum-grafikk" (er du C64-veteran vet du umiddelbart hva jeg snakker om her).

Firelord

Et annet rollespill som lider å ha blitt konvertert til C64 fra en mindre begavet plattform er Rana Rama, men også dette spillet er morsomt når du først kommer inn i det (noe som kan ta litt tid, etter som spillet faktisk er rimelig "annerledes" og vanskelig å forstå seg på i begynnelsen). Fra rollespill til noe helt annet: Speedball. Dette futuristiske sportsspillet fra Bitmap Brothers er fortsatt artig å spille, men jeg må innrømme at Amiga-versjonen er så mye bedre at det nesten er litt trist å holde på med C64-versjonen. Spesielt når du kun får spille alene.

Ikke bare sus og dus
Romskipspill var en vanlig sjanger på C64, og foruten de tidligere nevnte Uridium og Cybernoid, får vi AlleyKat (futuristisk racing med romskip), Netherworld (en merkelig sjangerblanding med fokus på skyting) og Zynaps (sideskrollende skytespill som godt kunne vært ti hakk lettere) på C64 DTV. Disse spillene er helt kurante, men noe klassikerstempel fortjener de ikke, selv om Zynaps fikk svært gode karakterer da det opprinnelig kom ut. Det eneste spillet i samlingen jeg absolutt ikke liker er Championship Wrestling, men det tidlige plattformspillet Jumpman Junior er heller ikke spesielt morsomt, takket være et krav om nøyaktighet som joysticken rett og slett ikke klarer å innfri.

Zynaps

Joysticken, ja. Den er laget for å se ut som en Competition Pro, men tro meg: Dette er ikke noen Competition Pro. Denne klassiske joysticken var svært behagelig, solid og nøyaktig, og C64 DTV kan ikke måle seg. Den er for så vidt også rimelig behagelig, men den virker ikke særlig solid (noe som gjør enkelte av disiplinene i Epyx sine sportsspill mer skumle enn morsomme), og den er dessverre alt annet enn nøyaktig. Denne unøyaktigheten ødelegger mye av moroa i veldig mange av spillene, og hadde joysticken vært av bedre kvalitet, ville C64 DTV havnet minst ett hakk høyere på karakterstigen.

Konklusjon
Commodore 64 DTV kommer med en rimelig god samling spill, og selv om mange av dem ikke vil være særlig underholdende i lengden er det nok kvalitet blant de 30 innebygde spillene til at joysticken klarer å holde seg i hendene dine en stund. Jeg skulle gjerne sett en del spill fra andre utgivere enn Epyx og Hewson, og savner for eksempel International Karate fra den amerikanske utgaven av C64 DTV, men det er egentlig ikke spillene som er skyld i at systemet ikke får mer enn seks. Maskinvaren ("innmaten") fungerer også helt utmerket. Problemet ligger i selve joysticken, hvor produsentene har gjort en svært slett jobb. Den føles svært billig og usolid, og sliter i tillegg kraftig med nøyaktigheten.

Takk til Streamland for testeksemplar.

Side 1
Side 2
Spillmaskinvare

Les også

Siste fra forsiden